Jeg står ved Rudyard Kiplings grav og undres på om han kjenner trykket av The White Man’s Burden fremdeles, skriver Atle Nielsen.
Jeg er inne i Westminster Abbey. Blant døde konger og dronninger. Og en og annen dikter. Flere av mine største litterære helter ligger gravlagt her. Rudyard Kipling er en av dem …
Det er langt fra første gang jeg er her. Denne gangen har jeg med min datter, men også denne gangen blir konge- og dronningbesøket en relativt rask affære. En kjapp tur forbi noen Edward’er og Henrik’er på vår vei til dit vi skal: Til Poets’ Corner i den vakre kirkens sørlige tverrskip. For det er her de ligger. Siden de flyttet Geoffrey Chaucer over i Poets’ Corner i 1556 har flere av de store britiske fått sitt siste hvilested midt i en av verdens største turistattraksjoner. Tre av de aller største faktisk, spør du meg. De ligger sågar ved siden av hverandre: Charles Dickens, Thomas Hardy og Rudyard Kipling. Min datter har lest at hjertet til Hardy ligger et annet sted. Han ønsket nemlig å bli gravlagt sammen med sin første hustru, så hjertet hans ligger hos henne, mens resten er her i Poets’ Corner. Det skal vi snakke om en annen gang. For nå vil jeg fortelle om Kipling. Imperiets dikter, Joseph Rudyard Kipling, født i Bombay i 1865, død i London i 1936. Imperialisten, krigshisseren og de herskende klassers talsmann. Imperiets stemme, mannen som sendte sin 17 år gamle sønn i krigen til en tidlig død, og som stadig beskyldes for å være fascist. Og rasist. Og det er det jeg synes er litt vondt. Egentlig veldig vondt, for jeg har alltid elsket Kipling. Fra jeg hørte fortellingene om Mowgli og Kim da jeg var liten via historien om vannbæreren Gunga Din og diktet If til diktet om burmapiken Supiyawlat og den britiske soldatens lengsel tilbake til Mandalay. Med en ivrig far som veiviser i begynnelsen. On the road to Mandaley …
Den hvite mannes byrde
Ja, det var min far som lærte meg å elske Kipling. Nå skal jeg forsøke å bringe det videre til min datter. Min far fortalte om Mowgli og brødrene hans før jeg begynte i Ulvungen, forberedelsen til Speideren, der Jungelboken er svært sentral. Far berettet om Akela og Gråbror der vi gikk tur i skogen eller på fjellet – og jeg slukte det, slik en liten gutt gjør når far forteller viktige ting. Og jeg vil så gjerne fortelle videre. Fortelle om alt det vakre Kipling skrev. Kanskje også prøve å forklare det der med The White Man’s Burden.
Det vakre begynner med Rudyards foreldre, Alice MacDonald og Lockwood Kipling, som møttes ved Rudyard Lake i Staffordshire i 1863. De ble så fascinert av skjønnheten ved Rudyardsjøen at de bestemte seg for å kalle opp sin førstefødte etter den, og Rudyard Kipling ble altså født i Bombay, India 30. desember 1865. Der tilbrakte han sine første år, før familien flyttet til England. Han vendte så tilbake til India og hadde noen viktige ungdoms-og voksen-år der. Ellers bodde han i England og USA resten av livet, men reiste hele tiden. Og det var som Indias dikter han gjorde seg berømt. Utallige dikt, fortellingene The Mowgli Stories, romanen om foreldreløse Kim. Alt foregikk der borte «øst for Suez», i et fjernt land europeere og amerikanere flest bare hadde hørt om. For britene var India imidlertid selve «juvelen i kronen», der Victoria regjerte og den engelske overklassen levde og åndet, mens lokalbefolkningen hentet vann og holdt liv i dem. Som den naturligste ting i verden. Og det er med dette som bakgrunn Kipling skriver om The White Man’s Burden, i diket av samme navn. De første versene går slik:
Take up the White Man’s burden, Send forth the best ye breed
Go bind your sons to exile, to serve your captives’ need;
To wait in heavy harness, On fluttered folk and wild–
Your new-caught, sullen peoples, Half-devil and half-child.
Take up the White Man’s burden, In patience to abide,
To veil the threat of terror And check the show of pride;
By open speech and simple, An hundred times made plain
To seek another’s profit, And work another’s gain.
Take up the White Man’s burden, The savage wars of peace–
Fill full the mouth of Famine And bid the sickness cease;
And when your goal is nearest The end for others sought,
Watch sloth and heathen Folly Bring all your hopes to nought.
Den hvite mannens byrde. Det å måtte lære opp resten av verden, styre resten av verden. Det belastende uttrykket er blitt hengende ved min dikterhelt og kommer til å fortsette å henge ved ham. Og det er derfor vi må stoppe opp litt og si det som det var: Det var dette som var det naturlige tankegodset i store deler av Europa på den tiden, i alle fall der Rudyard Kipling kom fra. Kiplings lodd var ei å revolusjonere verden, hans oppgave var å beskrive den slik han så den, og det var få engelskspråklige som kjente India bedre enn han gjorde.
