Hvorfor er det forskjell i royaltyen for sakprosa og skjønnlitteratur? Det lurer mange sakprosaforfattere på, og nå tar Norges faglitterære forfatter- og oversetterforening (NFF) med seg den problemstillingen til forhandlingsbordet.
Forhandlingene mellom NFF og Forleggerforeningen er foreløpig bare på sonderingsnivå. Det har vært noen innledende samtaler for å sette dagsorden, men det er klart hvilket tema som vil stå sentralt når forhandlingene straks starter for alvor: en heving av royaltynivåene.
I dagens normalkontrakter får skjønnlitterære forfattere 15 prosent royalty for opptil 5000 solgte, og 20 prosent fra 5000 solgte bøker. Sakprosaforfatterne bare får 13 prosent for de første 3000, og deretter 15 prosent.
Utløst av Stoltenberg
Da det ble kjent at tidligere statsminister Jens Stoltenberg hadde forhandlet seg frem til en høyere royalty enn normalt for sine memoarer i 2016, var det mange som reagerte, og nå går altså NFF og Forleggerforeningen til forhandlingsbordet for å forsøke å bli enige om en ny normalkontrakt.
I en kronikk i gårsdagens Dagbladet skiver journalist og sakprosaforfatter Inger Merete Hobbelstad at bøker som Gleden med skjeden av Nina Brochmann og Ellen Støkken Dahl og To søstre av Åsne Seierstad har kommet i opplag etter opplag og at sakprosa og skjønnlitteratur nå konkurrerer om de samme leserne. Hun skriver at det er vanskelig å se hvorfor belønningen for å nå fram til disse leserne ikke skal være lik.
Fra posisjonering til forhandling
Generalsekretær Tore Slaatta i NFF sier til BOK365 at de nå er i en overgangsfase mellom sonderinger og posisjonering til reelle forhandlinger, og at NFFs mål er å oppnå likhet mellom sakprosaforfattere og de skjønnlitterære.
– Ja, et erklært mål, som vi har hatt siden i fjor, er at de som skriver og utgir i samme marked som de skjønnlitterære, bør ha mulighet til å få samme royalty som dem.
– Hva skyldes avviket? Har NFF historisk vært dårligere forhandlere enn Forfatterforeningen?
– Jeg vil ikke si det skyldes NFF, men partene er enige om at noe av problemet ligger i at innkjøpsordningen for sakprosa er vesentlig svakere enn den som gjelder for skjønnlitteratur. Det er også en viss fleksibilitet i dagens avtaleverk ved at den angir «normalroyalty» som minimumsatser. Men vi opplever at det er uklart hvordan denne fleksibiliteten faktisk praktiseres hos forlagene.
– Er det noen av motpartens argumenter som kan forsvare et visst avvik i royaltybetingelsene?
– Slik vi ser det er avtalene nettopp laget slik at forlagene kan tilby lavere royalty når bestemte vilkår foreligger. Så forlagenes hensyn er godt ivaretatt, vil vi mene. Avtalene mangler imidlertid en tilsvarende mulighet for forfattere til å oppnå høyere royalty. Det bør også være bestemmelser om dette i avtaleverket.
Fair skille?
Hva så med forlagssiden? Er den innstilt på å gi noe her?
Direktøren i Forleggerforeningen Kristenn Einarsson sier til BOK365 at hvis forhandlinger tas opp om alle kontraktsforhold, vil også de helt sikkert ha sine ønsker om endringer.
– Hvordan eventuelle reforhandlede avtaler vil slå ut, er det selvfølgelig umulig å si noe om før forhandlingene starter, sier Einarsson.
– Hvorfor er det eventuelt fair å opprettholde et slikt skille mellom sak og skjønn?
– Dette har partene brukt mye tid på, også i forrige forhandlingsrunde. Hvert utgivelsesområde reguleres i en normalkontrakt utfra dens særegenheter. Så vidt vi kan se er ikke noe endret i så måte.
Bijobb
Hva sier så forfatterne?
Inger Marie Hobbelstad skriver: «For de aller fleste som skriver bøker vil utgivelsene deres være resultatet av tilkjempede arbeidstimer utenom arbeidstider, på morgenen før familien har stått opp, eller på mens poden er på fotballtrening. Kvelder og helger går med. Hvor mye tid og innsats et bokprosjekt krever, vil variere ut fra hvor raskt jobber og hvor ambisiøst selve verket er – men slik vil det også være for skjønnlitteratur. Det virker bare rimelig at den andelen av inntektene den enkelte forfatter får, vil være omtrent den samme – særlig med tanke på at sakprosautgivelser har vært blant norske forlags mest velfødde melkekuer i de seinere år.»
Vanskelig å forsvare
Helene Uri skriver både skjønnlitteratur og sakprosa, og hun synes det må være vanskelig å forsvare forskjellen i royalty.
– Noe av begrunnelsen for skillet har vel vært at flere sakprosaforfattere skriver som en del av jobben sin og dermed bare er deltidsforfattere.
– Er dette noe sakprosaforfattere bør ha forståelse for?
– Nei, jeg synes vel verken sakprosaforfattere eller skjønnlitterære forfattere bør ha forståelse for dette. Enhver forfatter, uansett sjanger, bør vel mene at forfatteren skal ha så mye royalty som mulig. Så lenge det er slingring i kontrakten og forlaget kan senke royalty ved høye kostnader for blant annet bilder og redaksjonell bistand – på samme måte son skjønnlitterære kan trekkes i royalty for illustrasjoner – ser jeg ikke helt forskjellen mellom sak og skjønn her, seir Uri.
Mangfoldig sjanger
Ivor de Figueiredo har hatt stor suksess med En fremmed ved mitt bord, som er definert som sakprosa, men som trolig henvender seg til samme publikum som skjønnlitteraturen. Hans standpunkt er at forfattere av bøker som regnes som litterært verdifulle, og som ellers skriver under samme vilkår, bør få samme royalty.
– Men det må presiseres at sakprosaen er mangfoldig, og det er mye sakprosa som skrives i forlengelse av en fast stilling, for eksempel i akademia. I praksis er det frilanserne som skriver på samme vilkår som de skjønnlitterære, som jo er frilansere per definisjon. Jeg regner med at de fast ansatte sakprosaforfatterne stiller seg solidariske med oss frilansere i kampen for en bedre royalty. Å foreta dette skillet er en knute som Forleggerforeningen og NFF etter så mange års diskusjon nå burde klare å løse, sier Ivo de Figueiredo.
Makt bak kravene?
– Hva så hvis forfatterne og NFF ikke får gjennomslag for sine krav og forleggerne ikke vil rikke seg? Hvilke maktmidler har de eventuelt?
– Vi starter ikke forhandlinger med denne situasjonen i tankene. Begge parter har interesse av at avtaleverket fra tid til annen blir oppdatert og forbedret, sier NFFs generalsekretær Tore Slaatta.
(Foto: Slaatta, Einarsson og Uri: BOK365, Hobbelstad: Agnete Brun/Tiden, de Figueiredo: Aschehoug)
