Hva er det vi husker, og hva er det vi egentlig elsker, spør Kjell Westö i sin fabelaktige generasjonsroman og familiesaga - som også er en skildring av vennskap, relasjoner og klassemotsetninger.
Det lusker en mann bak hekken lengst ned i hagen. Den kjente forfatteren aner ikke hvorfor og blir litt redd, men kan slappe av da den mystiske mannen forsvinner like etter. Bare dager seinere blir en gammel venn av den navnløse forfatteren angrepet på åpen gate og spekulasjonene om hvorfor blir hovedoppslag i mediene.
Det kunne vært åpningen på en krim, men er det ikke. For når vi drøye 330 sider seinere får vite bakgrunnen for angrepet, blir svaret på gåten heller underordnet. Mer sentralt står bildet Westö tegner av hvordan fortiden kan innhente oss og konsekvensene melde seg. For i sin nye roman spenner den finske forfatteren et stort episk lerret som utspiller seg over nærmere 50 år, og der Den svovelgule himmelen kan leses både som en generasjonsroman og en familiesaga.
Og ikke minst: som en skildring av vennskap, relasjoner og klassemotsetninger, der Westö utforsker menneskelige trekk som feighet, svik, vold og begjær på en måte som samtidig tegner et (kritisk) bilde av samfunnsutviklingen i samme periode.
Kjell Westö:
Den svovelgule himmelen
Pax
336 sider
Oversatt av: Erik Krogstad
Familiehemmeligheter i fokus
Etter den innledende starten i nåtid, tar Westö oss med tilbake til slutten av 1960-tallet, da bokas navnløse hovedperson fortsatt var gutt og livet lå åpent foran ham. Fortellerstemmen (som har visse likhetstrekk med Westö) kommer fra nokså enkle middelklassekår, men blir denne sommeren venn med rikmannsgutten Alex Rabell og hans søster Stella. Han oppdager snart at Alex liker å kontrollere sine omgivelser, samtidig som rikmannsgutten holder deler av sitt liv skjult – og lukker seg helt hvis noen pirker borti dette. Familiehemmeligheter kommer i fokus og relasjoner som på godt og vondt skal vare fram til i dag skildres.
Selv om det er vennskapsbåndene til Alex og det (etter hvert) erotisk ladete kjærlighetsforholdet til Stella som skildres mest gjennom boka, inviterer Westö også den anonyme forfatterens venner inn i persongalleriet. Med den voldelige Jajo som et slags bilde på den perverterte machokulturen. Og med den søkende Krister Tuominen, som stiller de eksistensielle spørsmålene, som Jajos kontrapunkt. Mellom dem, midt i ringen, den sårbare og utrygge Klasu Hjelt som betaler dyrt for sitt ønske om å lykkes og alltid behage andre.
Samt selvsagt Linda, som i store deler av livet blir stående i skyggen av Stella, i den forstand at det er til henne fortelleren kommer hver gang kjærlighetsrelasjonen til Stella havarerer. Og det gjør den noen ganger.
Med lukt og farge
Gjennom de siste par tiårene har Westö etablert seg som den fremste finlandssvenske forfatterstemmen, med en godt utviklet evne til å bygge episke historier med lukt og farge. Det lykkes han til fulle med også her, og spesielt skildringen av de første årenes kompliserte vennskap mellom fortelleren og Alex er en fryd å lese. Selv uten å ha vært i ferieparadiset på Dramsö utenfor Helsingfors, er det som man gjenkjenner alle detaljer som fra ens egen barndom, og man suges effektivt og lystbetont inn i historien.
En av de store styrkene ved Den svovelgule himmelen er måten boka skildrer vennskap og kontakt over klasseskiller, uten å prøve å glatte over forskjellene. Fortelleren vokser opp i en tid med tilsynelatende uskyld, men båndene og begrensningene vi alle er født med trer tydeligere fram etter hvert som personene i boka blir eldre og samfunnsklimaet hardere og mer preget av grådighet. Barndommens blå himmel får et illeluktende svovelgult skimmer, og med et visst vemod forteller fortelleren sitt og sine venners liv med intensitet, innlevelse og innsikt.
Om kjærlighet og minner
Men Kjell Westö lar også tvilen snike seg gradvis inn, ved å stille spørsmål ved om vi faktisk kan stole blindt på fortellerens egen historie. Det er hans erindringer, men er hans virkelighetsoppfatning også vår – og i hvilken grad preges våre minner av våre drømmer? Og er det slik at det er kjærligheten som gjør at vi husker, og er det fra kjærligheten fortellingene skapes?
Eller for å si det med Kjell Westøs egne avsluttende ord i denne fabelaktige romanen:
«Hva er det vi husker, og hva er det vi egentlig elsker?»
LEIF GJERSTAD
(Foto: Marica Rosengård – Pax)
