Da spagettien gjorde sitt inntog i Norge, var det mange som foretrakk å servere poteter til den.
Jeg er glad i språk. Og jeg er glad i mat. Da blir jo regnestykket enkelt: Jeg liker kokebøker. Jeg har min oldemors håndskrevne. Jeg har Schønberg Erken i faksimileutgave; jeg måtte kaste farmors utgave, for den hadde gått helt i oppløsning da jeg overtok og var blitt til to permer med løse blad imellom, buntet sammen med tre tykke strikker. Jeg har min mors skolekjøkkenbok – den legendariske med bilde av en diger og uappetittlig flue på baksiden, visstnok brukt i norsk skole i over 40 år, trykt i 376 000 eksemplarer. Jeg har min egen skolekjøkkenbok fra 80-tallet, med melk sølt utover siden med oppskriften på fastelavnsboller. Jeg elsker den kåserende stilen til Hroar Dege og den snusfornuftige til Ingrid Espelid Hovig. Og selvsagt har jeg flere hyller med nyervervede bøker, med forførende fotografier og mer eller mindre helsebringende oppskrifter.
Språk og mat henger så fint sammen. Roland Barthes påpekte at organet tunge brukes både til å snakke med og til å smake med. Strengt tatt behøver vi ikke en fransk strukturalist for å konstatere at vi bruker munnen til dette. Det er nokså opplagt: ord ut, mat inn.
Vaner og konvensjoner
Men språk og mat har mer enn tungen til felles. Hva man anser som spiselig, varierer fra kultur til kultur, og er i høyeste grad bygget på vaner og konvensjoner. Måltider er også vanesaker. Det gjelder rekkefølgen av retter, at vi spiser suppe og hovedrett før vi kaster oss over sjokolademoussen. Oppfatningen av hva et måltid kan bestå av, varierer. En tradisjonell japansk frokost er noe ganske annet enn en norsk. Videre har medlemmer i en kultur klare oppfatninger av hva som passer sammen, og derfor kan nordmenn se innforstått og hoderistende på hverandre når amerikanere blander syltetøy, servelat, geitost og speilegg fra en norsk hotellfrokostbuffé. Vaner sitter hardt. Da spagettien gjorde sitt inntog i Norge, var det mange som foretrakk å servere poteter til den.
Språk er også vaner og konvensjoner. Vi er ”enige” i det norske språksamfunnet om hva et ord betyr. Norsktalende putter pølser i munnen, mens svenskene kaller det korv, og engelskspråklige hot dogs. Uten disse vanene og konvensjonene hadde vi ikke kunnet forstå hverandre. Også på en annen måte er språk vaner. På samme måte som vi reagerer når noen bryter matlige konvensjoner, reagerer vi når språklige konvensjoner brytes. Første gang vi hører om sjokolade i kyllinggryte, synes vi som ikke er vant til den kombinasjonen, at det er feil. Vi reagerer med vantro, kanskje avsky. Bare et fåtall er trolig positive og nysgjerrige. Vi mener også bestemt at noe er feil når språklige konvensjoner utfordres, for eksempel ved at man uttaler kylling med sj-lyd. De fleste voksne språkbrukere er bestyrtet, slett ikke begeistret, over nyvinningen.
Moët et Chandon til en tomatposesuppe? Utvilsomt brudd på konvensjoner. Ortografi er også konvensjon. Mange vil hardnakket påstå at champagne stavet på tradisjonelt vis sprudler mer og smaker bedre enn den samme drikken stavet på alternativt vis: sjampanje. Konjakk pleier derimot å gli ned; bare de mest konservative blant oss vil foretrekke cognac, som ikke engang lenger er tillatt i offisiell rettskrivning. Majones får ikke norske sinn i kok, verken lingvistisk eller gastronomisk. I Danmark, på midten av 80-tallet, raste den store majonæsekrigen. Skulle man tviholde på den franske mayonnaise, eller skulle man varsomt fordanske en smule, til majonæse? Det ble fremmet forslag om valgfrie former, men det hjalp ikke. Det ble krig. En journalist uttalte harmdirrende: «Ikke nok med at det ligner noget der kommer ud af næsen. Hvis man også skal skrive majonæse, bliver det simpelthen for ulækkert!» Og utfallet? De to formene ble gjort valgfrie, men danskene foretrekker fremdeles den franske stavemåten.
Mote og fashion
Mote er ikke bare skjørtelengde og vårens farger. Både språk og mat er mote. Min mor serverte kabaret i sin syklubb. Jeg lagde lasagne på 80-tallet og var temmelig moteriktig. Norske restaurantgjester har vært igjennom perioder med mye ruccola, mye balsamico, mye skum av ymse opphav. I det siste har jeg registrert blomkarseblader i supper og salater – dessuten blomsterkål og grønnkål. Og tindved i desserten. Også i språket er det moter. For noen år siden var alt –ish. Man kom åtte-ish, og man serverte kanskje noe gryterett-ish til middag. Valghøsten for et par år siden var det meste bærekraftig. Først var det miljøpolitikken, så var det all mulig annen politikk – og til slutt diskuterte man med venninner om ens ekteskap egentlig var bærekraftig. I forhold til har spredd seg som en pandemi (et annet moteord) på bekostning av greie norske preposisjoner. Som det så elegant ble formulert på et seminar her forleden: ”I forhold til lunsj, hva gjør vi da?”
Språkmote rammer ikke bare ord. Også i uttale er det fashionistaer som fører an. En språkmote som virkelig har satt sitt preg på Europa, er skarre-r. Det er en myte at skarre-r-en oppstod som en talefeil hos en fremtredende ved det franske hoff, men det er et faktum at den spredde seg utover fra flere store europeiske byer. Den sprer seg ennå i Norge. En språkmote som ikke er akseptert på samme måte, er sj for kj. Og bare for å gjøre det klart: Det er ikke snakk om endring av taleorganene, men om hva unge og toneangivende språkbrukere synes lyder kult.
Og hva vi synes smaker kult. Kimchi, for eksempel. Kul smak og kult ord.
