Play it again, Sam

Etter ukers forhandlinger skal Bokhandlerforeningen og Forleggerforeningen komme ut av møterommet med utkast til ny Bokavtale. Mye tyder på at inneklimaet har vært ganske godt under disse samtalene, etter som det er en stor grad av felles forståelse rundt de viktigste punktene. Vel så interessant denne gang er alle rundene som har foregått utenfor de fire veggene.

Fredag den trettende

Statsråd Thorhild Widvey hadde knapt rukket et par turer bortom kaffeautomaten i Kulturdepartementet, før den mye omtalte Bokloven ble effektivt likvidert. At den offisielt ble gravlagt i statsråd på en fredag den trettende, ble tillagt en viss symbolverdi i deler av bokbransjen. Noe sjokk var det uansett ikke. Dette var i stor grad historien om et varslet mord.

Mens bokbransjen stelte blåmerkene, var trøsteplasteret fra statssekretær Knut Olav Åmås milde forsikringer om at alternativet ved denne korsvei ikke ville være fripris, men en ny bokavtale.

I og med at skissen til en boklov et godt stykke på vei var den gamle bokbransjeavtalens innhold i lovs form, lå det kanskje an til en enkel og kjapp u-sving? Her var det vel bare å ta med den gamle avtalen til stensilmaskinen?

Uoversiktlig farvann

Så grei skuring var det ei. Her er det mange hensyn som skal tas.

Ikke minst skal det navigeres godt i uoversiktlig politisk farvann. Kulturpolitikken er ikke en del av den fellesplattformen som regjeringspartiene, Venstre og KrF konstruerte i høst. Derfor kreves det kjøpslåing, forhandlinger, og «gi og ta» på mange fronter underveis. Det gjør det ikke lettere at meningene er delte også innad i partiene. Både i Høyre og Venstre råder en grad av «schizofreni». Her finner du både tilhengere av dagens litteraturpolitikk og atskillig mer liberalistiske krefter. Hos de andre to er det mer oversiktlig: I Frp regjerer liberalistene, mens KrF er klart tilbøyelige til å videreføre dagens litteraturpolitikk.

Det er tøft nok å samle Riket. Det har folk med fyldigere hårpryd enn Åmås fått erfare. Her kreves mere til: Bokavtalen skal også sikres i forhold til Europa. Departementet har gjort det krystallklart at avtalen mellom Forleggerforeningen og Bokhandlerforeningen er å betrakte som en avtale av privatrettslig art. Det betyr at de to foreningene er ansvarlige for at avtalen holder vann i forhold til det EØS-rettslige. Å sikre slikt kan være en heller arbeidskrevende affære.

Regjeringens oppgave, med et sterkt tilstedeværende Næringsdepartement, har vært å fortøye unntaket fra konkurranselovgivningen.

Med innestemme

Hva ønsker Widvey & Åmås å oppnå med den nye Bokavtalen?  «At den gir vilkår for å skape ny god norsk litteratur, at den peker fremover og at den fremmer konkurranse,» uttalte Åmås i et intervju med BOK365 for et par uker siden.

Veien og målet i forhold til de to førstnevnte punktene vil variere ut fra brillene som ser og hodene de henger på.

Hva sistnevnte punkt angår, er det enklere å gjøre noen gjetninger. Det er grunn til å tro at det nettopp her er gitt råd – på armlengdes avstand selvsagt, med innestemme og kanskje som noen ørsmå antydninger. «Etter ønske fra Forleggerforeningen og Bokhandlerforeningen har vi i flere runder gitt våre innspill til hva slags bokavtale vi mener det er flertall for,» uttalte Åmås til BOK365.

Tre verktøy

Hvilke verktøy har man så i verktøyskrinet, hvis man skulle ønske å tekkes de mer liberalistiske strømninger? I hvert fall disse tre:

• Kortere fastprisperiode
• Større rabatt-mulighet i fastprisperioden
• Økt fleksibilitet for e-bøkene

I dagens bransjeavtale opererer man med fastprisperiode frem til 1. mai året etter utgivelsen, for skjønnlitteratur og generell litteratur som du normalt finner i en bokhandel. Dette er svært kort. Norge har allerede den korteste perioden av de landene som opererer med varianter av fastpris. Det er vanligere å se fastpris ut påfølgende kalenderår og vel så det.

Ribbet ved julegrana

Faren med å korte inn på fastprisperioden, eksempelvis frem til 31. desember – for å ta ekstremalternativet, er at man blant annet risikerer å ramme julesalget. Bokkjøperne vil bli sittende på gjerdet, vel vitende om at de allerede rett over jul kan kjøpe bestselgerne til halve prisen. Bokhandlerne vil vegre seg mot suppleringer av nye bøker, i visshet om at det venter helt andre innkjøpsbetingelser rundt neste sving. Risikoen er stor for å bli sittende like ribbet og avkledd som klesbransjen ved julegrana. Selv om sesongene er blitt noe jevnere de senere år, skjer mye av den livgivende fullprisomsetningen de siste ukene før jul.

«Tenk på en pris»

Dagens bokavtale gir et visst rom for å rabattere også i fastprisperioden. Inntil 12,5 prosent har man lov til å gi i avslag. Her er det kun italienerne som er rausere av fastprislandene, med sine inntil 15 prosent.

Slike «bastard-systemer» av fast & fritt er gjerne en krevende affære. Man kan lett bli forledet til å tro at effekten av et rausere rabattutslag automatisk vil være til glede for kundene. Slik trenger det ikke å være. Dette kan også legge til rette for en slags «placebo-prising», hvor forlagene begynner å regne baklengs. Man tar utgangspunkt i å lande på en «riktig» ferdig rabattert pris, og legger fullprisen kunstig høyt. Det hele blir da til begrenset glede for bokkjøperne og det kan fort ramme mindre, uavhengige bokhandlere, med dårligere rabattvilkår enn de største kjedene.

