Om en by i Belgia og kjente eksilforfatteres vennskap, men boka har mangler om nettopp litteraturen.
«Jeg er bare ett av de talløse offer», skriver Stefan Zweig i innledningen til sin berømte selvbiografi og tidsskildring Verden av i går (utgitt 1944), og det er Europas situasjon som ligger ham på hjertet. En krig er nettopp avsluttet og en ny er under oppseiling:
«Mitt eneste fortrinn er dette: som østerriker, som jøde, som forfatter, som humanist og pasifist kom jeg til å finne min plass der jordskjelvene var voldsomst. Tre ganger har de slått mitt hjem og min eksistens over ende, slitt meg løs fra hele min fortid og kastet meg brutalt ut i tomheten, ut i det ukjente som jeg nå er blitt temmelig fortrolig med»
Volker Weidermann:
Oostende 1936. Sakprosa
Cappelen Damm
140 sider
Oversatt av Ute Neumann
Stefan Zweig begynte på selvbiografien i 1934 og må ha vært godt i gang da han reiste til Oostende, badebyen i Belgia, sommeren 1936. Han og Joseph Roth er hovedpersonene i denne boken om Østerrikes eksilforfattere, deres strabaser og deilige mellomspill en viss sommer.
Det finnes ingen løsning, ikke noe sted å gripe tak. Men ennå finnes denne sommeren der alt skal snu seg enda en gang. her, på denne overdimensjonerte bulevarden med de praktfulle hvite bygningene og det store kasinoet, dette fenomenale lykkens palass. feriestemning, munterhet, iskrem, parasoller, dorskhet, vind og små badehus i alskens farger
maler denne bokens forfatter Volker Weidermann med en nær wildenveysk intensitet, men for det meste forholder han seg nokså nøkternt til dette utklippet på 140 sider av verdenshistorien. Han skildrer det han vet og overtolker ikke betydningen av oppholdet ved sjøen. Gruppen går i naturlig oppløsning. Den anstrengte stemningen ligger hele tiden under og assosiasjonene går til Sigurd Hoels roman Syndere i sommmersol (1927) hvor ungdommer av en viss kapasitet samles for å leke, le, bade, utforske livet og hverandre og spekulere i hva som skal komme.
Forfatterens språk er derimot intenst og beveger seg hele tiden nær klisjeene og sjablongene. Det er mulig han ser for seg at han er stemmen i en dramatisk svarthvitt-dokumentar der ingen for all del må sovne. Malmfullt og med en smell-effekt drar han hovedsetningene sine til både fynd og plattheter. Forfatteren Irmgard Keun kommer også til Oostende. Om henne skriver han:
Hun skuer ut i verden med et vakkert, solfylt blikk, selv i den nye tiden. men ingen kan bevare et slik blikk på sikt. ikke når virkeligheten blir stadig mørkere, brunere, farligere.
Mer litteratur i monitor, takk
Boka dreier rundt det private, skilsmissene, brevvekslingene om fattigdom og ekteskapsoppløsning. Både Joseph Roth og andre, også ikke-jøder, er nektet utgitt i Tyskland og har både pengesorger og sensurblues. Den omhandler disse problemene og de intellektuelles frykt både i og for sin tid, men går i for liten grad inn på hva forfatterne som overlevde både 1936 og kommende krig endte med å skrive om disse årene, i hvilken grad det pulserende venteværelset endret litteraturen deres. Det vet vi litt om, for eksempel hos Stefan Zweig, den mest kjente skriveren i Oostende-gjengen. Han var på flukt helt til sin død på et sted ved Rio de Janeiro i 1942. Verden av i går kom ut posthumt og er stadig det store referanseverket når det gjelder denne historiske perioden.
Motsier seg selv
Volker Weiderman skriver også noe som er pussig:
Men emigrantene manglet opplevelsen, den direkte kontakten med den tyske samtiden. Den når dem bare i form av rykter eller propaganda. Det bildet de sitter med i eksil er et vrengebilde, en lengsel, et skrekkscenario. Lite egnet til å forvandles til god litteratur.
Såpass lite egnet, faktisk, at det blant annet ble til Verden av i går (Zweig), Meine Freunde die Poeten (Hermann Kesten), Irmgard Keuns bøker på 1940-tallet og Roths fire bøker mellom 1936 og 1939.
Joseph Roths betydning reduseres i stor grad til hans oppjagde nedstemthet. Boka Radetzkymarsjen, som nobelprisvinner Mario Vargas Llosa har utropt til den beste politiske romanen noen sinne, er kun nevnt i forbifarten. At Roth brukte mye av forfatterskapet til å skrive om eksilet og om å være jøde på flukt mellom land og regimer, er også underspilt.
Varmen i verden
De litteraturhistoriske manglene til tross, dette er en sødmefull og varm fortelling om kjærlighet og engstelse av alle slag. Volker Weidermann er journalist, men kunne godt kostet på seg 140 sider til for å gå inn i de litterære følgene av eksilene og ikke minst hva Stefan Zweig, den vakre og berømte blant dem, så fra sitt eksil i Brasil de første krigsårene. Men det skrev visst Zweig best selv.
VIDAR KVALSHAUG
