Forfatteren Lene E. Westerås skriver minneord til Liv Lundberg som gikk bort på tirsdag.
Kjære Liv.
Du er død.
Døden din kom så plutselig, for meg, i alle fall. Du var så sterkt i minnet at jeg trodde du var nærmest udødelig. Liv må jo ikke være død, skriver Morten til meg. Men det er du. Det vil bli et bunnløst vakuum etter deg, Liv.
En sorgsti, en tåreelv. Løv som fryser fast i isen.
Jeg kan nesten høre deg når jeg skriver dette. Du var en streng og knyttnevehard skrivekunstlærer. Du ville ikke hatt den milde stemmen til en tekst med for mye sentimentalitet. Du må økonomisere språket, Lene. Det er ikke rom for så mye føleri.
Du krevde det presise og en skrift med klo og dette var udiskutabelt.
Men så hadde du også en annen side, Liv.
Noen ganger hadde du et usikkert og søkende blikk som ikke viste seg ofte. En lengt etter en bekreftelse på noe. Du var på tilbudssiden blant venner og du tok i mot.
Vi satt ofte ved et bord i en bar i den byen vi var i.
Tromsø, Oslo, Berlin, Beirut. For en svir og for en lærdom.
Din evne til å veilede og din evne til å trekke ut gullet i en litterær råtekst var – ja, gull. Gjennom dine egne dikt kan man også lese denne selvkritiske og søkende tilnærmingen til menneskene som var rundt deg. En sårhet som vaker i overflaten, men med et håndverk som spikrer det til jord. I din siste bok var du på reise, her dro du tilbake til nord, til den verdenen som skapte deg, og kanskje til menneskene som var med på å forme deg. Kanskje var vi med på å forme deg slik du var med på å forme oss.
Takk for din inkludering, Liv.
Takk for dine steinharde ord og din evne til å aldri stoppe for å finne kjernen i en tekst.
Takk for din ærlighet og dine gode øyne.
Slik husker jeg deg.
LENE E. WESTERÅS
Les også: Forfatteren Liv Lundberg er gått bort
