Rapporter fra nullpunktet

REAL OG NØKTERN FORELLER: Marte Spurkland (foto: Signe Fuglesteg Luksengard)

ANMELDT: Verden er full av sterke historier. Disse åtte er mer velskrevne enn de fleste.

Hvor lenge varer en krise?

De kommer i forskjellige størrelser, selvsagt. Men de store kan være ubarmhjertig langvarige. Det kan gå mange, mange år før vi med noen grad av sikkerhet kan si hva de gjorde med oss.

Jeg spør fordi jeg er usikker på om tittelen på Marte Spurklands journalistiske sakprosabok Ut av krisen er helt presis. Brorparten av de åtte historiene vi presenteres for i boken, er så vidt jeg kan forstå øyeblikksbilder fra pågående kriser.

Slett ingen selvhjelpsbok


Marte Spurkland:
«Ut av krisen – beretninger om sammenbrudd og tilsynelatende håpløshet, men også om mot og den ukjente styrken som bor i oss alle»
Sakprosa
Cappelen Damm
377 sider

Tittelen kan også gi inntrykk av at Ut av krisen er en selvhjelpsbok; en guide til hvordan man best takler kriser. Sett bort fra et etterord der Spurkland intervjuer professor Atle Dyregrov, psykolog Helene Flood Aakvaag og psykiater Finn Skårderud – samt den smålige trøsten det er mulig å finne i at det alltid er noen som har det verre – er det heller ikke det den er.

Bokens tilknytning til Covid 19-krisen, som angikk de fleste av oss, føles også litt forsert. Pandemien var utvilsomt en størrelse i forfatterens bevissthet da hun skrev. Men den er ikke like selvsagt for oss som leser nå, trass i påminnelsene i tekstene. Så forstår til og med jeg at Ut av krisen er en mer salgbar tittel enn Inn i krisen.

Real og nøktern

Historiene Spurkland forteller befinner alle i en omegn vi kjenner fra «sterke historier fra virkeligheten»-journalistikken på TV («Lindmo») og især fra riksavisenes helgemagasiner. Det er en form som for lengst er blitt en formel, og som det er gått kraftig inflasjon i.

Ut av krisen klarer ikke helt å transcendere dette utgangspunktet. Men Spurkland styrer i alle fall klar av sjangerens banaliteter og klisjeer. Ikke minst i språket, der vi spares for de korte, kvasi-litterære setningene som strøs som salt og pepper over åtte av ti artikler om det vonde og vanskelige.

Hun motstår kort og greit fristelsen til å jåle det til. Historiene som formidles er gripende og rystende nok som de er, og trenger ikke en fyrbøter av en forfatter. Måten Spurkland forteller på, føles real og nøktern, som om hun spør og skriver fordi hun er genuint nysgjerrig på hvordan i all verden mennesker klarer å overleve det de noen ganger overlever. Kanskje også for å få bearbeidet sin egen livskrise, som hun skrev om forgjengeren Pappas runer (2020).

Smertefulle kapitler

Bokens mest akutt smertefulle kapitler er de om Irene Ueland, moren til Maren, den 28 år gamle kvinnen som ble drept av terrorister i Marokko i 2018, og Ellen Ihle-Hansen. Sistnevnte er stemoren til Philip Manshaus, som drepte datteren hennes, Johanne, i 2019. Begge er blitt intervjuet før. Men Spurklands portretter føles penetrerende og rike nok til at de har noe mellom to permer å gjøre.

Det handler også om kriser som er noen hakk mindre utrolige. Ektemannen som har satt familien i bunnløs gjeld grunnet spillavhengighet. Den unge mannen, «Kamari», som helt nylig har løftet seg opp og ut av dopselgermiljøet på Vaterland i Oslo. Advokaten, næringslivs-gullgutten og «verdensmesteren» som representerer en gruppe det er vanskelig å få i tale: De hvitsnipp-kriminelle som «hadde alt», ville ha mer og utelukkende har seg selv å takke for krisen de satte seg selv og sine nærmeste i.

Vi møter den unge mannen i Bærum som har plombert døren til gutterommet og meldt seg fullstendig ut av samfunnet (japanerne, så ofte først ute med det siste, har et ord for syndromet: hikikomori) og kvinnen som tre år på overtid tilsto å ha drept sin livsledsager, som hun hevder at terroriserte henne psykisk.

Tung solskinnshistorie

Til sist får vi et kapittel om en mann som fikk diagnosen Locked-In Syndrome (LIS) etter et slag, og trass i de ekstraordinært vanskelige omstendighetene han er nødt til å leve under, håper på mange år til. En tung tekst, som likevel har fått i oppgave å være solskinnshistorien i Ut av krisen.

Her er vi ved «den ukjente styrken som bor i oss alle». Det kan vi være sikre på, for familien det er snakk om har levd med etterdønningene av det som skjedde i snart to tiår allerede. La oss håpe at Spurkland får anledning til å intervjue de andre menneskene i Ut av krisen når det er gått like lang tid. Det ville vært en bok det er verdt å vente på.

MORTEN STÅLE NILSEN

 

413 Delinger