Opp som en Bjørnstad

STOR PRESTASJON: Med denne serien har Ketil Bjørnstad fullført sitt livsverk. Boka kommer i august.

Å fylle seksti er blitt den nye ungdommen i norsk litteratur. Ketil Bjørnstad setter punktum for sitt livsverk nå i høst. Det er en enorm prestasjon.

Forfatterskapet til Ketil Bjørnstad var sånn passe lunkent inn på 2000-tallet. Han ble husket for den skjønnlitterære trilogien om Victor Alveberg fra før årtusenskiftet. Den var på rundt 1600 sider. Bjørnstad ble også husket for biografiene sine, spesielt bøkene om Edvard Munch og Oda Krogh, som han kalte dokumentarromaner.

Som leser kjente du til navnet Ketil Bjørnstad, men det var ikke sikkert du hadde lest ham. Det var ikke sikkert du behøvde å lese ham. Kanskje var han over middagshøyden? Kanskje var det slik, som han selv beskriver, at han enten var forfatteren som spiller piano eller han derre jazzpianisten som skriver?

SISTE I BIND I AUGUST: Ketil Bjørnstad. Foto: Frøydis Urbye

Forfatterskapet var omfattende og variert, men i limbo. Romaner kom likevel ut med jevne mellomrom. Noen av dem ble tatt ganske hardt av kritikerne, noe forfatteren har brukt de siste årene på å hevne: I serien Verden som var min får spesielt kritikerne Bernhard Ellefsen (Morgenbladet) og Dagbladets Cathrine Krøger gjennomgå.

60 år – den nye ungdommen

Bjørnstad er kanskje rask med å dra mobbekortet, men hans gigantprosjekt Verden som var min gir en utmerket bakgrunn for hvorfor. Hans evige usikkerhet er et livsprosjekt, men avdekkingen av egen utilstrekkelighet blandet med hans sentrale roller i norsk kulturliv i fem tiår, viste seg å slå an i markedet. Og den nyvunne suksessen var altså å blande fiksjon og biografi. Ketil Bjørnstad har gjort et enormt comeback. Seksti- og syttiårene har vært svært fruktbart for to andre forfattere som også igjen har besteget bestselgerlistene med serier, Jon Michelet og Edvard Hoem. Vi kan også implementere Byens spor – trilogien til Lars Saabye Christensen og Roy Jacobsens Barrøy-bøker som blir en kvartett nå i høst. Ingar Sletten Kolloen har også begynt på en omfattende trilogi om krigen.

Å fylle seksti er blitt den nye ungdommen i norsk litteratur, men hvorfor er det bare menn som ser seg tilbake på nær historie, eget liv eller begge deler i ambisiøse, bindrike utgivelser? Jeg hadde mer enn gjerne sett at for eksempel Vigdis Hjorth gjorde et hot take på sitt liv og sin tid. Eldrid Lunden? Cecilie Løveid?

Imponerende prestasjon

Verden som var min avsluttes nå i høst. Jeg er selv omtalt i det nye og siste bindet som heter Siste tiåret siden vi var i Odda sammen og sporet opp et Steinway-flygel. Derfor skal jeg ikke anmelde boka, men vil bruke denne kommentaren på hvilket krafttak denne serien er for en mann som bokdebuterte allerede i 1972 og som er 68 år når han avslutter serien. Prestasjonen er ikke mindre imponerende når man vet at han har gjort utallige konserter, bestillingsverk, musikalske samarbeidsprosjekter og plateinnspillinger med tilhørende promo i skriveperioden. Og enda et tilleggsmoment: I Siste tiåret får vi vite om en betydelig helseangst i skriveperioden og to operasjoner mot hjerteflimmer.

Siste tiåret dekker årene 2010-2020 og bikker 800 sider. Alle bøkene har ligget i denne størrelsen og har åpenbart vært skrevet innenfor en omtrentlig 1:1-periode med utgivelsene. Bjørnstad antyder om at ideen kanskje kom den kvelden vi var i Odda i 2013. Altså overgår han Karl Ove Knausgård i mengde, men disse to monstrøse prosjektene er vidt forskjellige. Det ene ungt og rastløst, det andre tilbakeskuende og sårt. De har hver sine kvaliteter, hver sine lesemåter.

Vanskelig sjanger

Memoir-sjangeren har vært vanskelig å få til i Norge og vi har heller ikke gode begreper for litterære verker som ligger mellom romanen og selvbiografien. Men vi har en unik innkjøpsordning der det lønner seg å kalle en utgivelse «roman», og kanskje derfor har vi også gått glipp av verdifull litteratur i mellomrommet?

Serien har flyttet 175 000 bøker fra boksjappene og ut til folk. Hvis du ennå ikke har lest Verden som var min, vet du hva du har å gjøre i sommer. Pocketbøkene veier «bare» 5-600 gram hver og er overkommelig bagasje for en ferie i Norge. Men grunnene til at du skal lese den, handler om alt annet enn vekt. Bjørnstads sixpack er en fortelling om det moderne Norge, om å være underdog, om angst og å se tegn til undergang i både nyhetsbildet og i sine egne drømmer og likevel lande trygt takket være fellesskapene som disse bøkene er breddfulle av: Verdenssamarbeidene, nasjonen, de faglige, alliansene, venneflokkene, ekteskapene og den vesle familien.

VIDAR KVALSHAUG

-- annonse --