Torkil Damhaug, Kjell Ola Dahl og Frank Tandberg er Rivertonprisvinner Gard Sveens egne favoritter.
Gard Sveen vant Rivertonprisen for 2013 med sin debutroman Den siste pilegrimen og ble tildelt «Den gyldne revolver». Han var ikke bare komfortabel med å posere med premien: – Jeg kommer til å bli mobbet av kollegaene mine for at jeg holder revolveren som en feiging.
Men når BOK365 utfordrer ham til å komme med sine egne krimvinnere, trekker han fra hofta. Her får du hans tre norske og utenlandske favoritter, sammen med hans egne kommentarer til bøkene.
Tre norske krimfavoritter:
Torkil Damhaug: Døden ved vann
En krimforfatter som etter min mening spiller litt i sin egen divisjon i Norge og gjør sine helt egne ting, ting ingen andre er i nærheten av å forsøke seg på. Psykologisk krim av beste merke. Ettersom man leser, stanser man opp og forstår langsomt at man kanskje har misforstått mye av det man har lest hittil. Hva er sant og hva er ikke sant? Det er få norske krimmer, ja, romaner, som klarer å komme på innsiden av forvirrede sinn som Damhaugs bøker er i stand til.
Kjell Ola Dahl: En liten gyllen ring
Dahl var i sin tid kongen av norsk «noir». Få skrev bedre krim og få var bedre i stand til å etablere et mysterium, eller «a riddle inside an enigma» i løpet av de 30-40 første sidene. Få mannlige krimforfattere var vel også i stand til å tegne sårbare, men på overflaten harde kvinnekarakterer slik Dahl engang var. Nå har han dessverre sluttet å skrive krim, i følge eget utsagn.
Frank Tandberg: Nattens joker
Den brutale kampen for tilværelsen på samfunnets skyggeside knallhardt og hardkokt beskrevet av en forfatter som vet hva han skriver om. Alt er til salgs og ingenting er noe verdt, selv ikke et menneskeliv.
Tre utenlandske krimfavoritter:
Leif GW Persson: Mellom sommerens lengsel og vinterens kulde
Hans store comeback etter 20 års opphold, kom i 2002 og kretser rundt Palme-drapet. Suverent hva gjelder politiarbeid/«attityd», nærmest gigantomanisk anslag i all sin bredde og dybde og som alltid: beksvart humor og «one-liners» man må tilbake til Sjöwall og Wahlöö for å finne. Hva gjelder kunnskap om samfunn, politikk og maktens mørke logikk nærmest uten sidestykke i nordisk krim.
Peter Høeg: Frøken Smillas fornemmelse for snø
Krim eller «vanlig» litteratur? Spiller ingen rolle. Frøken Smilla overstiger de fleste sjangergrenser og er mer spennende og mer velskrevet enn man som skrivende noen ganger tør å innrømme. De 200 første sidene er en «tour de force» i et forfatterskap som kanskje – dessverre – nådde sitt absolutte klimaks i løpet av de sidene. At den er skrevet av en mann kan til tider være vanskelig å tro.
Jim Thompson: I kveld, min elskede (After Dark, My Sweet)
172 siders gradvis nedstigning i det reneste helvete, handlingen kan ses som en ond sirkel ingen av de involverte personene klarer å komme seg ut av – med (kanskje…) to unntak. Som alltid hos Thompson finnes det ingen annen moral enn at alt som kan gå til helvete, går til helvete. Nesten. Svik, grådighet, mørke sinn og den groveste utnyttelse av medmennesker står i sentrum hos Thompson – Strindbergs omkved om at «det är synd om människorna» er sjelden sannere enn hos Jim Thompson.
