Fra bokhylla: Paul Austers New York-roman "Glasbyen" - en leken liksom-krim der det å lete er viktigere enn det å finne.
«Einkvann ringde feil, det var slik det byrja. Telefonen ringde tre gonger midt på svarte natta, og røysta i den andre enden spurde etter ein som ikkje var han.»
Slik lyder åpningssetningene i Asgjerd Taksdals oversettelse til norsk av Glasbyen, den første av de tre korte romanene i Paul Austers senere så berømte New York-trilogi.
Bøkene i trilogien, som ut over City of Glass består av Ghosts og The Locked Room, utkom hver for seg i 1985 og 1986, på Sun & Moon Press, og ble siden samlet til en bok, på rundt 400 sider.
MANGE VERSJONER: Glassbyen og New York-trilogien har kommet i mange tapninger, blant annet i tegneserieform hos Minuskel og i Aschehougs nye «Sidespor»-serie.
På norsk kom de først på Det Norske Samlaget i 1988, som Glasbyen, Gjengangarar og Det stengde rommet, men har siden kommet i flere utgaver, senest nå i 2017, på Aschehoug.
Glasbyen, denne lekne, kinesiske esken av en roman, med sine dobbeltgjengere, speilinger, tilfeldigheter og sin frekke utnyttelse av krim-sjangeren var Paul Austers (f.1947) store gjennombrudd til et større publikum. Også i dag, et tjuetalls bøker senere, nevnes boka, og trilogien, blant hans aller beste.
Det mystiske og tilfeldige
Starten gir også et skikkelig avspark. Den spiller på fascinasjonen ved misforståelsen, det mystiske og det tilfeldige.
Fra første øyeblikk legger fortellingen seg tett opp til en viss type krimromaner, ikke minst i Raymond Chandler-sjiktet. Også i fortsettelsen følger den – riktignok lett haltende – oppskriften fra den typen bøker der en mann tar på seg et uklart oppdrag på grunn av en vakker kvinne. Men det viser seg forholdsvis fort at etterforskningen i denne boka skal komme til å foregå mer i språk- og tegn-verden enn tilfellet er i de mer tradisjonelle krimromanene.
Det dobbeltbunnete begynner med beskrivelsen av hovedpersonen, Daniel Quinn, 35 år og forfatter av kriminalromaner under psevdonymet William Wilson. Ingen av bøkene hans har forfatterportrett. Privatdetektiven i romanene hans, som han har fått et nærmere forhold til, heter Max Work. Wilson er bare en slags bro over til Work.
Quinn bor alene i New York og er svært ensom etter at kona og sønnen døde fem år tidligere. Han skriver en bok i året, som er nok til å leve av, og ellers oppfører han seg som en middels intellektuell: «… om sommaren såg han baseball på fjernsynet, om vinteren gjekk han i operaen.»
Sin mest intense relasjon har han til byen, New York, der han går og går, men alltid får «… denne kjensla av å ha gått seg bort (…) ikkje berre i gatene, i seg sjølv òg.»
Denne mannen, preget av en enorm tomhetsfølelse, har som mål «… å vera ingenstad» og byen er den «ingenstaden» han har bygd opp omkring seg. I dag ville vi kanskje glatt diagnostisert et posttraumatisk syndrom?
Nattlig telefon
Men den nattlige, overraskende telefonen, som Quinn omsider tar, skal komme til å bringe ham inn i et handlingsrush som i første omgang bryter bortkommenheten.
«Røysta» i den andre enden tilhører nemlig den vakre Virginia Stillman, og hun lokker ham inn i et obskurt oppdrag.
Oppdraget krever imidlertid at han må skaffe seg enda en identitet. Hun er nemlig på jakt etter privatdetektiv Paul Auster.
Og plutselig lar Quinn seg friste, og svarer: «Det er eg». Han er klar for enda et alias.
Møtet med Virginia og hennes mann Peter Stillman, åpner for uante, svimlende muligheter. Stillman er mentalt ødelagt av sin far, teologiprofessor Peter Stillman. Faren har vært fengslet for mishandling av sønnen, i et Kaspar Hauser-lignende eksperiment, men nå skal han løslates. Quinn, aka Auster, får i oppdrag å overvåke den nyutslupne faren. Forhåndsbetalingen er en sjekk, utstedt til Paul Auster. Og avtalen blir signert med et sugende kyss, romanens eneste.
