Overlevelsestips for outsidere

Litteraturhuset i Skien hadde forflyttet seg til Folque Café for kvelden. På barstolene: Ørjan N. Karlsson, Cornelius Jakhelln og Mørten Øen.

Cornelius Jakhelln har vært nødt til å gå ut og presisere at han verken er høyreekstremist eller rasist. Morten Øen har opplevd at biblioteker trekker invitasjonene etter at de har lest boka hans. Litteraturhuset i Skien tok en kveld med de to litterære outsiderne.

Men hvordan blir man egentlig en outsider? Åpenbart så er det ikke så veldig vanskelig.

– Jeg dukket opp fra en flere år lang skriveprosess og merket at jeg hadde gått én vei, og verden en annen. Og vips så var jeg plutselig stemplet som en outsider på høyresida, forteller Morten Øen.

– Ikke flere av den, takk

Øen flyttet til Nissedal i Telemark da han ble tildelt kunstnerlønn. Han deler humrende en historie fra nabokommunen Seljord.

– Jeg liker å gå på bokhandler, og som forfattere flest liker jeg å se mine egne bøker i hyllene. Men enda bedre, her, i bokhandelen i Seljord, var det tom hylle. Utsolgt, tenkte jeg. Så da sa jeg litt sånn kjekt til hun i kassa at jeg gjerne kunne skaffe flere. «Den boka har sjefen lest, og den skal vi ikke ha inn flere av», fastslo hun.

Det kan ha noe med den Quisling-hyllesten å gjøre. Jeg ser ikke bort fra det, altså.

«Satirisk western»

Morten Øen deler overlevelsestips:

Boka Tellemarck, som kom i 2015, ble beskrevet av NRKs anmelder Leif Ekle som «en satirisk western, en apokalyptisk sci-fi og en villmarksroman for bokelskere, Morgan Kane-fans, turgåere og telemarkinger». Intet mindre. Og i denne dystopiske skildringen av et samfunn i oppløsning finnes det en altså en figur ved navn Morten Øen, som bor i en bygd og er forfatter. I tillegg til å være en varm forsvarer av Vidkun Quisling.

-Men, altså. Jeg er romanforfatter. Jeg skriver historier. Hvis man ser på omslaget her, så står det «roman». ​

– Synd på Quisling

Underveis i prosessen med Tellemarck og den nyeste romanen Norge om våren har forfatteren dykket dypt ned i materien.

– Jeg leste meg jo opp på Quisling, da. Og jeg lærte en hel masse ting om han som jeg aldri hadde hørt om før. Så jeg tok tak i de delene av meg som syntes skikkelig synd på han. Og med Quisling så hadde jeg jo ikke noe valg. Han vokste jo opp 200 meter fra huset mitt. To kilometer unna der igjen satt Kjell Hallbing og skrev Morgan Kane. Hva skal en forfatter gjøre da, jeg kan jo ikke bare sitte og finne opp alt mulig.

Men sånt kan altså føre til en litt mer ensom tilværelse, uten at det egentlig plager Øen nevneverdig.

-Jeg har fått færre venner. Men jeg hadde ikke så mange fra før, smiler han.

Intervjuer denne kvelden, Ørjan N. Karlsson spør om det er noe som har endret seg i den offentlige debatten, har det blitt vanskeligere å stikke seg ut?

– Jeg må si jeg synes det er fint at vi kan sitte sånn som vi gjør her nå, uten roperter og plakater, og bare snakke om disse tingene. Hvis det er en ting som er blitt borte fra offentligheten i dag, så er det den gode samtalen. Det mener jeg er et tap.

-Alle sier de vil ha kunst som provoserer. Helt til de blir provosert, sier Morten Øen og Cornelius Jakhelln, som underholdt publikummet på Folque Café. T.v. intervjuer Ørjan N. Karlsson.

Sinne

En annen som også har fått kjenne på den interne justisen i det norske kulturlivet er forfatter og musiker Cornelius Jakhelln.

– I dag angrer jeg på Raseri-boken fra 2011. Jeg står fortsatt for innholdet i boken, men det har hatt sosiale og økonomiske kostnader jeg ikke var forberedt på. I vinter opptrådte jeg på FuckUp Nights i Berlin med dette mislykkede prosjektet, nemlig å skulle forsvare ytringsfriheten i Norge post 22. juli 2011 ved å bruke uniformer og totalitær estetikk. Det var jo en farse man kan le av i dag.

Boka han snakker om; Raseri – en hvitings forsøk på en selvbiosofi skulle egentlig være en utdypning av romanen Nazi Jihad, som ble utgitt først i 2017.

Ubehag

I 2007 gikk en ung, finsk mann amok på en skole i Jokela, og drepte åtte mennesker. På YouTube, der han lastet opp en film om planlegging av massakren brukte han navnet Sturmgeist, navnet på et av bandene til Jakhelln.

– Plutselig var det en storm rundt meg, og jeg satt der i Berlin og måtte svare for meg. Men jeg hadde jo bare laget musikk. Musikk er musikk, mens vold er vold, tenkte jeg. Jeg kjente på et stort ubehag og en urettferdighet da, forteller han.

Men sånt kan en forfatter også bruke til noe.

– Jeg ville gå inn i hodene på de som blir radikalisert. Utforske den prosessen. Så derfor begynte jeg på romanen Nazi Jihad.

I boka blir vi tatt med til den velmenende, men noe autoritære staten «Kraftreich».

– Vi møter Erik og Zahid, to unge gutter som blir radikalisert og finner sammen i et terrorforbund. Det interessante her, som jeg ville utforske, er jo hva det er i dette samfunnet som de vil ramme. Hvorfor havner folk utenfor og blir radikalisert?