Mowgli og Gråbror
Og det er den samme mannen som skriver om Mowgli hos ulvene i Seoneejungelen. Om Baloo og Bagherea, og Akela, Raksha og Gråbror. Herregud som jeg slukte historiene om Mowgli og brødrene hans – spesielt Gråbror. Fantes det noe tristere, vakrere og mer vemodig enn slutten på Jungelboken, der Gråbror (som jager om natten og sover om dagen) etterlater Mowgli hos menneskene med ordene: Stjernene blekner. Hvor skal vi søke leie i dag? For fra nå av følger vi nye spor.
Og fantes det noe mer dramatisk enn da Mowgli lurte de røde morderhundene fra Dekan i døden, eller da han endelig fikk has på Shere Kahn. Jeg elsket Mowgli og hadde byttet med ham på flekken.
Og jeg undres: Er det ett eneste rasistisk utsagn i fortellingene om Mowgli? I så fall har de gått meg forbi. Det handler om menneskebarnet Mowgli, definitivt et barn av India, som vokser opp hos ulvene. Menneskene vi møter ellers er den dumme landsbyjegeren Buldeo og noen andre grådige figurer, folk som kunne bodd hvor som helst på kloden. Og det handler om det gode mennesket Messua, Mowglis mor, som riktignok jages og trues av redde og uvitende naboer, men som bare er et menneske som elsker sønnen sin. Det er ikke mye «white man’s burden» å spore der i alle fall.
Kim og Gunga Din
Da jeg ble litt større leste jeg historien om Kim. En av ganske få romaner fra Kiplings hånd. Kim er historien om en foreldreløs, opprinnelig irsk gutt, i Lahore (dagens Pakistan), som er blitt så mørk i huden av klimaet at han blir tatt for å være indisk. Kim drar ut på en spektakulær reise sammen med en tibetansk lama og kommer i tjeneste hos britisk secret service. Hvordan kunne folk si at Kipling så ned på urbefolkningen? Han skrev jo så vakkert om dem!
Og en dag fortalte far om vannbæreren Gunga Din. Jeg tror vi var på fjellet. Kanskje hadde jeg vært flink og hentet vann i elven? I hvert fall fikk jeg høre om Gunga Din, som henter vann til den sårede engelske soldaten, men som selv blir skutt. Sluttordene til den engelske herskeren glemmer jeg aldri:
You’re a better man than I am, Gunga Din!
Jeg syntes det var utrolig vakkert da jeg var veldig ung. Og jeg synes det er vakkert i dag også, tross alt. Det handler om en ganske kraftig innrømmelse fra en såret britisk menig, som har pisket og jaget Gunga Din hit og dit, men som får endeløs oppofrelse i retur. Siste verset går slik:
‘E carried me away
To where a dooli lay,
An’ a bullet come an’ drilled the beggar clean.
‘E put me safe inside,
An’ just before ‘e died,
«I ‘ope you liked your drink», sez Gunga Din.
So I’ll meet ‘im later on
At the place where ‘e is gone —
Where it’s always double drill and no canteen;
‘E’ll be squattin’ on the coals
Givin’ drink to poor damned souls,
An’ I’ll get a swig in hell from Gunga Din!
Yes, Din! Din! Din!
You Lazarushian-leather Gunga Din!
Though I’ve belted you and flayed you,
By the livin’ Gawd that made you,
You’re a better man than I am, Gunga Din!
Soldaten ser det som en selvfølge at Gunga Din skal til Helvete, og at de vil møtes der til slutt. Men innrømmelsen i sluttordene er likevel enestående. You’re a better man than I am, Gunga Din …
Stusser du over det folkelige språket? Det er ikke akkurat Queens English soldaten lirer av seg. Nei, vi er ved enda et ankepunkt ved Rudyard Kiplings dikting her: Offiserene snakker pent, de menige snakker cockney. Sånn var det bare. I Kiplings univers. En mann av sin tid og stand.
My boy, Jack
Rudyard Kipling dyrket på mange måter krigen, selv om han aldri var soldat selv. Men han reiste til Sør-Afrika under Boerkrigen, og han var en ivrig forkjemper for at britene skulle gå inn i det som ble den første verdenskrigen. Her inntreffer også Kiplings store tragedie i livet. Sønnen John (kalt Jack) var både for ung og for svaksynt til å bli soldat, men Kipling satte all sin autoritet og innflytelse inn på at Jack skulle få tjenestegjøre likevel. Mot sin kones vilje. Til slutt, etter mye mas, fikk unge Jack Kipling lov å reise i krigen. Han ble sendt til Frankrike, der han døde i slaget ved Loos i september 1915, så vidt fylt 18. Diktet My Boy Jack fra 1915 skulle egentlig brukes i en annen sammenheng, men er blitt stående som en fortvilet rop fra en far i grenseløs sorg og anger.
