Les vår påskekrimnovelle

Hygg deg med Stefan Tegenfalks krimnovelle «Lykkens hestesko».

Lykkens hestesko

av Stefan Tegenfalk

Oversatt fra svensk av Lotte Holmboe

 

Han hadde bestemt seg. Det var nå det skulle skje. Tiden var moden, og han hadde valgt anledningen med stor omhu. Noen bedre sjanse enn dette kom han ikke til å få. Han stod foran en lys fremtid sammen med sin nye livsledsagerske, Josefin. Det evige mørket sammen med Birgitta ville snart tilhøre fortiden.

Egentlig hadde han tatt beslutningen for lenge siden. Den hadde vokst inne i ham, og med årene var den blitt til et kall. Birgitta måtte forsvinne ut av livet hans, men formuen hun forvaltet skulle bli igjen. Den kom hun ikke til å få med seg dit han snart ville ekspedere henne. Jo visst tilhørte pengene hennes familie, men som død ville hun ikke ha noen bruk for de nesten tjue millioner kronene hun var enearving til. Størstedelen av pengene var plassert i rentebærende kapitalfond med kort bindingstid. Med andre ord ville pengene være tilgjengelige i løpet av noen uker etter at han rettmessig hadde krevd dem utlevert. Tanken var svimlende.

Han hadde holdt ut med Birgitta i trettifem år. Kinnene som i løpet av årene var blitt mer og mer oppblåst. Brystene som usjenert søkte seg ned mot magens mange valker, som vannballonger. Men aller verst var nok hennes lunefulle humør og den stadig økende gjerrigheten med penger. Hun holdt hardt på pungen. Lot ham bare få noen få tusen i måneden til å bruke på fornøyelser. Men bare drosjeturen fra byen og ut til gården kostet i beste fall femten hundre kroner, ofte mer hvis sjåføren brukte taksameteret. Kanskje hun prøvde å holde ham fanget med gjerrigheten sin. Det fengselet skulle han nå bryte ut av, en gang for alle.

Josefin hadde langt, lyst hår. Var tjuefire år yngre og hadde alltid et svakt smil som lekte på de fyldige leppene. Han tenkte på henne nesten hvert eneste sekund. Den smale midjen. Den jevne, honningfargede huden. De vakkert formede brystene og hennes varme, innbydende skjød, som var like velstelt som en perfekt klipt green til British Open. Hun gjorde ham vill av lengsel med sitt naturlig sensuelle og uskyldige blikk. Det han druknet i om og om igjen. Hun var Afrodite i levende live.

For sitt indre så han for seg hvordan hun nærmet seg ham, ikledd en tynn nattkjole som kun hadde som oppgave å skjule minst mulig av den vakkert gitarformede kroppen. Hendene hennes strøk over skuldrene og ned mot ryggen hans. Rundt midjen og navlen. Plutselig stivnet han til av velbehag. Tusen skjelvinger fór gjennom ham samtidig som han hørte den myke stemmen hennes hviske ham i øret.

Josefins ungdom fylte ham med ny energi. En energi han trodde han hadde mistet for lenge siden. Men den hadde ligget der hele tiden. Hun hadde bare lokket den frem, og nå fikk han endelig vist sitt fulle potensial. Ved hjelp av den blå pillen han pleide å skylle ned med litt whisky, ble han uslåelig. En hingst med kraft som en rasende vulkan.

De møttes alltid på bortgjemte steder. De hadde utviklet en hemmelig kode i form av korte tekstmeldinger. På mobilen hadde han lagret mobilnummeret hennes som Karl. Karl fikk være en tidligere kollega. Birgitta hadde aldri fattet mistanke, til tross for at hun iblant bestemte seg for å snoke på mobiltelefonen hans.

Tankene ble avbrutt av en kald hånd på armen hans. Det var Birgitta. Hun hadde kommet hjem fra handleturen i byen. Så var tiden inne, tenkte han. Det var nå alt skulle skje.