Underfundige dialoger
Fra dette punktet beveger romanen seg bokstavelig talt i sirkler og merkverdige figurer. Bevegelsene foregår i New Yorks gater, Stillman først, med Quinn/Auster på slep, stadig noterende i en rød notatbok. Gatemønstrene de går i, viser seg å danne bokstaver og ord som kan knyttes til professorens bisarre, språkfilosofiske ideer, om at det finnes et eget, opprinnelig språk, fra før syndefallet. På et litt annet, overført plan sendes Quinn ut på en skikkelig idéhistorisk rundtur via blant annet bibelhistorien, Paradise Lost, Don Quijote og Lewis Carroll.
TEGNESERIEKLASSIKER: City of Glass: The Graphic Novel, av Paul Karasik og David Mazzucchelli.
Etter hvert tetner komplottet, selv om løsningen virker like fjern. Fordoblingene intensiveres: Quinn presenterer seg for Stillman med navn fra dennes forskning. Quinn oppsøker den «virkelige» Auster, forfatteren, som har lest en tidlig bok av ham. Quinn treffer Austers kone, Siri, og sønnen, og ser misunnelig at forfatteren lever det livet han selv hadde ønsket seg. Sønnen har samme fornavn som Quinn, og de små, luftige, men underfundige dialogene flasher de lysere sidene av identitetsproblemene:
«Daniel, dette er Daniel.»
Guten lo høgt: «Alle saman er Daniel!»
«Ja visst,» sa Quinn. «Eg er deg, og du er meg.»
Går i oppløsning
Derfra blir sirklene trangere, Quinns figur kastes omkring og går mer og mer i oppløsning. Mot slutten, og med en elegant vri, griper en forteller tak i Quinns slitne, røde notatbok, og som en slags anerkjennelse av at det det flyktige, det ikke-verbale, også har en betydning, innrømmer han at boka, skriften, alltid bare er «halvparten av historien.»
Dette er en roman som låner uhemmet fra andre kilder, ikke minst fra litteratur og film. Pastisjen over krimen er den tydeligste, men også litterære assosiasjoner florerer.
Dobbeltgjengeren kjenner vi fra århundrer tilbake. Morsomst er kanskje at Edgar Allan Poe i 1839 skrev en fortelling som het «William Wilson», der en gutt møter sin dobbeltgjenger, et møte med fatal utgang. (Dessuten heter en av Poes biografer Arthur Hobson Quinn!)
Siden har blant mange andre Vladimir Nabokov (Desperasjon), Thomas Pynchon (Katalognr. 49), Orhan Pamuk (Det hvite slottet), og José Saramago (Den andre mannen) brukt dobbeltgjengeren, «den andre» som et drivende, og ofte faretruende element i sin fiksjon. Slik også en freudiansk tolkning vil definere fordoblingen, «det kjente, men likevel fremmede», som noe truende, eller som tilsynekomsten av noe man forsøker å holde tilbake.
Glasbyen ble kalt en metaroman, post-eksistensialistisk, kafkaesk intrikat, Hitchcock-aktig spennende. Den er en bok som stiller flere spørsmål enn den gir svar, den rommer både det trivielle og eksistensielle, og oppleves faktisk nå, 32 år senere, som ganske moderne.
TEATER: Tidligere i år bragte Duncan Macmillan City of Glass til scenen hos HOME Manchester og Lyric Hammersmith.
Spektakulær sceneversjon
I motsetning til krimromanen, som ofte er en bevegelse fra uro og mangel, til gjenoppretting av orden og ro, har Glasbyen ikke en sirkelstruktur. Kanskje er det derfor den har beholdt sin urolige fascinasjon. Og sin appell til kunstnere i andre medier.
Selv om en overføring til tegneseriemediet av en så skriftbasert roman ikke var opplagt, kom Paul Karasik og David Mazzucchellis tegneserieroman-versjon i 1994, på Avon Books. Den norske versjonen kom i 2011, på Minuskel forlag, oversatt av Alexander Leborg. Også den hadde Art Spiegelmans introduksjon, og ble svært godt mottatt.
Våren 2017, i Manchester, ble det satt opp en spektakulær sceneversjon adaptert både fra originalteksten og tegneserieversjonen, med video- og animasjonseffekter. Slik lever Paul Austers identitets- og forviklingslabyrint fra 1980-tallet videre for nye lesere og seere.
Selv fortsetter han sin jakt på det som konstituerer en personlighet, og er på norsk aktuell i høst med den store romanen 4321 – der han forfølger et guttebarn født i 1947 og gir barnet, ikke fire navn, men samme navn, og samme foreldre, men fire parallelle, helt forskjellige livshistorier.
JANNEKEN ØVERLAND
(Hovedfoto: Lotte Hansen / Aschehoug)