«Have you news of my boy Jack?»
Not this tide.
“When d’you think that he’ll come back?”
Not with this wind blowing, and this tide.
| “Has any one else had word of him?” Not this tide. For what is sunk will hardly swim, Not with this wind blowing, and this tide“Oh, dear, what comfort can I find?” None this tide, Nor any tide, Except he did not shame his kind — Not even with that wind blowing, and that tide.Then hold your head up all the more, This tide, And every tide; Because he was the son you bore, And gave to that wind blowing and that tide! |
” |
Historien om Jack er filmet, med Daniel Radcliffe (Harry Potter) som Jack.
På de store banker
Hva var det jeg likte så godt med Rudyard Kiplings skriving? Eventyret? Typene? Kunne jeg identifisere meg med Mowgli og Kim? Javisst. Selv om de var født og oppvokst i fattige kår på den andre siden av jorden. Klart jeg kunne. Det var jo gutter – som jeg. Gutter på eventyr.
Og en dag kom enda en gutt jeg kunne identifisere meg med, selv om jeg ikke akkurat kjente meg igjen i hans oppvekstkår heller. Det var da jeg fikk sitte oppe og se på filmen På de store banker på tv. Om noen film noen gang gjorde inntrykk på en ganske ung mann så var det den. Hovedpersonen, femtenåringen Harvey Cheyne, er sønn av en steinrik amerikansk jernbanemagnat, og da Harvey skylles over bord fra et dampskip plukkes han opp av en fiskebåt som går på de store banker ved Newfoundland. Om bord hjelper det lite å være en bortskjemt drittunge, også Harvey må jobbe for føden. Boken filmen bygger på er Kiplings Captains Courageous, med norsk tittel På de store banker, som vi også hadde i bokhyllen, men som jeg altså først stiftet bekjentskap med i sort hvitt. Spencer Tracy som sjømannen Manuel, som dør så dramatisk mot slutten, gjorde et uutslettelig inntrykk på både Harvey og meg.
If –
Harveys prøvelser om bord og vennskapet med Manuel gjør ham til en bedre mann enn noen kostskole kunne klart. Kanskje er han litt som gutten i Kiplings kanskje mest berømte dikt: If – , der to av versene går slik:
If you can dream—and not make dreams your master;
If you can think—and not make thoughts your aim;
If you can meet with Triumph and Disaster
And treat those two impostors just the same;
If you can bear to hear the truth you’ve spoken
Twisted by knaves to make a trap for fools,
Or watch the things you gave your life to, broken,
And stoop and build ’em up with worn-out tools:
If you can talk with crowds and keep your virtue,
Or walk with Kings—nor lose the common touch,
If neither foes nor loving friends can hurt you,
If all men count with you, but none too much;
If you can fill the unforgiving minute
With sixty seconds’ worth of distance run,
Yours is the Earth and everything that’s in it,
And—which is more—you’ll be a Man, my son![6]
Ikke akkurat Håvamål, men like fullt noen råd fra far til sønn. Pompøst, javisst, men fremdeles feiret og på trykt på plakater i klasserom og gutteværelser over hele verden. I en BBC-kåring i 1995 ble diktet valgt til Storbritannias favorittdikt.
Nye spor
Jeg står på Kiplings grav, sammen med min datter, og tenker på alt min far fortalte om denne fantastiske dikteren med det kompliserte ettermælet. Min far sto veldig langt fra der Kipling er blitt plassert politisk, likevel var det uforbeholden kjærlighet hele veien til Mandalay. Og jeg tenker at jeg skal viderebringe litt av dette til min datter, som står her sammen med meg, og som egentlig synes historien om Thomas Hardys hjerte er vel så vakker. Hun synes ikke det å være opphavet til uttrykket «White Man’s Burden» er så mye å skryte av, og jeg forstår henne godt. Hun har som andre på hennes alder sett Jungelboken i Disney-versjon minst tyve ganger og det er vel og bra. Men, kjære skatt, veien derfra til Mandalay er fylt med nydelige leseopplevelser. Om lengsel, fremtidshåp, sorg og savn, innrømmelser og avskjeder. Hele veien.
Stjernene blekner, sa Gråbror. Hvor skal vi søke leie i dag? For fra nå av følger vi nye spor.
—
Joseph Rudyard Kipling
født 30. desember 1865, død 18. januar 1936
Nobelprisen i litteratur 1907
Best kjent for:
Mandalay (1890), dikt
Gunga Din (1890), dikt
The Jungle Book (1894), fortellinger
The Second Jungle Book (1895), fortellinger
If— (1895), dikt
Captains Courageous (1897), roman
Kim (1901), roman
Puck of Pook’s Hill (1906), fortellinger
Gravlagt i Poets’ Corner i Westminster Abbey i London
