Gjenopprettet sin tapte ære

Gårsdagens offentliggjøring viser at nobelkomitéen gir jevnt blaffen i å være korrekte. Det var så enormt med forventninger til Svenska Akademien. Mange av dem gikk ut på at de måtte blø for syndene Jean-Claude Arnault sto for, at de skulle svi for overgrepene, elitens oppløsning og «ha lært noe». I klarspråk: Minst en av vinnerne burde være kvinne, helst begge to, og det måtte være etnisk korrekt nok. Alle verdensdeler tatt hensyn til, spesielt i år, et år med stor gjeld til verden. En oppfatning fantes blant både kulturfolk og andre smått forargede at det var en gjeld å betale avdrag på og at gårsdagen skulle gjøre opp begge.

Slik ble det ikke. Heldigvis.

Svenska Akademiens tapte ære

Svenske Akademien leverte som en slik komité skal. Kompromissløst, kun med fokus på litteraturen – og gjerne litt uventet. I går gjenopprettet Svenska Akademien sin tapte ære.

Olga Tokarczuk var en trygg vinner. Hun fikk prisen for 2018, og det er flere svenske penger enn 2019-prisen på grunn av kronekursen. Peter Handke, derimot, blir husket for alt annet enn bøkene sine. Han blir husket for en debatt som ikke handler om det han fikk prisen for.

«Prisen til Handke er en søknad om å legge ned hele Nobelprisen i litteratur.»

Det mente Aage Borchgrevink, sakprosaforfatter og medlem av i Den norske Helsingforskomité, i NRKs Dagsnytt Atten i går. Han hadde en særdeles svak og dilettantisk motdebattant i tidligere operasjef Per Boye Hansen, som har vært hjemme hos Peter Handke og kunne gjengi en frase Handke sa om å elske hverandre. En ellers reflektert kulturmener gikk på en smell i gårsdagens sending.

Aage Borchgrevinks argumenter er mulig å forstå. Ja, Peter Handke holdt tale i Slobodan Milosevics begravelse og ja, han har i diverse intervjuer benektet at et folkemord fant sted. «Det var noe annet, ikke folkemord», er det Handke mener.

Handke-debatten fant sted rundt utdelingen av den internasjonale Ibsenprisen i 2014 og er til og med blitt en bok på Kolon, redigert av stødige Kaja Schjerven Mollerin.

Ingen ytringsfrihetspris

Aage Borchegrevink hadde hatt rett om det gjaldt en pris som handlet om politikk, samfunnsengasjement og/ eller offentlige ytringer, altså en ytringsfrihetspris. Eller en pris til moralsk gode mennesker og deres korrekte måte å være i verden på. Men Nobelprisen i litteratur gis til kunsten som er skapt, til et forfatterskap, det som kan leses i bøkene og kan spilles på scener på grunnlag av manus. Til alt det, som, når det er perfekt, er større enn et enkelt menneskes bortkommenhet og svakheter.

Ja, forfatterskapet har til tider vært politisk, men ikke på langt nær så merkelig som hans private, politiske uttalelser. Disse må kunne skilles. Det har Hamsun-affæren lært oss.

Hvorfor vi leser nazisten Hamsun

Aage Borchegrevinks innvendinger må forstås ut fra at han har en jobb som handler om ytringsklima og Den norske Helsingforskomitéen, men de kolliderer med at vi i Norge har en nobelprisvinner som ble nazist etterpå og en sak som endte i Høyesterett. Hvorfor fikk han ikke det spørsmålet i Dagsnytt Atten på NRK i går: «Skal vi slutte å lese Hamsun?»

Vi har brukt mange tiår på klare å holde en nobelvinnende forfatters verker fra hans nazisme. Det var ikke før langt ut på 1980-tallet at Hamsun begynte å bli stuerein, og Ingar Sletten Kolloens to bøker om Knut Hamsun (nobelprisvinner i 1920) befestet dette synet, at det gikk an å skille forfatterskap fra führer.

Hvorfor gikk det an? Fordi hans antisemittisme og hitlerdyrking foregikk utenfor litteraturen hans. Slik må vi også se Handke. Mange merkelige uttalelser og støtte til folkemord i ettertid, javel. Men ikke i litteraturen, som denne prisen handler om.

2020 blir som normalt

Svenska Akademien gjenreiste seg selv i går. Det er det mest bemerkelsesverdige ved hele prisdagen, er ikke at Handke fikk den. Det kunne også skjedd i et «normalt» klima. Så Akademien oppførte seg som i et normalår. Derfor har Akademien lagt alt til rette for at prisen 2020 går fint.

Bernhard Ellefsen mente begge vinnerne burde nekte å akseptere æren og flere mente at 2018-vinneren ville bli satt i diskreditt. Det er ingenting som tyder på at det er 2018-vinneren Olga Tokarczuk som settes i diskreditt. Tvert om, det er 2019-vinner Peter Handke vi strides om. Smart gjort av Akademien.

Og så må vi være litt nærsynte

Nobelprisen er også en selskapslek der den litterære offentligheten i mange land gjetter og prøver å destillere seg ned til en vinner, ofte ut fra hva man tror nobelkomiteen tar hensyn til. Og tar vi på oss de nærsynte brillene og konspirerer litt, er min påstand at det ikke blir lettere for Jon Fosse å få Nobelprisen de neste årene. Fosses og Handkes forfatterskap har for mange likheter, et betydelig mengde drama, essayistikk og romaner. Jon Fosse er også hvit mann og europeer, om det nå er slik at komiteen en gang begynner å bry seg om slike ting.

Det gjør de heldigvis ikke, hvis man dømmer ut fra årets maktoppvisning.

VIDAR KVALSHAUG