Norge – et av verdens rikeste land

Norge er et av verdens rikeste land. I år er det hundre år siden Theodor Kittelsen døde. Vi kommer til å hedre ham for å ha gitt folketro og eventyr et ansikt. Mannen er en kulturarv i seg selv. Men ville han ha vridd seg i grava om han visste hvordan tusser og troll har blitt utkonkurrert av zombier og vampyrer i norske barn og unges fantasi opp gjennom tidene? Har norsk fantasylitteratur et ansvar her?

Man trenger bare å gå en tur i skogen for å få en følelse av hva Kittelsen ble inspirert av før han skapte bildene sine. Trerøtter, steinformasjoner – norsk natur – griner mot deg med et ansikt kun et troll verdig når sola går ned. Den rette vinkelen, skyggene og lyset gjør stemningen trolsk. Hvem har vel ikke som barn lekt i skogen og latt fantasien løpe vilt mellom steinformasjoner og trerøtter. Uten Kittelsens bilder hadde vi knapt visst hvordan et norsk troll hadde sett ut.

Så hvordan har det seg da at vår egen kulturarv, som har vært så synlig i barndommen til de fleste, gjennom blant annet eventyrene til Asbjørnsen og Moe, ikke har påvirket norsk fantasylitteratur mer? Vi kjenner alle til Askeladden og de gode hjelperne, forsterket av Ivo Caprinos dukkefilmer. Vi nikker og smiler gjenkjennende når vi ser et bilde av et troll som Kittelsen har tegnet. Bildene til Kittelsen og historiene til Asbjørnsen og Moe ligger latent i blodet vårt. Eventyrene har gjennom generasjoner blitt en naturlig del av folkesjela. Noe vi er stolte av, noe som er vårt!

Norrøn påvirkning

Norsk fantasylitteratur er den moderne etterkommeren av eventyrtradisjonen, og har en forpliktelse til å bringe denne arven videre. Men gjør den det? Det har vært et stort vakuum i denne sjangeren i Norge. For få år siden var det ikke mange forfattere i landet vårt som skrev fantasylitteratur med bakgrunn i norrøn mytologi, norsk folketro og overtro og gitt den plassen den fortjener. Folketroen burde vel hatt større betydning for norsk fantasylitteratur opp gjennom årene. Det er egentlig merkelig med tanke på hvor rik denne kulturarven er, at den mer eller mindre har vært gjemt og glemt.

Vi kjenner alle  Tolkien som skrev Hobbiten og Ringenes herre. Hans litteratur er oversvømt av norrøn påvirkning. I Hobbiten følger blant andre tretten dverger gjennom historien. I Voluspå (Den eldre edda) nevnes navnene som Tolkien har brukt på så å si alle dvergene i Hobbiten, og jammen er ikke Gandalv også et navn hentet herfra. Alvene må vi heller ikke glemme – norrøn mytologi. Til tross for denne påvirkningen, har vi sett lite av vår egen kulturarv i sjangeren i Norge, men ting endrer seg.

Vi bør skape en ny norsk fantasytradisjon i litteraturen der vi tar utgangspunkt i norrøn mytologi, folketro og overtro. Burde vi ikke holde oss langt vekk fra Tolkien-pastisjer og Harry Potter-påvirkninger når vår kulturhistorie er så nedsyltet i vikinger, troll og underjordiske? Er det strengt tatt nødvendig å se til utlandet for å finne noe eksotisk å skrive om, når det eksotiske er det vi selv sitter på?

Ikke helsvart

Heldigvis er ikke bildet helt svart. Det har blitt litt lysere – litt askegrått, nesten litt regnbuefarget, kanskje. Kristine Tofte, Liv Alver, Sigbjørn Mostue, Siri Pettersen, Tonje Tornes og Alexander Løken er et knippe av de forfatterne som har tatt utgangspunkt i norrøn mytologi og folketro i sine bøker, og det er flott! Det er selvfølgelig noen flere, men som i all litteratur er det et hav av bøker som sjelden eller aldri får oppmerksomhet. Kristine Tofte er, etter min mening, kanskje den som uten å vite det har vært vendepunktet for sjangeren, eller ”paradigmeskiftet” om du vil. Hun fikk lite fokus gjennom de to flotte bøkene sine i serien Song for Eirabu, før bloggerne satte foten ned og framsnakket bøkene hennes til å selge ut opplaget. Så hvorfor får ikke det norrøne mer plass i litteraturens fantasyverden?

Pettersen og Tornes skal ha mye av æren for at sjangeren har begynt å sjangle seg ut av denne sjangertåken i 2013. Men æres skal alle de som på et eller annet vis har banet vei for det norrøne og vår folketro, i litteraturen som i andre kunstformer – Vi er i ferd med å få en ny norsk fantasytradisjon i Norge, og det er det som er så fryktelig moro. Men vi skal huske på at en tradisjon aldri blir en tradisjon om tidsaspektet ikke følger med. Sjangeren må over tid bli påvirket av vår kulturarv for at vi skal kunne kalle det en ny fantasytradisjon. Det forplikter. To-tre nye bøker gjør ingen forskjell alene. Sjangeren må utvikles over tid og gjør man det, har man stolt tatt opp arven etter eventyrene, og banet ny vei i fantasylitteraturen. Kanskje først da vil fantasylitteraturen få det ryktet den fortjener, for sjangeren er mye flottere enn det hvermansen tror etter å ha hørt sjangeren bli nedsnakket av andre forfattere og synsere som ikke selv skriver fantasy. For fantasy har ikke vært annet enn et sort får i enkelte litterære kretser opp gjennom tidene.

Kittelsens år

2013 ble huldras år. Kanskje så blir 2014 trollenes og Kittelsens år. Og kanskje først om ti år kan vi si at vi har fått en ny norsk fantasytradisjon, en litterær oppvåkning som gjør at arven etter Asbjørnsen og Moe, og ikke minst Theodor Kittelsen, rettferdiggjør at vi kan si at Norge er et av verdens rikeste land. Fåret er heldigvis ikke sort lenger, det er askegrått med noen striper av regnbuefarge. Norge er i ferd med å bli et av verdens rikeste land.