Sidsel Jøranlids «Det spøker på fjellet» er perfekt påskekrim for yngre lesere. Men den er ikke for sarte sjeler.
Simon og familien skal tilbringe ferien på fjellhytta de har arvet av onkel Gunnar. Den ligger helt avsides, noe Simon hater. Han syns det er skummelt, og skulle ønske de heller hadde arvet en hytte i et tettbygget felt. Heldigvis finnes det en fjellstue rett ved onkel Gunnars hytte – og Simon trøster seg med at den nok er fylt med andre ferierende barn han og søsteren Sanne kan leke med.
Men så feil kan man ta: Fjellstua er helt øde og forlatt. Det er ingen biler på parkeringen, alle dører er låst og ingen har måkt. Men så en dag ser Simon og Sanne to barn, Øystein og Marie, leke i snøen rundt fjellstua.
Sidsel Jøranlid:
Det spøker på fjellet
Cappelen Damm
112 sider
Men hvorfor er de kledd i så dårlige klær? Og de har jo heller aldri mobiltelefonen sin med seg – men har heller gammeldagse klokker og kaller godteri for slikkeri. Simon syns det er noe utrolig guffent med hele stedet, de nye lekekameratene, og det at ingen virker å vite hva som har skjedd med verken fjellstuas eiere eller onkel Gunnar.
Slipper aldri uhyggen
Sidsel Jøranlid har skrevet frem en skikkelig nifs historie. Det er en grøsser av det gode gamle slaget, hvor tankene blir dratt til norske grøsserklassikere, som for eksempel Andre Bjerkes De dødes tjern.
Naturen spiller en bærende rolle i fortellingen, og den norske naturen kan, som vi alle vet, være ganske skummel: Det øde fjellandskapet, innsjøenes mystiske tiltrekningskraft, det kvelende snøhavet, de mørke nattetimene, og ikke minst de mange tomme hyttene i den norske fjellheimen, de hvor du føler noen står og titter ut på deg bak de svarte vinduene.
Jøranlid klarer virkelig å mane frem uhyggen, og hun tar målgruppen på alvor – spesielt den angsten barn gjerne føler rundt det nye og ukjente, og ikke minst hvor uendelig skummelt mørket kan være.
Perfekt påskelektyre
Selv om historien tidvis springer litt fort frem, slipper Jøranlid aldri den uhyggelige grunntonen. Den følger leseren som et kaldt gufs i nakken gjennom hele boka. Godt akkompagnert, og hjulpet fram, av Cathrine Sandmæls illustrasjoner. De kunne det gjerne vært flere av.
Prikken over i-en er avslutningen: En skikkelig grøssende cliffhanger.
Det spøker på fjellet er perfekt påskelektyre til fjellhytta – men den er ikke for sarte sjeler, uansett alder.
