Jan Bøhler snakker ut

Jan Bøhler - foto: Arbeiderpartiet i Oslo

ANMELDT: Bøhlers testamente er dette: Voksne må tørre å være voksne. Overskridelser må få kontant svar fra samfunnet.

Jan Bøhler fører ordet i første person gjennom det meste av teksten. Han vil ha armslag til en sammenhengende fortelling om sine oppvekst og verdier, og om trusselen mot samhold, solidaritet og pliktfølelse i de miljøene han er tett på.

Etter 266 sider har anmelderen en uggen følelse. Problemene med gjengkriminalitet, æresvold og parallellsamfunn er større og alvorligere enn vi de fleste av oss forstår. Jan Bøhler har støvlene på og kjenner luktene. Denne boka er et durabelig oppgjør med en taushetskultur og misforstått snillisme i møtet med klankultur og grenseoverskridelser i kriminelle gjengmiljø dominert av innvandrerungdom.


Jan Bøhler i samarbeid med Einar Haakaas
Østkantfolk. Min by, mitt ansvar

Sakprosa
Kagge forlag
266 sider

Vi som ikke er der ute i det skrumpende mindretall av en opprinnelig etnisk norsk befolkning i Groruddalen og Oslo sørøst merker lite til det, det står om det i avisen en dag og er borte den neste. Oslo politidistrikt, skolefolk og en del andre offentlige tjenere har blitt en fremmedlegion, en frontlinje vi andre vet lite om. Men Bøhler er der og står hardnakket opp for de verdiene han lærte av sin far, tillitsmannen og rørleggeren: Gjør plikt, krev din rett, i den rekkefølgen!

Trusler

Bøhler har selv blitt forsøkt truet til taushet av gjengmiljøene, og han møter personlig både gjerningsmenn og ofre for drap og knivstikking. Stortingsrepresentanten fra Ellingsrud har siden 1990-tallet forsøkt å reise debatten om hva som skjer i de områdene vanlige norske arbeidsfolk ikke kjenner seg igjen. Dette er folk faren min kjente, og de tør ikke lenger å gå til bingo-lokalet, skriver Bøhler.

Snillismedebatten

Som sekretær for Rune Gerhardsen på 1990-tallet var han med å reise snillismedebatten, som dreide seg om å grensesetting i møte med trygdejuks og grenseoverskridende atferd. I mange ulike miljøer, både i Arbeiderpartiet og Høyre ble dette møtt med bagatellisering, men Bøhler var på bølgelengde med blant andre Venstres tidligere leder og justisminister Odd Einar Dørum, som også er en mann som har slitt skosålene ute blant folk.

Effektivt språk

Når denne boka virker sterkt, er det også fordi språket er korthugd og effektivt. Her ser vi kloa til ex-journalist og forfatter Einar Haakaas. Haakaas avdekket som journalist i Aftenposten taxijukset i hovedstaden og han har skrevet en bok om hvordan det seriøse arbeidslivet undergraves. Bokas sterkeste partier er det hvor en går detaljert til verks om hvordan gjengene opererer, hvor ekstremt grenseløse og voldelige de er.

En drittsekk er en drittsekk

Det er viktig for Bøhler at skillene ikke går etter etnisitet og hudfarge. Som Dørum pleide å si, en drittsekk er en drittsekk! I Østkantfolk er ofrene like ofte en innvandrer som gjerningsmannen er det.

Dette er mine folk, sier Bøhler, jeg er ikke ute etter å slå politisk mynt på disse problemene, og boka kan ikke oppfattes som et rop i mørket.

Bøhlers testamente er dette: Voksne må tørre å være voksne. Overskridelser må få kontant svar fra samfunnet. Bøhler kjenner mange politifolk, og har vært talsmann for større ressurser til politiet. Han gråter over ineffektiviteten i politiets juristrekker når dyktige politifolk gjennom nitid arbeid har klart å klistre en kriminell gjeng til narkotika og grov vold, men hvor saken deretter blir en vandrepokal i påtaleleddet med ni saksansvarlige før komplekset havner i retten etter åtte år – og da med betydelig strafferabatt som følge av somlet.

Drabantbyens trange fellesskap

Drabantbyene bygd på et fellesskap, plikt før rett. Når Bøhler tenker på sin egen oppvekst, var det mange som brydde seg om hverandre. Når vi bor tett, må vi være voksne. Vi må ha et politi som ikke jatter, som kan sette grenser. Vi må si fra om verdiene som gjelder her – som ikke er de som gjelder i landene mange kommer fra.

Sterkest alene?

Nå trer han av. Man må spørre hvorfor han har glidd vekk fra paritets kjerne og styrende organer. Bøhler var i den indre krets som leder av Oslo Arbeiderparti i mange år, og kan ikke være ukjent med kniving om posisjoner. Vi mer enn aner at årsaken er de synspunkter Bøhler nettopp framfører i denne boken. Mange mener nok at Bøhler tar for hardt i. Bare les det slappe utkastet til partiprogram hvor Bøhlers bekymringer er lite representert.

Selv skriver han at han ikke gidder alle de interne møtene, han gidder ikke intern strid og bakvasking. Han vil være der en treffer folk, og det er dessverre i liten grad i partiforsamlinger. Bøhler er kanskje blitt en Ibsen-figur som står sterkest når han står alene.

Bøhlers budskap gir nok gjenklang, en sterk stemme fra Dalen.

KJELL SOLEM

Red.anm: Anmeldelsen er skrevet før nyheten kom om at Jan Bøhler har meldt overgang til Senterpartiet.

 

 

 

-- annonse --