”Du er tidlig ute,” hilste han med påtatt forundring og satte sitt aller ømmeste blikk i Birgittas øyne. Et nett røde blodårer dekket den gråaktige øyehviten hennes. Josefins øyne var hvite som melk. Han ble kvalm av Birgittas gustne blikk. Alt ved henne gjorde ham uvel. Alt hun gjorde. Alt hun sa. Hun var et sammensurium av det mest frastøtende man kunne forestille seg. Et motbydelig vesen han hadde vært tvunget til å leve med så lenge. Men han måtte stålsette seg litt til. Belønningen ventet rett rundt hjørnet.

”Nei, jeg er ikke tidlig ute,” svarte hun syrlig. ”Det er du som ikke kan klokken. Vil du at jeg skal lære deg konseptet med timer og minutter?”

”Det trenger du ikke,” sa han smilende mens han tenkte at han burde ta det store vegguret i smijern ned fra veggen og slå det i hodet på henne.

Men det gjorde han ikke. Han hadde andre planer for Birgitta, og de planene ville han ikke rokke ved bare fordi følelsene rant over et øyeblikk. Han kunne ikke miste fokus. Å holde seg til den etablerte planen, den han og Josefin hadde kommet opp med sammen, var alfa og omega når man skulle kvitte seg med et annet menneske. Ikke minst hvis man hadde planer om ikke å bli tatt. Det ville være rimelig meningsløst å ha tjue millioner på konto hvis han måtte tilbringe resten av livet bak en låst ståldør, i statens varetekt.

”Jeg går ut i stallen og sjekker at de ikke har slurvet med utmåkingen,” sa Birgitta og skjenket seg et glass vin. Hun tok en stor slurk og stirret på ham.

”Skal du?” sa han forundret, til tross for at han visste at hun sjekket stalljentenes arbeid hver kveld.

”Det vet du da at jeg alltid gjør,” snerret hun og gikk opp i andre etasje for å skifte.

”Så hvorfor sa du det, da?” mumlet han stille for seg selv og ønsket at tiden kunne gå fortere.

Etter en stund hørte han ytterdøren bli lukket.

Endelig var tiden inne. Han spratt opp av sofaen og holdt på å sende en sms til Josefin av pur glede. Nå kunne de kommunisere med hverandre i klartekst. I det han skulle til å trykke på ”send”, angret han. Tenk om politiet av en eller annen grunn fikk lyst til å se på telefonen hans, slik Birgitta pleide å gjøre. Kanskje for å utelukke ham som mistenkt, om de mot formodning mistenkte et mord. Med politiet kunne man aldri vite. De kunne være snedige. I alle fall de i TV-serier og filmer. Men i virkeligheten var kanskje ikke politiet særlig smarte i det hele tatt. Hvor mange mord var det vel ikke som aldri ble oppklart? Hvor mange mordere og andre galninger gikk fri der ute?

Likevel ville han ikke ta noen sjanser. Dette var en kamp mellom intellekter, og den kampen ville han vinne. Heldigvis hadde han ikke et like sløvt sinn som Birgitta. Hun var nærmest stokk dum. Det han nå hadde planlagt, krevde et genis kapasitet. Likevel var alt så enkelt. Han hadde konstruert verktøyet som ville frigjøre pengene. Den kraftige hammeren kjøpte han i hemmelighet da han var i byen for tre uker siden. Han hadde fått hesteskoen sveiset fast på hammerhodet. Sveiseren på det lille verkstedet hadde spurt hva han skulle med et så merkelig redskap. Han hadde svart at det var en overraskelse. En spøk som var del av et utdrikningslag for noen hesteglade jenter. Sveiseren med de skitne hendene hadde kjøpt forklaringen. Han tilhørte heller ikke landets begavede elite. Riktig mann på riktig plass.

Det han ikke hadde fortalt sveiseren, var at han ville slå hammeren så hardt han kunne i hodet på sin kone mens hun var i stallen. Det skulle se ut som en hest hadde sparket henne, og hestespark kunne være dødelige. Spesielt hvis de traff i ansiktet.

