Kjendis skriver perspektivrik og solid selvbiografisk bok. Det skjer ikke hver dag!
Hvis det stemmer at Christian Strand har skrevet denne boken selv – uten «påholden penn», les: hjelp fra en såkalt spøkelsesforfatter – er det bare å ta av seg hatten.
Undertegnede, som regel mistenkelig innstilt til bøker skrevet av folk vi kjenner fra TV og Se og Hør (som regel med god grunn), har – bare så det er sagt – ingen grunn til å tro at det forholder seg på noe annet vis i dette tilfellet.
Det jeg prøver å si, er at Hva hvis – min reise for å finne meg selv – boken der programlederen (med mer) går opp sin egen adopsjonshistorie – er forbilledlig lettlest. Skikkelig godt skrevet.
Å skrive bøker må anses som vanskelig. Å skrive bøker om seg selv, og det mange vil tenke er noe sårt, uavklart og vanskelig i ens eget liv, er muligens litt ekstra vanskelig. Så altså: Hatten av for Christian Strand.
TV-serie
Hva kom først – TV-serien eller boken? Jeg vet ikke. Men mange vil ha fått med seg at Strand i november i fjor sjøsatte NRK-serien «Gitt bort», som handlet om eksakt det samme som denne boken. Men Hva hvis hviler uansett i seg selv, og gjør jobben den setter seg fore.
Christian Strand:
Hva hvis
Cappelen Damm
252 sider
Strand, som kom til Norge bare noen måneder gammel, hentet fra landet han ble født i, Indonesia, av et ressurssterkt norsk ektepar som ga ham uforbeholden kjærlighet og støtte gjennom hele oppveksten, er en tilsynelatende lykkelig mann. Hans adopsjonshistorie er på nesten alle måter en absolutt solskinnshistorie.
Han har levd lenge og vel uten å føle noe akutt behov for å kartlegge de biologiske røttene sine. Han er norsk. De norske foreldrene er familien hans. Ferdig snakka.
Men som voksen mann, med barn selv, og etter å ha mistet sin mor og med en far som er alvorlig syk (den legendariske pressemannen og statssekretæren Arne Strand, som døde i fjor), begynner han likevel å leke med tanken.
Det kommer tilsynelatende bardus på ham, dette ønsket om å finne ut det som er mulig å finne ut om de to-tre første månedene av livet hans. Om moren, hvem hun var, hvorfor hun ga ham bort, selve det praktiske ved «overleveringen».
Kona oppfordrer ham til å utforske det. Far Arne støtter ham, slik han alltid har gjort. Overrekker ham det som finnes av papirer under en lunsj på Grand Cafe på Karl Johan.
Babyfarmer
Det at moren hans er død, og far Arne alvorlig syk, utgjør sannsynligvis en stor del av årsaken til at behovet plutselig melder seg. At avisene de siste årene har vært fulle av tildels dramatiske og tragiske adopsjonshistorier om «stjålne barn» i Sør-Amerika, var i tillegg en kilde til uro.
Det kunne vel ikke være slik at Strand ble født på en såkalt babyfarm? Et illegalt fødehjem der kvinner i knipe, både prostituerte og unge jenter som hadde havnet i «uløkka», fødte babyer – ofte prematurt – på bestilling fra velstående vestlige «kunder»? Indonesia hadde i sin tid slike, inntil de stoppet all adopsjons-virksomhet på midten av 1980-tallet.
- annonse -
Avlyser jakten
Ikke for å spoile, men fullt så dramatisk er Strands historie etter alt å dømme ikke. Men det er spennende og ofte gripende å følge jakten hans på seg selv, som går via Amsterdam og Jakarta, til den indonesiske småbyen der han først så dagens lys, på en institusjon som ble drevet av en mann som virker å ha vært en altruist, full av de beste motiver.
Forfatteren kommer på det som kan være kloss hold av sin biologiske mor – i den grad hun fremdeles er i live. Men han kommer frem til at han ikke trenger ikke møte henne. I hvert fall ikke foreløpig. Det er tilstrekkelig, for Christian Strand, å vite at han er født av kjærlighet. Av en mor som ga ham bort fordi hun ønsket ham et bedre liv enn det hun selv, den gang, var i stand til å legge til rette for.
Kan hende vil enkelte lesere føle seg «snytt» av at biologisk mor og biologisk barn ikke møtes. Men her er selvsagt Strand i sin fulle rett til å sette punktum der han mener at punktum bør settes. Kan hende kommer det også en ny bok, og en ny TV-serie, om noen år.
Ingen kjendisbiografi
Hva hvis – min reise for å finne meg selv er ingen selvbiografi om kjendisen Christian Strand. Det er en dokumentarbok som holder seg til saken, og opplyser oss om noen erfaringer som er unike for adopterte barn.
For eksempel at pappas hårmanke ikke kan gi en noen pekepinn på hvorvidt man selv kommer til å bli skallet eller ikke. At man blir svar skyldig når legen spør om det er «noen kjente sykdommer i familien».
At man aldri i raseri vil skrike «dere er ikke mine foreldre!» til mamma og pappa (det vil gjøre for vondt, for begge parter i krangelen). Det stadige, kanskje unormalt store ønsket om å uttrykke sin takknemlighet til adoptivforeldrene.
Christian Strand okkuperer en litt pussig plass i den norske offentligheten. Han er journalist og Skal vi danse-deltaker, programleder i alt fra verdige Migrapolis til ikke den ikke fullt så verdige «slik blir du millionær»-podkasten Millionærhjerne. Han har vært popstjerne i ultra-lettvektsklassen («Maybe Baby»), såpeopera-stjerne (Hotel Caesar) og seriøs dokumentarist (Sløsesjokket).
Med Hva hvis – min reise for å finne meg selv kan han plusse forfatter på den allerede innholdsrike CVen. Med all stolthet, for det er en riktig fin liten bok.
MORTEN STÅLE NILSEN
- annonse -
