Ønsker større åpenhet

Forlegger Jan Mesicek skrev i en kronikk på BOK365 tidligere denne uken at småforlagene ofte har problemer med å slippe til i store bokhandlerkjeder. Dette var en kritikk som Norli-sjef John Thomasgaard mente et stykke på vei var berettiget, og uttalte:

– Det er dessverre en realitet at de minste slipper til for lite. Vi snakker om det, det er mer å hente her. De store er ved bordet og slipper til jevnt, mens mange små sliter mer her. Svarresponsen vår er litt for varierende. Samtidig er trykket og antall henvendelser stort.

Flere småforlag opplever at hva Thomasgaard beskriver stemmer:

– Bokhandlerne tar inn det de vet kommer til å selge godt, som gamle, gode travere og kjendiser, og det kan ingen bruke mot dem. Men de har jo en forpliktelse ovenfor det norske samfunn om at skal være et representativt og godt utvalg. Jeg tror det ville gagne hele bokbransjen. Vi er jo velsignet med mange gode støtteordninger som vi ønsker å beholde, og da må vi vise at vi er seriøse kulturbærere i samfunnet, sier Anitra Figenschou i Figenschou forlag.

Salgs- og markedssjef i Res Publica, Gine Jonassen, har sittet på begge sider av bordet. Før hun hoppet over gjerdet til forlagssiden, har hun vært innkjøper hos ARK, Platekompaniet og Norli. Hun mener bokkjedene må være sin makt bevisst:

– Kjedene har stor makt og dermed også stort ansvar. Det er forståelig at innkjøpsavdelingene opplever stort arbeidspress i møtet med alle små og store forlag. Men nå er det sånn at bredden i norsk bokbransje er stor, og det er ikke slik at den neste bestselgeren eller prisvinneren nødvendigvis blir utgitt på et av de store forlagene, så kjedene er avhengige av god informasjonsflyt mellom forlag og innkjøpsavdeling. Så må det selvsagt være opp til kjedene å vurdere hva de tror har størst kommersielt potensiale.

Tankevekkende frykt

– Vi opplever at kjedene kan være vanskelige å få i tale og at det kan være vanskelig å få svar. Det er blitt svært strevsomt å få inn lokale salg til bokhandlerne, alt er sentralstyrt. Vi tror ikke de som sitter på toppen forstår hvor mye makt de har, at de nærmest fjerner vår mulighet til å jobbe en bok inn i markedet og hvor stor risiko vi som småforlag tar, sier en småforlegger som ønsker å være anonym.

Flere av forlagene BOK365 har vært i kontakt med, synes dette er en vanskelig tematikk å uttale seg om offentlig. De er redde for å bli «stigmatisert» i fremtidige bokråd. Dette synes Figenschou er tankevekkende:

– Bare det at jeg og flere andre synes det er skummelt å snakke om dette, er jo en tankevekker. Jeg tror ikke det er sånn at noen velger vekk bøkene mine i bokråd, men muligheten er der. Derfor er jeg litt redd for å kritisere de store forlagskonsernenes innkjøpsstrategi til sine bokhandelkjeder. Samtidig må vi tørre å ha ytringsfrihet innad i bransjen og ta denne debatten. Det vil hele bransjen tjene på. Vi er mer enn bare business – og det må vi vise, sier Figenschou.

Hva er vurderingen?

Flere bokråd-møter er blitt avlyst på grunn av corona-pandemien, noe som går ut over småforlagene.

– Bokrådene er viktige møteplasser, spesielt for småforlag som ikke har daglig «tilgang» til de innkjøpsansvarlige. Det er uheldig dersom bokråd for mindre forlag blir nedprioritert hos kjedene på grunn av coronaen. Kjedene må forstå sin viktige rolle, og hjelpe til med å tilrettelegge for at alle seriøse aktører i markedet får presentert sine titler – uavhengig av størrelsen på forlaget, sier Jonassen.

Men flere mindre forlag opplever bokrådene som lukkede og til dels underlige beslutningsprosesser:

– Det er uoversiktlig hvem som egentlig tar beslutningen, og vi får ikke alltid vært i dialog med beslutningstagerne. Bokrådene bør i større grad begrunne avslag. Da tenker jeg særlig på de bøkene vi mener de burde tatt inn. De er ikke åpne nok rundt beslutningsprosessen, hvordan markedspakkene fungerer, og hvordan en pakke har blitt gjennomført eller fungert, sier en leder for et mindre forlag.