Trochenheim var en hingst Birgitta nylig hadde kjøpt. Ung, og dessuten fullblods. Dyret var balstyrig og fullt av kraft og energi. Dessuten var han stor, likte å bite og var troende til å sparke når man minst ventet det. En perfekt syndebukk.

For å gjøre det hele enda mer troverdig, brukte han en av Trochenheims hestesko. En reservesko som ble oppbevart i stellekassen. Men ikke nå lenger. Ingen kom til å savne den når Birgitta var død.

Han så på klokken igjen. Tiden var inne. Han tok på seg ytterklærne med en nesten euforisk følelse og gikk ut. Han ble møtt av kulde og mørke. Det eneste lyset som fantes var det som skinte ut fra stallen på den andre siden av gårdsplassen. Han visste at hun var der inne. Dessuten var hun alene. Stalljentene hadde dratt hjem for lengst.

Han oppbevarte det han overfor Josefin refererte til som ”hestesparket” i boden ved siden av stallen. Den lå og ventet i et av rommene i en verktøykasse på å gjøre jobben sin.

Han veide den spesialbygde hammeren i hånden med samme ærbødighet som før en religiøs handling. Trochenheim var klar til å ta Birgitta ut av tiden. Han gjemte hestesparket innenfor jakken og gikk inn i stallen. Først så han henne ikke. Det eneste som møtte ham, var stillhet. Hadde hun gått ut? Men så hørte han rasling bak seg. Han snudde seg og så at Birgitta kom ut av en av boksene med en høygaffel i hånden.

”Hva gjør du her?” spurte hun uten den minste varme i stemmen.

”Jeg ville bare se hva du drev med,” svarte han og smilte vennlig.

Hun stirret på ham uten å svare. Han fikk en følelse av at hun kikket på jakken hans, akkurat der han skjulte hestesparket. Kanskje bulet stoffet ut en anelse.

”Du har da aldri før interessert deg for hva jeg gjør her ute,” sa hun anklagende.

”Hvor er Trochenheim?” spurte han og så inn i den tomme boksen som tilhørte fullblodshingsten.

”Han står i vaskespiltauet,” sukket hun og satte fra seg høygaffelen.

”Kom, jeg vil vise deg noe,” sa han og vinket Birgitta til seg. ”Det er noe med Trochenheim som jeg la merke til da han var i havnehagen.”

Hun så undrende på ham.

”Bli med meg,” insisterte han.

”Hva snakker du om?”

”Bare kom.”

Hun ristet på hodet og fulgte motvillig med ham bort til vaskespiltauet.

”Det er noe med det ene bakbeinet hans,” sa han og pekte på hestens ene bein.

Hun så mistenksomt på ham før hun bøyde seg ned. Da hun snudde ryggen til ham, dro han ned glidelåsen og tok frem hammeren. Han holdt den hardt i hånden, så hardt at knokene hvitnet. Han hevet armen. Han ville slå til i det hun snudde ansiktet sitt mot ham. Hardt og nådeløst skulle hammeren gjøre jobben sin.

Han tenkte på Josefin og det livet de endelig skulle få sammen.

 

Politioverbetjenten betraktet den livløse kroppen på stallgulvet. Blodet som hadde rent fra det kraftig maltrakterte hodet hadde blitt sugd opp av alt høyet rundt den avdøde. Alarmen hadde gått for snaut to timer siden. Det hadde skjedd en ulykke på en herregård ti mil utenfor byen. En person hadde blitt sparket i hjel av en hest. Ulykker med dødelig utfall måtte alltid etterforskes, og så også denne gangen.

Så langt sladret det han så her ikke om at dette var noe annet enn en tragisk ulykke. Det eneste vitnet var kvinnen som hadde vært til stede under selve ulykken. Hun så plaget ut der hun satt i det lille stallrommet. Hun hadde et krus vann i hånden. Hendene hennes skalv.

”Orker du å fortelle meg hva som skjedde?” spurte han og så henne vennlig inn i øynene.

Hun nikket og så ut til å samle styrke.

