Ordensmannen

ANMELDT: Hege Ulsteins «Tillitsmannen Martin Kolberg» er en av de best fortalte politiske memoarbøkene på lange tider.

Martin trer fram

En bok om Martin Kolberg, hva kan det være godt for? En grå eminense med grå manke. Vi kan like gjerne ta Kolbergs ytre med en gang.

Flere ganger fremholder forfatteren Hege Ulstein at det er en myte at denne beretningens hovedperson er lukket og stram. Men det må være gode grunner til han ble oppfattet slik? Den egentlige Kolberg er slik landsmoderen en gang sa det: «Bak den stramme maska Kolberg ofte kunne ha, skjulte det seg en følsom og empatisk mann».

Gro kjente Kolberg gjennom mange års samarbeid: «Martin har aldri vært utilnærmelig, men har følt mye ansvar gjennom mange år, og han har spilt en rolle der han er den som holdt orden».

Kolberg husker, Ulstein skriver

Det er denne ordensmannen Hege Ulstein har nedtegnet en fortelling om, fra oppvekst til pensjonering nå i høst. Det er et vellykket samarbeid. Kolberg er ikke særlig god skriftlig, får vi vite. Formell utdanning begrenser seg til folkeskolen og et forkurs i tekniske fag på yrkesskolen. Men Kolberg husker detaljer og er en drivende god forteller, og Ulstein bringer med seg god oversikt over norsk politikk og samfunnsliv, samtidig som hun har et godt grep på dramaturgi og formidlingsform. I sum er dette en av de best fortalte politiske memoarbøker på lange tider.

Vi følger Arbeiderpartiet og norsk politikk fra tidlig 1970-tall da Kolberg blir politiske aktiv under EF-kampen, oppdages av partisekretær Ronald Bye og hentes til partikontoret. Det kommer nok en gang til å dreie seg om Arbeiderpartiets oppturer og nedturer, partikultur og personligheter, personkonflikter og vanskelige tilpasninger fra statsbærende 40-prosents parti til et parti nesten som alle andre.

Underveis i fortellingen mister vi av og til Kolberg av syne mens Ulstein tegner opp kjente og ukjente tablå. Det gjør ikke så mye, vi vet at Kolberg er der et eller annet sted, i boken som i det virkelige livet.


Hege Ulstein:
Tillitsmannen Martin Kolberg
Biografi
Aschehoug forlag
365 sider

Tillitsmann er et hedersord

I sosialdemokratisk tradisjon er «tillitsmann» et opphøyd ord. I bestemt form peker det tilbake på partihøvdingen Einar Gerhardsens klassiker om organisasjonsarbeid. Ulsteins boktittel er på samme tid riktig og ambisiøs. Kolberg står i en tradisjon der hensynet til partiet går foran, og lojalitet er en dyd.

Men vi skal i løpet av boken forstå at lojalitet og hensynet til partiet ikke alltid sammenfaller. I Kolbergs tilfelle dreier det seg om at han til slutt, etter en mannsalder som Thorbjørn Jaglands venn og støttespiller, bytter side og jobber for at Jens Stoltenberg skal overta. Kolbergs finest hours må ha vært de årene han er en del av et velfungerende trekløver i partiledelsen: Stoltenberg som statsminister og  partileder, Hill-Marta Solberg som nestleder og Martin som partisekretær, en ledelse som kunne snakke åpent og ha tillit til hverandre, bare det!

Politikkens Lasarus

Kolberg har ikke hatt de aller mest fremskutte stillingene. Han har vært en lojal tjener, men selv en politikkens Lasarus er skuffet man når man ikke får de posisjonene man ønsker seg. Kjent langt utenfor de politiske kretser ble Kolberg den gangen han ble vraket av sin gamle våpenbror Jagland i 1996. VG brukte hele forsida med et stort bilde av en bedrøvet Kolberg. Det beseglet et uvennskap som 20 års ettertanke ikke har tinet opp. Både bokas første avsnitt og forlagets salgsframstøt for boka dreier seg om at Kolberg nok en gang følte seg dårlig behandlet da han ikke fikk fortsette som Arbeiderpartiets fraksjonsleder i kontroll- og konstitusjonskomiteen etter valget i 2017. Der hadde han hatt det som fisken i vannet i åtte år og sett for seg å avslutte sin karriere som forsvarer av nasjonalforsamlingen og ordensmann for kritikkverdige forhold i statsrådenes porteføljer. Men slik gikk det ikke, han måtte ta til takke med en plass i utenrikskomiteen som Arbeiderpartiets fjerdemann.

Jeg må nok si at denne forurettetheten, som ble brettet ut på nasjonalt fjernsyn – «at du skulle gjøre det samme, det hadde jeg aldri trodd, Jonas» – gir feil inntrykk av bokens mange gode kapitler. Det er synd. Jeg sier det igjen, og bruker Martins kjente retoriske grep ved å gjenta et poeng minst to ganger. Det er en god bok. Det er en drivende god bok.

Strategiske lekkasjer

Ulstein/Kolberg er ikke mye opptatt av hverdagspolitikken, og det er et godt valg, dermed blir dette nesten en rendyrket bok om personer, politikk og posisjoner.  Den som tror at politikk dreier seg om å være sitt partis tjener, er naiv. Politikkens persongalleri består i utstrakt grad av personer som sterkt ønsker å være i posisjon og som ikke unnser seg renkespill for å komme dit.

Ett av mange eksempler er at Trond Giske før landsmøtet i 2002, der Jagland trekker seg og nye ledelse skal velges, planter en sak i TV2 om at Gerd Liv Valla skal være leder for valgkomiteen lenge før dette er en realitet. Det er et forsøk på å skape en dynamikk man ønsker seg. Gerd Liv Valla var heller ingen novise i faget. Hun raser over lekkasjer til media om at Anniken Huitfeldt skulle være valgkomiteens foretrukne kandidat til nestlederstillingen. Valla starter kildejakt og avhører aktuelle syndere under fire øyne.

Ulstein/Kolberg forteller at kilden sannsynligvis var Valla selv. Så här är politiken!

KJELL SOLEM

 

890 Delinger