Feil forlagsnavn?

Småforleggeren mistenker at forlagsnavnet kan påvirke kjedenes innkjøp:

– Vi har god innsikt i hvilke av bøkene våre som er aktuelle for sentralinnkjøp og blir til tider overraska over at bøker vi mener burde være sikre for innkjøp ikke blir kjøpt inn. Da forsøker vi å tenke at de sikkert har hatt et bedre alternativ, men vi tror dessverre at det ofte heller skyldes at boka vår ikke har blitt vurdert, eller godt nok vurdert. At det står feil forlagsnavn på den.

Jonassen i Res Publica mener at bøkenes kommersielle potensial og kjedenes vurderinger av sentrale innkjøp ikke alltid stemmer overens.

– Mange ganger stemmer vurderingen, men noen ganger viser det seg at det er et marked for bøker som ikke kjedene har antatt. Når det er sagt: norsk bokhandel består heldigvis av mange flinke folk som kjenner sitt lokale kundegrunnlag, som satser og sikrer god eksponering på bredde langt utover hva kjedene kjøper inn sentralt. Jeg synes vi ofte glemmer å snakke om den viktige jobben disse folkene gjør for norsk bokbransje hver eneste dag.

Vil ha åpenhet

– Det vi kan savne er mer differensiering. Mange av våre titler har kanskje ikke et potensiale i alle bokhandler, men skal være tilgjengelige i alle store bokhandler med stor sakprosaavdeling. Hvis kjedene hadde utviklet systemer som tok opp i seg disse nyansene, ville det vært til stor hjelp for oss. Det tror jeg hadde vært effektivt ikke bare for oss på forlagssiden, men også for kjedene, sier Jonassen.

Anitra Figenschou mener at det kanskje aller viktigste i denne debatten handler om rabatter:

– For å få bøker inn i kjedene, må du gi så gode rabatter at det er vanskelig å overleve med dealen du får. Det er et problem når de største forlagskonsernene eier både bokhandel og forlag. Da kan de kreve svært høye rabatter av uavhengige forlag og gi svært lave rabatter til uavhengige bokhandlere. På den måten kan de svekke små-konkurrentene sine utenfor maktsammenslutningen. Transparente rabatter vil bygge tilliten til hele bransjen. Og akkurat nå har bransjen vår et omdømmeproblem som kan skade kulturstøtteordningene våre.

– Hvordan kan kjedene bli bedre i sin håndtering av dere?

– Det viktigste er nok å bruke nok ressurser i innkjøpsavdelingen til at de klarer å opprettholde dialog med god kvalitet og som gir nødvendige avklaringer. Det er det ikke bare forlagene som trenger – det er jo også kjedene selv tjent med, sier Jonassen.

– Bør skaffe ressursene

Jan Mesicek tenker følgende rundt svarene han har fått fra kjedehold denne uka: – Norli bør skaffe de ressursene som er påkrevet, både i butikk og på kjedekontoret. Og så er spørsmålet: Er de mange sentralinnkjøpene et gode i bransjen? Er det bra for mangfoldet i bransjen at vi har mange filialer i detaljistleddet? Spør Mesicek retorisk og legger til:

– Da jeg begynte i bokbransjen på midten av 90-tallet var det langt mer konstruktiv dialog mellom den enkelte butikk og forlagene. Det var en glede å besøke bokhandlerne, det var konstruktivt, og vi fant løsninger som passet hver enkelt. Dette er det blitt mindre av. Det er vanskelig å komme igjennom til den enkelte butikk, enten det er på telefon. mail eller besøk.

Argumenterer med bredden

– Han tenker du om veien videre?

– Kan kjedene gjøre mer for å bedre kommunikasjonen mellom forlagene, sentralinnkjøpere og de enkelte butikkene? Ja, absolutt. Vil Thomasgaard ha noen forslag på løsninger, så kan han gjerne ringe meg. Bokbransjen bruker bredde i litteraturen som argumenter for statlige milliarder. Norlis eiere, Aschehoug, forsyner seg godt av disse midlene. Da må de ta ansvaret de påberoper seg med å sørge for en bredde i bokhandelen og ikke minst at dørene er åpne for utgiveraktørene, sier Mesicek.