Digital-globoid

E-bøkene har lenge vært et smertens barn:

– Det er viktig at bokavtalen er oppdatert med hensyn til e-boksituasjonen, sier Åmås.

Det er en opptatthet det er lett å forstå. I fjor var e-bøkenes andel av den norske allmenbokomsetningen 1,2 prosent. Og det i et land som ellers er blant de digitale brøytebilene.

Forklaringene er mange, men en av hovedårsakene er uomtvistelig prisnivået på nye e-bøker. Uansett hva forlag måtte mene om hva som er «riktig» e-bokpris i forhold til investeringer og slikt, har kundene talt: Det er ikke OK å betale nærmere 300 kr for en ny e-bok.

Her sitter Åmås selv med den viktigste nøkkelen på sitt eget knippe: Momsen. Ved likebehandling av e-bøker og papirbøker, altså nullmoms på litterært innhold, kunne man selv gitt det beste bidraget til en sunn utvikling på e-boksiden. Dermed ville de selv kurere den digitale hodepinen de strever med.

På gjerdet

I stedet velger man å sitte på gjerdet, kanskje i en slags visshet om at vi et godt stykke ned i veien skal ende opp med en lav kulturmoms – en «åtte-åtte»-løsning a la mediebransjen. Vi vil neppe se noe tungt press fra bokbransjen for å få noe slikt på plass i nær fremtid. Til det er regningen for stor på papirbok-siden i forhold til gevinsten på en marginal e-bokomsetning.

Det er slett ikke usannsynlig at man havner der, men det kan ta tid. Og i løpet av den tiden kan flere norske lesere ha meldt overgang til engelsk og Amazon. At kundene velger et godt tilbud er det lite å si på, men det bør ikke være hovedmålet for Kulturdepartementet å rekruttere lesere dit.

En null/null-etappe ville være et klokt grep for alle parter: Det ville sikret en sunnere norsk e-bokutvikling, leserne hadde fått rimeligere e-bøker, Finansdepartementet ville i denne runde sagt fra seg ubetydelige momsinntekter mot å få en atskillig hyggeligere e-inntjening i et eventuelt lavmoms-landskap en gang i fremtiden.

Likebehandling av e og tre?

Nå er ikke moms eller ei en del av bokavtaleverket, så tilgi sidespranget, men den er vanskelig å komme rundt når e-bøker diskuteres.

Ser vi på posisjonene er forskjellige både på bokhandler- og forlagssiden av bordet. Noen bokhandlerkjeder, som Ark, er kommet lengre enn andre i sin e-boksatsing. På forlagssiden har enkelte aktører, som Schibsted, tyngre digitale interesser enn de øvrige. Slikt vil også påvirke viljen til å åpne for andre løsninger. Hovedsporet er nok uansett likebehandling av papirbok og e-bok, det henger også prinsipielt på greip. Men kanskje slenger man på litt piffi-krydder i siste svingen?

Innenfor og utenfor

I motsetning til bokloven det aldri ble noe av, vil en bokavtale kun gjelde aktører som er tilsluttet avtalepartene – det vil si Bokhandlerforeningen og Forleggerforeningen. Som i dag, vil bøker utgitt av forlag utenfor Forleggerforeningen i prinsipp ha fri pris fra Dag 1. Etter hva vi erfarer, har det vært diskutert en løsning hvor aktører frivillig kan slutte seg til avtalen, men avtalen kan uansett ikke bli obligatorisk for utenforstående.

For de mer liberalistiske politiske kreftene vil dette også være en ønsket tilstand. Flere ser utenfor-forlagene som priskorrigerende faktorer. Muligheten til fri prising på utsiden av fastprisen, har også bidratt til den raske suksessen som en rekke forlags-nykommere har opplevd de senere år – med Juritzen som det mest profilerte eksempelet.

Ikke et «slakkpris-system»

På fallrepet er det grunn til å etterspørre en konsekvent tankegang. Det finnes folk her i verden som argumenterer godt både for faste og frie bokpriser. Når man nå velger fastpris som bærebjelke i en bokavtale, må det også være fordi man har tro på å bruke fastprisens virkemidler.

Der ligger dagens eksisterende avtale sannsynligvis allerede i grenseland i forhold til fleksibilitet. Hvis «kvasi-løsninger» blir kvasi nok, kan de fort bli det verste alternativet av dem alle.

Et «slakkpris-system» uten egnede styreredskaper er intet klokt valg. Det blir som å bygge et helikopter uten rotor.

Hva kommer så ut av dette? En kortere fastprisperiode? Neppe, den er allerede svært kort. Rabattmulighet i fastprisperioden? Som dagens ordning, eventuelt en marginal økning.  E-bøkene? Likebehandling med papirbøkene, eventuelt med en liten kreativ tvist? Vi får se.

Det meste vil være til å kjenne igjen.

VEBJØRN ROGNE

PS til alle filmfreaker – bare for å ha ryddet det av veien med en gang: Ja, vi vet at linjen «Play it again, Sam» aldri blir ytret i Casablanca. Sannsynligvis er det filmhistoriens mest feilsiterte linje. Replikkvekslingen mellom Ilsa Lund (Ingrid Bergman) og den pianospillende Sam (Dooley Wilson) går slik:

Ilsa: Play it once, Sam. For old times’ sake.
Sam: I don’t know what you mean, Miss Ilsa.
Ilsa: Play it, Sam. Play «As Time Goes By.»

Så er det nevnt.