Pageturner for unge lesere

Irmelin Persdatter Gustavsen (Foto: Kristin Aafløy Opdan)

«Hilda Humlevik og folka som forsvant» er perfekt fôr til hungrige bokslukere.

Norske barneboklesere har de siste årene blitt velsignet med stadig flere gode, nye forfatterstemmer. Og denne høsten blir de skjenket enda en til.

Irmelin Persdatter Gustavsen debuterer med barneromanen Hilda Humlevik og folka som forsvant, som forhåpentligvis markerer starten på nok et forfatterskap som vil fryde bokslukere over hele det ganske land.

Idyllen sprekker

Når man skal beskrive Hilda Humlevik og folka som forsvant er det vanskelig å holde seg unna sammenlikninger med andre barneboksuksesser fra de siste årene. Tankene blir uunngåelig dratt til nettopp Alma Freng og Ingenlund jo lenger man kommer inn i historien. Ikke fordi Gustavsens debut føles som en kopi. Tvert imot, her er det nok av særpreg.


Irmelin Persdatter Gustavsen:
Hilda Humlevik og folka som forsvant.
Barn og ungdom
Cappelen Damm
304 sider

Hilda er en litt ensom jente. Hun har ingen venner, men til gjengjeld en veldig kjærlig tannlege-mor, som kanskje er i overkant beskyttende overfor sin eneste datter. Idyllen sprekker derimot når mamma får seg kjæreste, Timian. Og den går i tusen knas når mamma forteller de skal flytte til hans hjemby, Søderdal.

Uhyggelig småbystemning

Ved ankomst viser byen seg å være «supercreepy». Her ser ingen hverandre i øyene, det virker skummelt å gå ute selv på høylyse sommerdager, og på barneskolen er barna så kuet av fysisk avstraffelse at Hilda tenker hun aldri kommer til å bli kjent med noen.

Byen styres av den den skumle Søder-familien, som ikke skyr unna drastiske metoder for å kneble de elementene i samfunnet de mener ikke passer inn. Etter å ha stiftet bekjentskap med to av ungene i byen, Lamai og Karl, forsøker de diskret å undersøke hvor det er blitt av alle menneskene som har forsvunnet fra byen de siste årene. Og Hilda mistenker at stefaren kan ha noe med saken å gjøre.

Bokens styrke ligger i den uhyggelige stemningen Gustavsen mesterlig maler frem, fra sekundet Hilda kjører inn i Søderdal.

Det, kombinert med et realt mysterium, gjør boken til en riktig pageturner. Gustavsen holder spenningen oppe, og lar leseren sitte på pinebenken akkurat lenge nok til at man bare vil ha mer. Det er aldri et kjedelig øyeblikk.

Målgruppe-kluss?

Det er vanskeligere å få grep om hvilken målgruppe boken er tiltenkt, og ikke minst i hvilken tid den foregår.

For å ta det første først: I starten virker det som om boken er skrevet for seks til ni-segmentet, og man skvetter derfor litt i stolen når Hilda utbryter sitt første «faen». Boken skifter deretter takt til å passe mer for 10 til 12-segmentret. Hildas unge personlighet virker tidvis noe malplassert i en skumlere ramme, som virker å være myntet på et eldre publikum.

Boken faller kanskje slik mellom to stoler – eller to hyller i bokhandelen.

Og så tiden. Det er noe klassisk og gammelmodig over fortellingen, som brytes når Hilda og vennene plutselig slår seg ned for å spille Playstation, nevner smarttelefon eller Converse-sko.

Hilda Humlevik og folka som forsvant er en svært underholdende debut, og en gave til alle skolebibliotekarer og bokhandlere, som endelig har nytt fôr til hungrige bokslukere.

NORA STEENBERG

 

 

0 Delinger