Boka skulle egentlig gis ut i 2010. Men sånn ble det ikke.

– Den skulle egentlig gis ut. Så ble den utsatt, og utsatt igjen, før forlaget plutselig trakk den, uten noen forklaring. Igjen satt jeg og skjønte ikke hva det var som skjedde.

Innkjøpt

Cornelius Jakhelln leser fra «u-romanen» ‘Nazi Jihad’,

I stedet skrev han Raseri.

– Noe av innholdet er basert på en blogg som jeg skrev da jeg bodde i Paris. På den tiden følte at jeg som nordisk mann var utsatt, og at jeg ble straffet for å snakke og skrive om det. Men som tittelen på boka antyder: Sinne, raseri, er ikke rasjonelt. Den omhandler også isolasjon og ensomhet, å være hvit mann i en multikulturell by, på godt og vondt. Bare de siste syv årene er det mye i mediebildet og samfunnsdebatten som har endret seg. Inntil nylig hadde vi en justisminister som har kommet med utsagn som ville blitt kalt rasistiske bare for få år siden.

– Men, som sagt. Raseri solgte kanskje femti eksemplarer, fikk salt og pepper av kritikken, og den har hatt en del konsekvenser for meg.

Nazi Jihad ble gitt ut til slutt i fjor, på det egne forlaget Propagenia.

– Og den ble kjøpt inn til bibliotekene. Da dro jeg til Florida og kjøpte meg en hvit Jaguar cabriolet!

-Norge er på topp over verdens mest monomane stater. Alle sier de vil ha kunst som provoserer. Helt til de blir provosert, sier Morten Øen og Cornelius Jakhelln, som underholdt publikummet på Folque Café denne kvelden.

Sart kulturliv?

Det er med andre ord ikke enkelt å være en litterær outsider. Men, som intervjuer Ørjan N. Karlsson påpeker. De to forfatterne har kanskje heller ikke alltid gjort det så enkelt for seg selv.

– Jeg selv har jo lest Nazi Jihad. Og jeg satt og humra og flirte. Dette er bra, tenkte jeg, omtrent som Sofies verden, bare med svartmetall-soundtrack. Men for mange går nok rullegardinen ned med en gang de ser tittelen. Og det er jo en del ting her som er lett å tolke over på den litt småbrune siden.

-Men kunsten trenger ikke være så flink, påpeker Jakhelln. – Kunst skal noen ganger være det å ta folk i nakken, riste dem og henge dem opp til tørk. Så kan de få lov til å komme seg ned igjen selv, fastslår han.

Rammere saker

Kollega Morten Øen tilføyer:

-Det er rart det med å være forfatter. Du går i dekning et par-tre år og så dukker du plutselig opp i offentligheten igjen med det du har laget. Så viser det seg at du har gått en vei og verden en helt annen, og vips så blir jeg kalt inn på teppet av Morgenbladet som en outsider på høyresida.

– Jeg prøvde å forklare det for dem: Dere trenger ikke plassere meg noe sted, jeg bare tenker selv. Men det gikk liksom inn. Så da satt vi der og løy for hverandre i en time, journalisten og jeg.

– Er kulturlivet kun for de snille?

– Det er jo ingen som takker deg. Alle vil gjerne ha kunst som utfordrer. Bortsett fra når det kommer til stykket. Jeg opplever at i det norske kulturlivet så blir man ofte belønnet for å være mild og snill. Men det er ikke alle som vil kjøpe den osten som ikke smaker noe. Noen vil ha rammere saker.

– Om du føkker opp blir du venneløs og mister støtte. Selv om juryene skal være nøytrale, tilføyer Jakhelln.

– I korte trekk: You’re fucked

Morten Øen har i flere intervjuer uttalt seg om moderne norske menneskers overlevelsesevner. I den nyeste romanen Norge om våren får vi følge den enarmede Frank der han forsøker å overleve i et samfunn som har brutt sammen og der strømmen har vært borte lenge. Og forfatteren er klar på hvordan det ville gått dersom det hadde skjedd i virkeligheten.

– I korte trekk, you’re fucked. Altså, folk flest i byene har mat for tre dager i skapene. Tre dager. I dag bygges hus uten kjellere, eller de gamle potetkjellerne gjøres om til badstue og hjemmekino. Tenk deg når en million mennesker fra Oslo-området kommer marsjerende ut på landet. Eter opp avlingen til bøndene. Eter opp såkornet og settepotetene. Det blir lovløse gjenger. Folk har ikke mat. Det går jo ikke bra.

Potetåker på Sira

Underveis i skriveprosessen leste han rundt 50 postapokalyptiske romaner.

– Folk slet under krigen også, men de kunne sette poteter, de visste hvor de fant mat i skogen. Det tar bare tre generasjoner å glemme livsviktig kunnskap. I dag er folk ungdommer til de er 40 og de har glemt hvordan man faktisk lever av landet, av Norge.

-Jeg har kjent på det jeg også, sier Jakhelln. Da det var politisk uro i Europa, begynte jeg å tenke på at jeg kanskje skulle kjøpe hermetikk. Hvor var det tryggest, hytta på Sira i Vest-Agder, eller i sentrum av Berlin?

– Jeg ville helt klart gått for Sira, repliserer Øen. – Anlegg potetåker der.

Og så har outsiderne fått nok.

– Så om det skulle være noen flere spørsmål og kommentarer, så finner dere oss i hytta til Cornelius. Men ikke kom hvis dere ikke kan passordet.

 

(Foto: Kai Hansen)

 

 

79 Shares