På sjekkern med Eddie.
Ukens forfatter kritiserte Fifty Shades of Grey og ble utfordret til å skrive bedre selv. Det ble til en heftig roman om en til tider ufyselig ung mann som etter hvert får sving på sakene.
Forfatter: Geir Sætre
Aktuell med: Knuste hjerter og halve sannheter – Comino Forlag
Boken handler om Edgar Paasche (Eddie) som er en direkte, ikke altfor sympatisk fyr som når vi møter ham har dårlig dametekke. Gjennom hjelp fra venner og møte med en spesiell person, endrer Eddie seg og blir en bedre utgave av seg selv.
Hvorfor skrev du akkurat denne boken?
Det begynte som en spøk. Jeg kritiserte Fifty Shades of Grey og ble utfordret på å skrive min egen bok, «- …hvis du synes den er så dårlig». Så begynte jeg, og hadde etterhvert et sett med noveller med samme hovedperson. De ble lest opp for folk, med enestående tilbakemelding (50% likte det godt, 30% mente det var fantastisk, og 20% mente det var det mest vulgære de hadde hørt), og jeg bestemte meg for å fortsette.
Jeg ønsket å skrive en bok som skulle være lettlest, full av humor, men med en alvorlig undertone – og ideen var å skrive en bok for menn som ikke leser bøker (i alle fall ikke skjønnlitteratur som IKKE er krim). Jeg var helt klart inspirert av hva Jeff Kinney har klart å få til med En pingles dagbok-serien, der han har klart å skape lesehester av folk med lesevegring. Når jeg derfor skulle «fange» menn, måtte det være med en mannsperson i hovedrollen som mange enten kunne kjenne seg selv igjen i, eller relatere til en kompis/kollega de har hatt. Foreløpige tilbakemeldinger tyder på at jeg har truffet på disse punktene.
Tre favoritter:
Charles Bukowski: Postkontoret – En artig historie om en underdog som lever et liv på siden av samfunnet, langt fra slik jeg selv lever livet mitt.
Graham Greene: Monsignor Quixote – En fin bok om vennskap mellom to ulike mennesker, moralfilosofi og det gode livet på veien med ost, pølser og vin i bagasjen.
Khaled Hosseini: Drageløperen – en sterk bok om vennskap, og muligheten til å gjøre godt igjen en urett som er begått.
Uslipt diamant:
Terry Hayes: I am Pilgrim – En intelligent krim med en troverdig karakter, og et spennende, globalt og høyaktuelt plot. Jeg ser frem til hva han kan skape i fremtiden.
Sist leste bok:
Shane Kuhn: Kill your boss – Rett og slett en kul bok (med en fantastisk tittel – som dessverre fikk den uhyrlig kjedelige norske tittelen Manualen) om en leiemorder på vei mot pensjonisttilværelsen. Vi får ta del i hans meritter og den er skrevet som en håndbok, med rått og vulgært språk (til tider), stilige beskrivelser av drapsmetoder og en heftig mengde med henvisninger til film-scener. Jeg liker skrivestilen – den er kul og litt laidback, som om han sier «I own the world».
Hvordan jobber du?
Jeg har noen manus på gang for tiden, så det er litt varierende. Felles er at jeg har en en inngangshendelse som definerer litt om personen og hva vi kan forvente (for skjønnlitterære manus) eller en serie med hendelser (i korte kapitler) som setter plottet og de viktigste aktørene (for krim-manus). Så begynner jeg å skrive. Jeg har på forhånd skissert et rammeverk, men det kan godt hende at boken utvikler seg i en annen retning enn skissen. Slutten blir til mens jeg skriver, den er aldri klar på forhånd – men den kan jo være vurdert som en mulig slutt når jeg tenker gjennom manuset.
Hvilken litterær skikkelse ville du helst hatt stevnemøte med?
Tita i romanen Como aqua para chocolate (på norsk Hjerter i chili) fordi hun er en magiker på kjøkkenet og en heftig kvinne, som kunne fått temperaturen opp uten bruk av chili også.
Hvem blir neste norske nobelprisvinner i litteratur?
Jo Nesbø er for meg et multi-talent, som dersom han får utvikle seg videre uavhengig av dem som eventuelt pusher «bestselgere» hele tiden, er i stand til å oppnå det meste (trur eg). Men hvis vi ser på hvem som har mest likhet med tidligere Nobelpris-vinnere av nyere dato, så skal vi ikke se bort fra at Knausgård ligger godt an. Hans bøker er mer eksistensielle, og fanger kanskje mer et «akademisk» publikum, som jeg antar at komite-medlemmene er.
Facebook og sosiale medier – fest eller kolera?
Som fest-kolera (det vil si gøy den ene dagen, men magetrøbbel den neste) – Facebook er en fin måte å holde kontakten med venner/kolleger/familie som det ikke er naturlig å ha telefon-kontakt med, og dette er fest-delen. Men jeg blir mettet av detaljnivået enkelte legger ut (som om hva de har til middag, interesser MEG) og all perfekt-strebingen jeg ser, og dette er definitivt kolera-delen. Twitter er Facebook for de intellektuelle, og en glimrende intelligensprotese (på samme måte som runde briller var det på nitti-tallet).
Et jordbærsted utenom det vanlige på nettet: www.vinmonopolet.no – Viktig å vite hvor mye av husholdningspengene som kan gå til god drikke, og da er en oppdatert prisliste alfa-omega.
På bar med Knausgård eller middag med Dag Solstad?
Solstad skriver kjedelig, og jeg fornemmer at fyren er likedan, derfor foretrekker jeg heller en hot-dog på Tre-kroneren (legendarisk pølsebod i Bergen) og bar med Knausgård. Jeg har ikke lest noe av sistnevnte, men jeg er sikker på at vi skulle hatt det kanonbra på bar sammen. Om ikke annet kunne jeg spurt om han kjente seg igjen i utelivs-scenen som jeg presenterer i «Knuste hjerte og halve sannheter», og vi hadde sikkert også lett kommet i kontakt med mange damer.
