Asle Skredderberget har skrevet bok om om det norske oljefondet, og nå håper han på debatt.
Forfatter: Asle Skredderberget (43)
Aktuell med: Usannsynlig Rik – Historien om Norge og Oljefondet. Kagge forlag
Historien om etableringen og oppbyggingen av verdens største statlige fond, Oljefondet – og hvordan Ola og Kari Nordmann i fellesskap endte opp med å kjempe mot ulvene på Wall Street .
Hvorfor skrev du akkurat denne boken?
Ingen har gjort det før, og det var på høy tid at historien om Oljefondet ble fortalt. Det er et stort paradoks at alle nordmenn vet at vi har et slikt fond, men ingen egentlig vet hvordan vi endte opp med det. Det er en fantastisk Askeladden-historie, som angår absolutt alle nordmenn, og målet har vært å skrive den med både spenning og driv. Vi eier fondet i fellesskap og ambisjonen har vært å bidra til en opplyst debatt, og ikke minst se om det er elementer ved fondet som bør forbedres. Til sammen er det blitt en sammenhengende historie som viser veien fra den gangen vi nærmest snublet inn i oljeindustrien på 1960-tallet til vi i dag er en av de viktigste spillerne på Wall Street.
Tre favoritter:
Karl Ove Knausgård: En tid for alt. En ambisiøs og original idé, en unik historie fortalt med et fantastisk språk.
Agnar Mykle: Sangen om den røde rubin. En av de beste norske romanene noensinne, spør du meg. Siste setning står som en påle.
Philip Roth: Portnoys besværlige liv. Jeg liker veldig godt amerikanske bøker der forfattere drar på skikkelig – i motsetning til mange norske samtidsromaner som føles veldig små – og Philip Roth er favoritten. Dette er kanskje hans morsomste bok.
Uslipt diamant:
Chad Kultgen: An Average American Marriage.
Kultgen er manusforfatter for tv, jeg oppdaget ham via en amerikansk manusforfatter-podcast for noen år siden, men han har også skrevet noen morsomme og rå romaner. Deprimerende og morsomt på en og samme tid. Kultgen skriver fra et mannlig perspektiv som er veldig fjernt fra den moderne nordiske mannens ståsted. Veldig lite politisk korrekt, med andre ord.
Sist leste bok:
Stefan Zweig: Verden av i går.
Den var veldig bra og anbefales. Zweig skriver vakkert og vemodig om en verden som gikk til helvete med første og andre verdenskrig. Sånn sett en viktig påminnelse om at vi ikke skal ta våre liberale friheter for gitt, og at vi må unngå at vi ikke ser lengre enn nesetippen vår og tillater at agitatorene blant oss får herje ukorrigert.
Hvordan jobber du?
Det kommer an på sjangeren. Jeg skriver både krim, sakprosa og noe tv, og det er særegenheter ved alle sjangre. Men generelt handler det om å forsøke å skrive jevnt hver dag, og aller helst morgen og formiddag. Så bruker jeg ettermiddagen og kvelden på research og mer ”manusmekking”. På sakprosa har jeg en lang researchperiode, og begynner først å skrive når jeg har nok stoff til å finne en struktur på fortellingen. På den siste boken har jeg brukt mye tid på å finne spennende eller morsomme scener som kan fungere som lettere innganger på ganske kompliserte økonomiske emner.
Når jeg skriver krim vet jeg som oftest starten og slutten, og så bruker jeg mye tid på å gruble meg frem til midten. Med andre ord en blanding av struktur og kaos. TV er noe helt annet, og jeg liker veldig godt at det er så kollaborativt. Mens bokskriving er noe man gjør alene, er tv alltid et fellesprosjekt der man hele tiden driver hverandre fremover.
Hvilken litterær skikkelse ville du helst hatt stevnemøte med?
Jeg sikter mot toppen og sier Juliet. Så kunne vi hatt en real prat om Romeo. Hvis hun i tillegg hadde dukket opp i Claire Danes skikkelse, hadde jeg jo samtidig vært på stevnemøte med en av TVs mest interessante kvinner, CIA-agent Carrie Mathison. Juliet, Claire, Carrie og meg. Mulig jeg måtte tatt med meg min egen krimhelt, Milo Cavalli som ”wing man”.
Hvem blir neste norske nobelprisvinner i litteratur?
Tror ikke jeg er stødig nok på norsk litteratur til å si noe vettugt om dette. Jeg er i grunnen mer opptatt av at svenskene får ut finger´n og gir den til Philip Roth.
Facebook og sosiale medier – fest eller kolera?
Stort sett en fest som man kan velge om man er i humør til å gå på eller ikke. Facebook er fint for å holde kontakt med venner fra hele verden, være oppdatert på gamle kolleger og kjente som man aldri rekker å ta en øl med, og til og med ha dialog med lesere av bøkene mine. Twitter byr på mer substans, både fra kjente og totalt ukjente. Instagram er en godtepose som er fin å ty til hvis man trenger inspirasjon, enten fra noen som klatrer på en heftig fjellvegg, vandrer i et eller annen fjell eller generelt bare tar fine bilder.
Et jordbærsted utenom det vanlige på nettet:
http://magic-maths-money.blogspot.no/ – bloggen til den svært kunnskapsrike kompisen min Tim Johnsen, som blander alt fra finans, økonomi, filosofi, og vitenskap.
På bar med Knausgård eller middag med Dag Solstad?
Bar med Knausgård. Jeg leste debuten hans i 1998 med enorm interesse og har siden den gang sett frem til hver nye utgivelse. Men aller helst skulle jeg ønske at jeg hadde rukket en kaffe med Bjørn Aamodt, før han gikk bort så altfor tidlig.
(Hovedfoto: Christian Andersen)
