Det er tid for krim igjen. På tv, i radio, i blader, i bøker og til og med på melkekartongene. Hva er det med nordmenn og påskekrim? Jørn Lier Horst har sett på sakene.
Påskekrim har blitt en tradisjon på lik linje med ski på beina. Enhver redaksjon med respekt for seg selv – og leserne, eller tv-seerne og radiolytterne – har et innslag om påskekrim. Til og med melkekartongene har små krimgåter i påsken.
Krimtradisjonen kan selvsagt ha en sammenheng med at påsken i sin opprinnelse var en blodig og dramatisk kriminalhistorie, nemlig rettssaken mot den religiøse oppvigleren Jesus fra Nasaret. Men forbindelsen mellom krimsjangeren og den kristne høytiden er imidlertid et særnorsk fenomen. De feirer jo påske i andre deler av verden også, men uten påskekrim.
Det verserer flere forklaringer på opprinnelsen. Blant annet er det jo sånn at vi i Norge har verdens lengste påskeferie. Og krim er jo populært lesestoff nettopp i ferietiden. Før var det også sånn at krimlitteraturen hovedsakelig kom i billige pocketutgaver som var lette å bære med i sekken opp på påskefjellet. Den norske fjellheimen er full av gamle, fillete krimbøker som aldri har blitt båret ned igjen.
En annen – og noe mer spekulativ – teori er at den vårlige blodtørsten og dragningen mot krim sitter i oss fra hedensk tid da det ble blotet før sommeren for å sikre gode avlinger.
Bergenstoget plyndret
Det er nok slik at markedskreftene har spilt en større rolle med tanke på den tradisjonelle påskekrimmen enn vi liker å innrømme. I 1923 skrev nemlig Nordahl Grieg og Nils Lie en kriminalroman om et ran på Bergenstoget. Boken ble gitt ut under psevdonymet Jonatan Jerv, og både handling og utgivelse var lagt til påsken. Palmelørdag satte Gyldendal inn en stor annonse på førstesiden til Aftenposten med bokens tittel Bergenstoget plyndret i natt i store bokstaver. Det skulle en oppmerksom leser til for å se at det faktisk var snakk om en forlagsannonse og ikke en avisoverskrift. Folk trodde at toget var robbet. Kampanjen var så vellykket at boken ble fullstendig utsolgt, og en ny sesong for utgivelse av krimbøker var oppstått.
Det går likevel noe tid før påskekrim blir et begrep, men fenomenet er i det minste sporet tilbake til tidlig på 40-tallet. I romanen Nattmennesket fra 1941 skriver André Bjerke som jeg-forteller: «Jeg vil for mine lesere være kjent som kriminalforfatteren Bernhard Borge – den faste leverandør til alle ryggsekker i påskehelgen.»
Påskekrim i alle kanaler
Likevel var det først på 70-tallet at snøballen begynte å rulle for alvor. NRK startet sin tradisjon i 
1976 med Lord Peter Wimsey, hovedpersonen i kriminalromanene til Dorothy L. Sayers. Konseptet var helt nytt i fjernsynssammenheng, der vi dag for dag kunne følge utviklingen i et kriminalmysterium. I 1984 dukket P.D. James’ Inspector Dalgliesh opp, så fulgte Miss Marple i 1990, Poirot i 2000 og Foyle i 2003.
Radio adopterte raskt sjangeren og har siden 1980 sendt kriminalhørespill i påsken. Noen av de mest minneverdige oppsetningene er Edith Ranums Ringer i mørkt vann og kriminalgrøssere som Bernhard Borges Døde menn går i land og John Dickson Carrs Sort messe.
Siden 1972 er også Rivertonprisen «Den gyldne revolver», prisen for beste kriminallitterære arbeid delt ut rett før påske.
The Great Bergen Express Train Robbery
Som mange andre boksuksesser ble også Bergenstoget plyndret i natt filmatisert. Bak filmproduksjonen stod selskapet Norsk Super Film A/S. I hovedrollene opptrer Aud Egede-Nissen og hennes østerriske ektefelle Paul Richter, begge stjerner i tysk stumfilm i første halvdel av 1920-årene. Manus ble skrevet av Alf Rød, som tidligere hadde laget filmversjon av Mikkjel Fønhus sin historie om Trollelgen. Regi var ved tyske Jens Uwe Kraft. De norske utendørsscene er blant annet gjort i Holmenkollen, på Geilo,
For deg som skal sitte inne i påsken kan du se filmen hos Nasjonalbiblioteket her:
Og slik løser du påskemysteriet
En krimforfatter legger alltid ut spor og blindspor, og bruker teksten til å peke på løsningen eller lede leseren i feil retning. Å angi en nøyaktig metode for 
hvordan en kan løse påskemysteriet før siste side, er ikke lett, men fire elementer er sentrale: Introduksjon, motiv, alibi og til sist kanskje det viktigste: Ting er ikke alltid slik du tror.
Det handler om ikke å trekke for raske slutninger. I en krimbok eller en krimserie på TV er det sjelden at personen med det mest åpenbare motivet eller de mest usympatiske trekkene er den skyldige.
Dessuten må forfatteren forholde seg til visse regler. Det er juks dersom morderen plutselig kommer inn i historien på slutten. Det som derimot er mulig, er å introdusere den skyldige tidlig i boka og la ham eller henne spille en helt perifer eller uskyldig rolle.
Motiv står helt sentralt i alle kriminalhistorier. Både i virkeligheten og i bøker. Motivet for drap er oftest penger, makt, hevn eller at det begås for å skjule en annen forbrytelse. Motivet kan ofte finnes i skjulte forbindelseslinjer mellom offeret og de andre personene i boka. Selv er jeg den type leser som setter opp navnelister og tegner forbindelseslinjer og kart på kolofonsidene når jeg leser, omtrent slik opplysninger trer fram i en virkelig straffesak som er under etterforskning.
Alibi er et bevis for at en person har oppholdt seg et annet sted enn der forbrytelsen skjedde, og derfor ikke kan være den skyldige. Kanskje i motsetning til i den virkelige verden, er den uten alibi nesten alltid uskyldig i boka. På den andre siden er det all grunn til å være skeptisk til den som har en vanntett historie for det tidspunktet drapet skjedde.
God påske!
… og husk krimbok, Kvikklunsj og appelsiner! Blodappelsiner.