”Jeg bøyde meg ned for å se om Trochenheim, altså hesten, hadde fått en skade på bakbeinet,” begynte hun med skjør stemme. ”Han kan være litt upålitelig innimellom. Vil gjerne sparke og bite hvis han får muligheten.”

Hun tok en kort pause.

”Fortsett,” oppmuntret overbetjenten.

”Når man undersøker bakbeinet til en hest, skal man ikke stå bak hesten, men ved siden av, i tilfelle den skal finne på å sparke. Det gjorde jeg selvfølgelig. Men av en eller annen grunn flyttet ikke mannen min seg.”

”Nei,” sa overbetjenten medlidende. ”Det kan vi dessverre konstatere.”

”Jeg forstår ikke hvorfor,” sa hun undrende. ”Han vet hvordan man skal oppføre seg i forhold til hester, selv om han ikke liker dem.”

Politioverbetjenten fikk en rynke i pannen.

”Vet du hvorfor hesten plutselig sparket bakut?”

Hun trakk nesten umerkelig på skuldrene.

”Antageligvis fordi jeg tok på bakbeinet hans,” sa hun. ”Kanskje kom jeg borti en nerve eller kom til å kile ham. Det er en ny hest, og jeg kjenner ham ikke så godt …”

”Hvorfor var mannen din i stallen?” avbrøt politioverbetjenten forsiktig.

”Han ville vise meg noe med Trochenheim. Det var noe med bakbeinet til hesten.”

”Jeg forstår,” nikket overbetjenten tankefullt. ”Til tross for at han ikke var interessert i hester?”

Kvinnen svarte ikke. I stedet stirret hun ut i luften med tomt blikk.

”Var det noe galt med bakbeinet til hesten?” fortsatte politioverbetjenten.

”Nei,” svarte hun stille.

En uniformert politimann med kraftige bakkenbarter kom inn i rommet. Han vinket til seg den gamle politioverbetjenten og fikk ham med seg ut av rommet.

”Vi fant denne i høyet, ved siden av kroppen,” sa han.

Mannen holdt frem en gjennomsiktig plastpose.

”Hva er dette?” spurte overbetjenten og studerte gjenstanden som lå i posen.

Den uniformerte politimannen skjøt tenksomt frem underleppen.

”Kan være et spesialverktøy for hester,” foreslo han.

”Mulig det,” nikket overbetjenten samtykkende og gikk inn til kvinnen igjen.

”Hva bruker du denne til?” spurte han og la plastposen på bordet foran kvinnen.

En liten stund så hun spørrende på hammeren.

”Jeg har aldri sett den før,” sa hun og så oppfordrende på politioverbetjenten.

”Den lå under høyet, ved siden av din manns kropp.”

Hun ristet nesten umerkelig på hodet.

”Har aldri sett den før,” gjentok hun.

”Ikke?”

”Nei.”

”Kan den være noe mannen din brukte?”

”Til hva?” spurte hun og flyttet blikket til gulvet.

”Tja,” svarte han og drøyde litt. ”Kanskje mislikte han hestene så sterkt at han ville skade dem. At det skulle se ut som om de var blitt sparket av andre hester eller noe slikt.”

”Kanskje,” sa hun likegyldig.

Politioverbetjenten betraktet kvinnen en kort stund før han reiste seg fra bordet.

”Jeg er lei for det som har skjedd,” sa han. ”Du skal få være i fred nå. Vi har ingen flere spørsmål, og kan konstatere at det som skjedde, var en tragisk ulykke.”

Kvinnen sa ingenting.

”Hvis det er noe vi kan gjøre, har du navnet og telefonnummeret mitt her.”

Han ga kvinnen visittkortet sitt.

”Takk,” sa hun og tok imot kortet.

Han visste ikke om det var noe han innbilte seg. Men i brøkdelen av et sekund syntes han at han så henne smile.

 

 

Stefan Tegenfalk (Foto: Bazar Forlag)

 

Novellen er trykket med tillatelse fra Bazar Forlag. Hovedbilde: Omslagsutsnitt fra Tegenfalks Vredens tid.

 

 

Trykk her for å se høstkatalogene