Sara Johnsen liker bøker som rommer fortellinger, gjerne av den sorten hvor man kan følge en familie eller en karakter gjennom år.
Hvilke bøker er det som virkelig har betydd noe for norske forfattere? Det har Bok365 forsøkt å ta et dypdykk i. Og la det være sagt med en gang: Dette tilskuddet til spalte-floraen er heftig inspirert av en utmerket tilsvarende spalte i The Guardian. Denne uka har vi spurt filmregissør og forfatter Sara Johnsen som etter flere år med «bare» filmprosjekter nå er høyaktuell med sin første roman på 14 år, Til Dancing Boy.
Boka jeg leser nå?
– Boka jeg har begynt på nå heter Paradis og er skrevet av Abdulrazak Gurnah. Forfatteren ble tildelt Nobelprisen i litteratur og jeg kjøpte tre av bøkene hans forrige uke. Paradis handler om Yusuf som blir solgt som gjeldsslave av sin far. Jeg har ikke kommet så langt, men det jeg har lest til nå, liker jeg veldig godt.
Boka som forandret livet mitt?
– Det er vanskelig å svare bare en bok. Da jeg var barn elsket jeg Brødrene Løvehjerte og alt av Astrid Lindgren. Som ganske ung leste jeg «Hvite hester» av Alice Hoffman og Garps verden av John Irving. Etter å ha lest dem forsto jeg at lesning vill komme til å bli en stor trøst og glede i livet. Mamma pleide å si «Du er aldri ensom om du har en bok» og det stemmer for min del. Tre bøker som betydde veldig mye for meg som ung er Idioten av Fjodor Dostojevskij. Nattskog av Djuna Barnes og Edens Hage av Ernest Hemingway. Det er tre veldig ulike bøker, men som jeg ble veldig oppslukt og tenksom av. Nå ,som godt voksen, har jeg hatt stor glede av å lese Hilary Mantels triologi om Thomas Cromwell og Henrik den 8. Den forandret mitt syn på 1500 tallet og kjærligheten, og det er fantastisk hvordan hun levendegjør menneskene som levde før oss.
Boka jeg skulle ønske at jeg hadde skrevet?
– Å, det er mange bøker jeg skulle ønske jeg hadde skrevet, en er Min brilliante venninne av Elena Ferrante, selvfølgelig også alle novellene til Alice Munro og jeg må også nevne Per Petterson sin roman Jeg nekter og John Steinbecks Øst for eden. Må jeg velge en, blir det den. Eller kanskje David Copperfield av Charles Dickens.
Boka som har påvirket min skriving og mitt forfatterskap mest?
– Jeg har vært påvirket av bøker som rommer fortellinger, gjerne av den sorten hvor man kan følge en familie eller en karakter gjennom år. Det som jeg synes er så fantastisk med Garps bok er at den er så underholdene, både trist og morsom, samtidig som den faktisk fanger opp tendenser som jeg ser rundt meg i dag, i vårt samfunn. Dessuten var jeg forelsket i hovedkarakteren Garp, som var både bryter, forfatter og en veldig bekymret pappa.
Boka jeg synes er mest undervurdert?
– Den er jo ikke akkurat undervurdert, men jeg synes Carl Frode Tillers bok Flukt burde vært nominert til mange flere priser og vunnet. Den er enormt god, både formmessig, språklig og tematisk. Jeg må bare bøye meg i støvet.
Den siste boka som fikk meg til å gråte?
– Det må være Flukt, jeg gråt meg gjennom de siste kapitlene, ennå den er veldig usentimentalt fortalt. Det er en utvidelse i språket der som rystet meg rett og slett. Karakterenes sorg bare slo innover.
Den siste boka som fikk meg til å le?
– Jeg vet ikke om jeg lo akkurat, men jeg måtte smile ganske mye av Syvert Løyning, karakteren i Karl Ove Knausgårds siste bok. Syvert er for meg veldig gjenkjennelig og erke norsk i sin være- og tenkemåte; praktisk og rett fram, kanskje litt unyansert og ikke helt i kontakt med sine følelser. Jeg synes Knausgård er en mester på å skildre karakterer og er ikke enig i at de alle er en utgave av han selv.
Så lo jeg av Nina Lykkes Nei og atter Nei og Full spredning, hun skriver veldig morsomt.
Boka jeg skammer meg over å ikke ha lest?
– På sporet av den tapte tid av Marcel Proust. Det er flaut at jeg ikke har lest den, jeg har tross alt bikka 50.
Boka om mitt liv – tittel?
– Den måtte kanskje hete En av seks, jeg har fem søsken, med alt det innebærer.
