Ordinær sjøsprøyt-action

EBUTANT: Martin Sellevold (f. 1977) debuterer med et actiondrama fra skjærgårdene og nærhavene.

Debutanten Martin Sellevold kan sin seilekunst, men noe stort litterært håndverk er det ikke.

Forlaget omtaler Bikkjevakt som «en forrykende røverroman med sjøsprøyt og seilbåtaction». Det stemmer forsåvidt, men skaper også litterære forventninger, at det er ett lag til eller ekstra handlingsnivå i boka. Omslaget er ikke typisk thrilleraktig, men det er nok i de kjappe replikkvekslingers underholdningsboks romanen må plasseres. Rask underholdning kan være greit inn i sommeren, men den stikker seg heller ikke ut i den sjangeren. Imidlertid er det potensiale her hvis forfatteren vil gjøre flere bøker om den seilende særing.


Martin Sellevold:
Bikkjevakt

Skjønnlitteratur
Gyldendal
303 sider

Handlingen i Bikkjevakt er for enkel. Ikke lettvint, for det er betydelige strabaser som sakprosaoversetter Stian, kompisen Tore og båten Vellamo skal gjennom og det er en habil spenningskurve i boka.  Men skurkene er som skurker flest, motivet er som motiv flest og de som lures, pleier å bli lurt også i andre bøker og serier.

Det dreier seg om en mynt-og gullskatt et sted på Sørlandet. Stian er en sjøstreifer, som bor i båten, jobber derfra og tar små smugleroppdrag nå og da, for det meste mindre kvanta av ting han helst ikke vil vite hva er. Gjennom en gammel bekjent, Tore, blir han viklet inn i fortellingen om skatten. Tore er i trøbbel på flere måter, og det er intet godt utgangspunkt for å lykkes med denne operasjonen. Stian vil helst legge alt bak seg og dra til sydlige strøk.  I tillegg kommer en kvinne inn i bildet og kompliserer. Hun har Nordkapp som sitt mål.

Litt mer kjærlighet?

Selv om det er handling på handling og en nokså liten bygging av Stian som en annerledeskarakter, en smått (øko)filosofisk omstreifer som velger et annet og roligere liv, finnes det fine seilerpassasjer her. Ikke bare når blåsten kommer, men også i slør og tøvær. Debutanten kan sitt sjømannskap og det er godt formidlet.

Romanen trenger imidlertid et annet nivå, et menneskelig drama og dilemma som løfter den opp fra en småspennende actionbok i sommerferien til en litterær utgivelse. Relasjonen mellom Stian og Nat kunne vært løftet enda mer og vridd romanen inn på en støere kurs. Hvordan kan to egenrådige, sjødrivere, to rastløse seilere med hvert sitt mål kanskje bli enige om et felles? Med litt mer kraft bak denne dimensjonen, ville romanen løftet seg betydelig.

VIDAR KVALSHAUG

-- annonse --