Originalt om rotter og dødssynder

Overraskende og forfriskende annerledes dansk-norsk barneboksamarbeid.

Det er et overraskende og forfriskende annerledes barnebokprosjekt Bragepris-vinner Gaute Heivoll har gått i gang med. Rottefangeren fra Sorø er første bok ut i serien «Estragons historier»: fortellinger som i tur og orden skal ta for seg de syv klassiske dødssyndene – fortalt og ført i pennen av rotter.

Historier mot sedler

Den blinde, gamle rotta Estragon bor i en kiste under kirkegården, og hver dag kommer Siful, kirkens organist, under jorda med penger han har stjålet fra kollektbøssen. Sedler og mynter er det beste Estragon får å spise – første dødssynd ut er fråtseri – og som takk deler han historier fra sitt lange og spennende liv i underverdenen. I første bok forteller han om da han jobbet for den griske begravelsesagenten Glambek, en mann som elsket penger og hatet rotter, noe som fikk den menneskelignende Estragon til å kle seg ut og gi seg ut for å være rottefanger.


Gaute Heivoll og John Kenn Mortensen:
Estragons historier: Rottefangeren fra Sorø

Barne- og ungdomsbok
Vigmostad & Bjørke
71 sider

Løfter fortellingen

Det oversiktlige persongalleriet i dette universet introduseres vi for allerede i tegnede portretter på de første sidene. Her møter vi også bokens aller største styrke: den danske illustratøren John Kenn Mortensen. Barnetv-skaperen og regissøren, som også er kjent under navnet Don Kenn, har fått kultstatus for sine Post it-monstre og har blant annet tidligere illustrert den danske utgaven av Roald Dahls Charlie og sjokoladefabrikken. Hans mørke, gotiske, litt dystre, men også morsomme blyanttegninger kler ikke bare Heivolls fortelling godt, de løfter den mange hakk.

Smaken av penger

«Enda en gang kom den voldsomme skjelvingen over meg. Jeg hadde aldri tidligere smakt på så høyt verdsatt valuta. Den var større enn de andre sedlene, og duften var av en annen karakter – tyngre, søtere, sval og varm på samme tid, som en smak av selve sola.» Når Gaute Heivoll skriver om Estragons sult etter penger – i bokstavelig forstand – er det nesten som om jeg får lyst å smake på en skitten hundrekroneseddel selv. Innvendingen er at tonen og språket kanskje er i overkant voksent. Den er gjennomført i sin gammelmodige, klassiske og litt formelle stil, og selv om det gjør at historien føles tidløs og eventyraktig, får det meg også til å undres om målgruppen – som av forlaget både er oppgitt som 9 til 12 år og «allalder» – kommer til å henge med når det brukes uttrykk som «Det var svært eiendommelig». Drøye 70 sider med utstrakt bruk av illustrasjoner gjør uansett dette til en lettlest affære, og det er smart. Rottenes historier kan bli en artig og original bokserie.

RANDI FUGLEHAUG

 

(Foto: Paal Audestad)

 

-- annonse --