Redselen for å ikke bli trodd

Til vanlig skriver Maren Skolem for film og tv, nå har hun også skrevet ungdomsbok. Hva jeg gjorde med pengene handler om Johanne som får penger av Medietilsynet for å bli med bandet Ask for October på turné og lage en dokumentar om dem. Det Medietilsynet ikke vet er at Johanne aldri har tenkt til å lage dokumentar, men blir med på turneen for å passe på lillesøsteren sin som spiller fiolin i bandet. Johanne vet nemlig at et av bandmedlemmene er farlig.

Forfatter: Maren Skolem

Aktuell med: Hva jeg gjorde med pengene (Aschehoug)

– Hvorfor har du skrevet akkurat denne boka?

– Hva jeg gjorde med pengene dukket opp som en idé i 2014. Jeg har tenkt mye på hvordan skam og redsel for ikke å bli trodd ofte kan føre til at overgrepsutsatte ikke tør eller klarer å snakke om det som har skjedd, fordi de er redde for å miste både dem de er glad i og deres plass hos dem. Jeg tror det er veldig viktig at ungdom får så mye hjelp som mulig til å snakke om dette. Følelsen av å være helt alene kan bli altoppslukende og veldig vanskelig å komme seg ut av på egen hånd.

– Boka handler om søskenrelasjoner, vennskap, musikk, og mental helse. Jeg visste at jeg ville skrive om overgrep, fordi det er en viktig tematikk, men jeg visste også at jeg verken ville skrive eller lese noe som bare var tungt og trist om traumer. Derfor laget jeg en fortellerramme: Hva jeg gjorde med pengene er utformet som et brev til Medietilsynet.

 – Hvem håper du leser den?

– Først og fremst ungdom – av alle kjønn, men også folk som jobber med eller er glade i ungdom. Med den begredelige statistikken vi har, kommer de aller fleste av oss til å være pårørende for noen med traumer en dag – spørsmålet er bare hvordan vi kan være best mulig rustet til å forstå og hjelpe hverandre. Jeg tror bevisstgjøring er en viktig del av det, og håper boka kan bidra litt i riktig retning.

– Når begynte du å skrive?

– Jeg er litt usikker, men jeg har klare minner av at jeg prøvde å skrive teater i førsteklasse og bestakk noen venninner til å spille rollene. Jeg betalte med å være Baby Spice hver gang vi lekte Spice Girls.

– Hvordan ser arbeidsdagen din ut?

– Se for deg en vaskemaskin. Av og til ser du noe fare forbi der inne som ligner på en Mac. Og en notatbok, kanskje. Var det en kaffekopp? Og en joggesko? Hvem vet egentlig hva som skjer inni der, eller om det finnes et system. Får bare håpe alt fremdeles funker når det tørker.

 – Hva må en virkelig god barnebok inneholde?

– Humor og alvor. Håp. Folk og/eller dyr man blir glad i, selv om – og fordi – de er snåle eller annerledes.

– Hvilken barne- eller ungdomsbok fortjener mer oppmerksomhet?

– How to Build a Girl av Caitlin Moran. Jeg blir så provosert når tenåringsjenter latterliggjøres bare for å elske noe, som om fangirl er noe dårligere enn fotballsupporter for eksempel. Jeg synes det er så trist at kynisme og kritikk ofte oppleves som en «tryggere» valuta å handle med i sosiale sammenhenger enn hengivenhet og entusiasme. How to Build a Girl sier mye klokt og inspirerende om akkurat det.

– Hvilken barnebok gjorde størst inntrykk på deg som barn?

– Momo eller kampen om tiden av Michael Ende, eller I et speil, i en gåte av Jostein Gaarder.

– Hvilken barnebokskikkelse ville du helst ha møtt?

– Jeg husker jeg hadde veldig lyst til å møte Dickon fra Den hemmelige hagen. Han vet jo hvordan man blir venner med både mennesker og dyr. Dét er en fyr man vil kjenne.

– Og hvem ville du helst ha vært?

– Kanskje Heksa Hvit. Hun klarte iallfall å fryse Narnia i hundre år, så med hennes krefter burde jeg jo klart å gjøre noe med global oppvarming. (Ja, jeg innser at det kanskje hadde vært hyggeligere å svare Gandalf eller Dumbledore som begge har vist seg å være ok på magi og å ha en vesentlig bedre moral enn Heksa Hvit, men når situasjonen er så desperat som den er nå, så vil jeg gjerne være sikker på at jeg faktisk fikser litt poler og sånt, og ikke lar meg distrahere av fyrverkeri eller fønikser.)

– Ville du våknet midt på vinter’n i Mummidalen, eller hoppet over helvetesgapet med Ronja Røverdatter?

– Jeg elsker Ronja, men jeg har et par kritiske mangler som gjør helvetesgaphopping til en vanskelig øvelse (spenst; mot; gjennomføringsevne), og pandemien har lært meg at jeg håndterer livet i en postapokalyptisk, folketom verden bedre enn antatt, så jeg sier Mummidalen. Gleder meg til å ake med Lille My.