Vàre tekster som kanskje heller enn å overdrive krigens redsler underdriver dem.
I åpningsteksten vandrer fortelleren inn på et norsk gardstun, som en hvilken som helst vandrer eller samler av sagn og eventyr. Han møter en mann ved en låve, en med vilt hår, som en Einstein – eller mannen som løp til verdens ende etter tevann. Fortelleren er ikke herfra. Han har lært at i Norge åpner man samtaler med snakk om været og den gale mannen deler av sitt liv og sin tid. Det er i fortellerens observasjoner at forskjellene kommer frem. Skildringer som «Den rene luften glir over ansiktet og nesa mi som et silkesjal» og observasjonen om et «daddelfarget hus», er ikke noe som finnes i hvitnorske romaner.
Khalid Nawisa:
Den andre siden av verden
Solum Bokvennen
90 sider
Oversatt av Nina Zandjani, Mehda Zolfakari, Eivind Eide Skaufjord, Elisabeth Beanca Halvorsen, Elisabeth Eide og Kjell Olaf Jensen
Dette er et spennende preludium til et par litt mer klassiske noveller. Men vent litt: Dette bokprosjektet trenger en presentasjon.
Norsk litterær dugnad
Khalid Nawisa (f. 1970) fra Kabul har gitt ut tre novellesamlinger og én roman på dari. Noen av dem har vært oversatt til engelsk, fransk og tysk. Nawisa kom til Norge i 2011 og nå er hans første norske bok endelig ute i en dugnad mellom forlaget, oversetterstøtte fra Norsk Forfatterforening og en rekke oversetterne.
En karez er en persisk oppfinnelse for å frakte vann fra høyden ned til slettelandene, får vi forklart i bokas merknader, og en hel landsby er drevet inn i en vanntunnel av fienden. Det går ikke bra i novelle nummer to, men den sterkeste novellen «Bordene» er lagt til California hvor et par setter seg til å spise av restene utenfor en fastfoodrestaurant. De plukker mat som andre har kastet fra seg, men finner et bord med benker, det er utrolig hva disse enkle møblene kan gjøre for folks verdighet. Sønnen har nettopp latt seg verve og har reist til Afghanistan.
Andre historier handler om en flukt med en fødende svigerdatter, et forlatt esel, en conteiner som er et siste venteværelse før døden og en forfatter som overhører en altfor stor menneskelig tragedie i sin ellers stridsfylte hverdag.
Mot klisjélandskaper
Jeg kjenner ikke dari (ofte kalt «afhansk persisk») og språkets oppbygging og syntaks. Afghanistan ligger mellom Sentral-Asia og Sør-Asia og før Sovjetunionens invasjon var det et gjennomfartsland for både varer, folk (Silkeveien mellom øst og vest gikk gjennom landet) og fortellinger, en litteratur som trolig har tatt farge av andre lands gjennom all reisingen og stormakters interesse for det. Mange gamle språk har hovedsetninger og deres plassering kan bety mye for lesingen. Jeg kan ikke bedømme oversettelsene, men personene i historiene har det med å la tankene fare ut mot et klisjélandskap av og til. Kanskje er det krigen og nøden som spinner minnene ekstra vakre eller at det er en diktining i det, forestillinger, også fra annen litteratur, om hvordan elskov, blikk og kåthet kan være?
Presise, minimale bilder
Andre ganger er det sylskarpt. Nawisas språk består av korte konstateringer, nødvendige beskjeder og oppklaringer. Bildene er presise og minimale. En kvinnes nakne midje har formen fra en spansk gitar. Fjellet tiltrekker seg solens varme som en ambolt. Slike bilder.
Khalid Nawisa har et vàrt språk som på ingen måte overdriver. Uten heller å kjenne krig på nært hold, får vi tro at han underdriver dramaene og vanlige borgeres redsel med den hensikt at det skal stå til troendes som litteratur.
Det skal bli spennende å se hvor han går i neste bok og om noe endrer seg hvis han en gang begynner å skrive på norsk.
VIDAR KVALSHAUG
