Prøysen og Habermas i VAR-rommet

Langt inne i det varmeste helvete er det egne losjer for folk som er påsatt å holde orden. Ikke bare orden, men o-r-d-e-n. Og kontroll med ordene. De har kvalifiser seg til disse bekvemme losjene fra sitt menneskeliv i systemenes tjeneste. De har hatt jobber som parkerings- vakter, Exel-ark-designere, VAR-kontrollører, gravende journalister, finansdirektører og revisorer.

Der sitter de og produserer lov- og orden-snusfornuft som kastes over oss som fortsatt er i live. De pugger KID-nummer, innloggingssystemer og lager skjemaer for reiseregninger. Det er litt ulike losjer: De som lager regler for parkeringsvakter, excel-ark-produsenter. Og dopingregler. Og de har egne ord-assistenter som renser og luker bort ord som ikke er presise.

Det som er felles for de privilegerte er at de ved ankomst får sydd alle fingre sammen med ståltråd, slik at de aldri mer kan se gjennom dem. Dersom noen prøver seg, strekker de kun hånden opp og sier «talk to my hand».

Det interessante med denne gjengen, er at de blir stadig mer populære der nede i varmen. «Vi må jobbe med språket», «Klare regler må vi ha», roper de samstemt. «Ja, hvordan skal det gå hvis vi ikke har noe å forholde oss til i en komplisert hverdag», sukker fanskaren selvtilfreds.

En svært privilegert og ettertraktet losje, er VAR-rommet. Der sitter de som tilsynelatende er interessert i fotball. De er aldeles ikke glade i idretten, men har blitt rekruttert på grunn av deres gledesløse og unike evne til å millimetermåle de gjeldende regler.

VAR har blitt vår tids symptom på behovet for å måle for derigjennom å sikre rettferdighet. Kan man kritisere det, da? Ja. Dette er dypest sett et forsøk på å fjerne de deilige nyansene, de rare, skeive tonene som er livet selv. Det er et forsøk på å tette igjen alle de nydelige mellomrommene der mye av våre liv leves.

La oss ta turen opp til vår egen verden, oss som fortsatt er i live. Her har det skjedd noe med språket og hvilke ord som blir tillagt vekt og verdi. For hvordan kan vi forstå tenden- sen der fornuften, rasjonaliteten og fornuftsspråket spiser seg inn i den frodige livsverden som en pac-man på evig jakt etter gråsoner, fleksibilitet, det intuitive og det varme, irrasjonelle og musikalske.

Dette krever en forklaring. La oss bruke Jürgen Habermas og Alf Prøysen som startblokk for å forstå dette. Den tyske sosiologen hevder at systemverdenen koloniserer livsverdenen.

Systemverdenen er det formelle, lover, regler, avtaler, forutsigbarhet og det som kan sies å sikre og forvalte det samfunnet det virker i. Språket i denne verdenen er preget av det samme; juridisk, formelt og med henvisninger til nedfelte regler. Noe vi kan heie på, altså. Men moro og fleksibelt er det ikke.

Dette system-språket lurer seg inn som et virus i vår livsverden. Der vi utøver lek, spill, samtaler, behandling av mennesker og kultur. Og her kommer Alf Prøysen oss til unnsetning for å forstå dette fenomenet. Hans vise Lørda’n møter manda’n forteller om den grusomme overgangen fra festen på lokalet, der låtas hovedperson sjekker opp en frodig, noe eldre kvinne – og det hele ender i åkeren, til det mandags-øyeblikket da de begge møter hverandre i klasserommet. Han som elev.
Hun som lærer.

Som Prøysen synger: «For lørdan og mandan, døm skal aldri møtes». De to dagene har forskjellig språk og totalt forskjellig mental innretning. Lørdag er varm, gal, optimistisk og villig. Mandag er kald, formell og regeltro. De språklige forskjellene er likedan.

Habermas sin observasjon er altså at mandagsspråket sniker seg inn i våre lørdagsliv på idrettsbanen, i behandling, omsorg, politikk og andre områder i våre liv.

Dette fenomenet reflekterer en dypere transformasjon i samfunnet vårt, der markedsprinsipper og økonomisk
tankegang i økende grad påvirker våre daglige liv og vår kommunikasjon.

Helsevesenet har begynt å bruke forretningsorientert terminologi. Pasienter blir ofte omtalt som «kunder» eller «klienter,» og helsepersonell blir oppfordret til å «levere tjenester.» Og uttrykket «bunnlinjen» er etter hvert et felles
uttrykk for lønnsomhet eller ei.

Dette reflekterer en endring fra en omsorgsorientert
tilnærming til en mer forretningsmessig. Man snakker om å «flate ut kurven», og ikke stoppe smittespredningen. Fanger er nå innsatte med rehabiliteringsbehov. I Sverige våger man ikke å bruke ordet Klan om kriminelle gjenger, men i stedet krever man at det skal hete «familiebaserte kriminelle strukturer».

I utdanningssektoren ser vi også en økende bruk av mandagens forretningsjargong. Skoler og universiteter omtaler ofte studenter som «kunder» eller «klienter,» og de setter søkelys på å «tilby verdier» gjennom utdanningstilbudene sine.

Et av de nye honnørordene i fotballen, er å «spille kynisk» i det som tidligere ble kalt negativ og destruktiv fotball kun for å vinne. Nå er dette snudd på hodet. Uttrykket formidler en grunntanke om at det å «spille kynisk», alt så følelsesløst, indikerer en mer strategisk tilnærming til sport, der resultatet er vik tigere enn spillet i seg selv. Dette gjenspeiler en økende kommersialisering av sportsverdenen. Kan vi kalle det en
mandagsifisering?

Så, til slutt. Hva skjedde med ordene feil, slendrian, misforståelser og tabber? Jo, de er erstattet med det desinfiserte «avvik». Når ortopediske pasienter på Sørlandet fikk kappet av feil ben av en ikke-ortoped, kalte sykehuset det «avvik». Det er som om Sannhetsministeriet fra Orwells 1984 har rykket inn på sykehusets kommunikasjonsavdeling. Da er det godt at sykehuset kan bruke et av de populære ordene fra ny-ordlisten til offentlige etater; «vi er en lærende organisasjon».

Denne utviklingen kan sees som en konsekvens av økonomisk globalisering og teknologisk fremgang. Markedsorientert språk kan være effektivt for å kommunisere i en verden der økonomiske faktorer spiller en stadig større rolle, men det er også viktig å huske at det kan føre til at vi mister noen av de mer menneskelige aspektene av kommunikasjon, som empati og omsorg. Det er derfor viktig å være bevisst på hvordan språket vårt påvirker tankene våre og samfunnet som helhet.

For vi kan spørre om vi lever i en slags moralsk-språklig antibac-tid der vi ikke kan bli rene nok, der alt som stikker ut, kan være ukorrekt, skal vaskes og desinfiseres. Og alle ord som har varme, tydelighet og musikalitet i seg må betraktes som… avvik.