Redusert til navlebloggere?

Hvorfor handler vår tids diktning om trivialiteter, spør Eirik Ildahl i sitt innlegg.

Forfatteren og dramatikeren Eirik Ildahl vil ha tilbake arven fra Gilgamesj og Odyssevs. I dette innlegget spør han hvorfor vår tids diktning handler om trivialiteter som loffestoff og lektorer som ikke får opp paraplyen sin.

 

 

EN HØYERE HIMMEL

 Av Eirik Ildahl

 

Den tidligste fortellingen vi kjenner fra oldtiden, det sumeriske Gilgamesj-eposet, handler om en konge som ville vinne verden ved å bli udødelig. Atskillige århundrer senere utforsket Homers Odyssevs verdens ukjente ytterkanter for å finne seg selv. Men fra sitt fantasieggende utgangspunkt har diktekunsten nå, i vår kultur utviklet seg til å handle om trivialiteter: En forfatter skriver om loffestoff, en annen om en lektors problemer med å slå opp paraplyen sin, og en tredje nedtegner minutiøst sitt eget hverdagsliv i seks bind.

Etterkommerne av oldtidens forfattere, de som skapte orden av kaos for våre forfedre, er i vår tid redusert til navlebloggere.

Nå skjønner vi jo at lektor Ruklas kamp med paraplyen er uttrykk for en like dyp personlig krise som Odyssevs’ kamp med kyklopen. Men hvem i all verden gidder å skrive om en paraply hvis de har mulighet til å dikte opp en kyklop? Hvordan kan det ha seg at fantasiens vinger har blitt stekket til de grader i samtidens diktekunst? Hvordan kunne den høyverdige litteraturen bli liggende og duppe i kjøkkenbenkrealismens gråvann?

 

Større enn livet

Aristoteles stilte opp som et krav til diktekunsten at karakterene skulle være bedre mennesker enn gjennomsnittet. Så sent som et par tusen år senere fastholdt de franske klassisistene at hovedpersonene i et drama måtte være kongelige eller adelige. Og kanskje var det nettopp der det glapp?

Aristoteles kan ha ment (fragmentene fra ”Poetikken” er gjenstand for mye tolkning) at diktekunsten skulle handle om personer som var ”larger than life”, personer som var hevet over trivialiteter og derfor kunne belyse tilværelsen i et større perspektiv. Uansett, de adelige skjønnåndene ved europeiske hoff tok synspunktet til inntekt for at kunsten skulle handle om de materielt bedrestilte klasser, det ville si dem selv. Hadde litteraturen dermed blitt en identitetsmarkør i større grad enn en erkjennelsesvei?

Utviklingen som fulgte, kan tyde på det. Da borgerskapet etter hvert vokste frem som den førende klassen i Europa, sluttet litteraturen å handle om de tragiske skjebnene til konger, prinsesser og riddere. Også sjangermessig måtte den storslagne dramatikken vike. Den nye herskerklassen identifiserte seg sterkere med en litteraturform som ga rom for beskrivelser av deres egne prosaiske ritualer, og romanen overtok etter drama og poesi som den dominerende litterære formen.

 

Frankenstein og den  stygge andungen

På tross av dette er de romanforfatterne som i ettertid har blitt stående, i påfallende stor grad avvikere som har skapt dikteriske universer hinsides all realisme. I fleng: François Rabelais, Jonathan Swift, Robert Louis Stevenson, Hans Christian Andersen, Mary Shelley…

Her er det mye eventyr og fantastiske hendelser. Men det viktigste er at det er svært lite av de ”gripende og troverdige” skillingsviseintrigene som dominerte romanene borgerskapets selvdyrkere kokte sammen for å erobre sin tids parnass, gjerne under pikante merkelapper som naturalisme og realisme.

De fortellingene som til syvende og sist ble stående, var markant idélitteratur som Dr. Jekyll og Mr. Hyde, Frankensteins monster, Dracula og Den stygge andungen.  Fortellinger som paradoksalt nok aldri ville funnet nåde for Georg Brandes ideal om å ”sette problemene under debatt”.

 

Forlagenes vertikale integrering

Ellers var det bare i folkedypet under de kondisjonerte klassene at de gamle fortellingenes arketyper – prinser, troll og prinsesser – levde, elsket og kjempet. I folkeeventyrene holdt fantasien stand.

Men så løftet altså sosialdemokratiet arbeiderklassen opp fra analfabetisme til velstand og respektabilitet, og vi ble alle borgere med borgerlig kultur og estetikk. Selvforherligelsen ble satt i system med litteraturstudier og skrivekurs hvor fortellertalenter ble ledet inn i samme litterære tradisjon, for siden å vurdere hverandres forfatterprodukter fra deltidsstillinger som forlagskonsulenter i hverandres forlag.

Forlagene lyktes samtidig i å etablere det man kaller vertikal integrering, som innebærer at man kontrollerer hele verdikjeden fra forfatter til bokhandel. Men hvor ble det av leserne?

 

– Å drifte eksklusiv bygningsmasse

En gjennomsnittlig roman selger sjelden så mye mer enn de tusen eksemplarene som automatisk går til offentlige folkebibliotek – det vil si at nesten ingen kjøper norske romaner frivillig. Dermed blir heller ingen forfatter utgitt uten at han eller hun skriver noe som forlagene først kan utgi i en påkostet utgave med stive permer, slik at kulturrådets innkjøpsordning gir dem midler til å drifte de dyre kontorene i Oslo sentrum.  De største forlagenes forretningsidé har rett og slett ikke så mye å gjøre med å utbre litteratur, men later til å handle mest om å drifte eksklusiv bygningsmasse med horder av ansatte basert på inntekter fra svært mange bokutgivelser som hver for seg har svært få lesere.

Hvis fremtidens litterære biotop – tross alt – skal beholde et mangfold av forfattere, trengs det en bedre modell for å formidle fortellingene fra forfatter til leser.

 

Arven etter Gilgamesj

Internett, datamaskiner, mobiltelefoner og lesebrett har etter alt å dømme kommet for å bli, og det er tydelig at det er de små skjermene folk griper til når de har et ledig øyeblikk på trikken eller i lunsjpausen. Forfatterne må publisere digitalt.

Dessuten mener jeg at forfatterne gjør klokt i å skrive historier som gir tilværelsen en høyere himmel, i stedet for bare å gi intimmassasje til en skvaldreklasse som vil ha bekreftelse på at den lever et betydningsfullt liv. For mens det lukkede litterære kretsløpet har kommet til et punkt hvor det sliter med å være relevant for andre enn seg selv, har eventyret levd videre som massekultur i underlødige pocketbøker og tegneserier. Billig, vulgært og ofte ganske dårlig – og nettopp derfor imponerende livskraftig, på tross av sine ruvende handikapp.

I folkeligheten ligger fremtiden. Digitale bøker er den nye pulpen. Skal man legge beslag på folks tid til å lese, er det ikke nok å tilby gjenkjennelse. Det store publikum krever også å få erfare noe nytt og spennende.

La oss se ut over de siste par hundre årenes kjedelige parentes i litteraturhistorien og håpe at arven etter Gilgamesj og Odyssevs ikke er helt død.

 

—-

Eirik Ildahl er forfatter og dramatiker med lang erfaring fra skjønnlitteratur, spillefilm, tv-drama, radioteater og tegneserier. Nå er han aktuell med ILDAHL-SERIEN, en e-bokserie med ham selv i hovedrollen som fordrukken globetrotter på fantastiske eventyr i Sentral-Afrika.

 

-- annonse --