–Jeg begynner å grine når jeg hører hva folk leser, sier Tomas Espedal, som gjerne kvitter seg med 17 000 lesere for å komme tilbake til sine opprinnelige 800.
I dagens Bokpod snakker Tomas Espedal om kulturkjerringer, kulturkuker, kongens nyttårstale og tolv ting en forfatter må kunne.
Tomas Espedal (f. 1961) debuterte som forfatter i 1988. I sine senere utgivelser skriver Espedal tett på eget liv og erfaringer samtidig som han utforsker forholdet mellom romanen og sjangere som essay, brev, dagbok, selvbiografi og reiseskildring. Espedals Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv (2006) ble nominert til Nordisk Råds Litteraturpris, og han ble på ny nominert for Imot kunsten (2009) og Bergeners (2013).
Skal aldri ha en jobb
–Jeg så hvorfor min far og min bestefar var utslitte, og da lovte jeg meg selv: Du skal aldri noensinne ha en jobb. Og det har jeg klart. Det er en av de største tingene. Jeg har aldri hatt en jobb, og det var på grunn av et par somre på den fabrikken, forteller Espedal. –Vi ble tvunget på skolen til å lese 25. september plassen av Dag Solstad. Det reddet meg. Jeg leste den som 18-åring, da skjønte jeg at – arbeiderbakgrunnen, fabrikken, Saugbruksforeningen i Halden – jeg kjente igjen alt. Og da skjønte jeg at jeg hadde mulighet til å bli forfatter.
En tekst hver dag
Selv om han aldri har traktet etter fast arbeid, forsøker han å være en disiplinert forfatter:
–Jeg har laget meg et dogme, at jeg skal skrive en tekst hver dag i ett år. Det blir 365 tekster. Og så skal jeg skrive hver eneste dag. Det holder på å gjøre meg gal. For la oss si at jeg har drukket eller et eller annet og ikke skriver, da har jeg plutselig to tekster jeg må skrive. Så nå ligger jeg en måned bak. Uansett om den er god eller dårlig, den kan være kort eller lang, men jeg skal skrive en tekst hver dag. Det er litt sånn tvang. Du må – og så blir det spennende å se hvordan det blir.
Streng med leserne
–Jeg begynner å grine når jeg hører hva folk leser. Krim. Ja, du kan jo bare se på de navnene: Jojo Moyes og hva de nå heter, sier Espedal. –Jeg har noen ganger sagt at du må være streng med leserne. Jeg har fått mye pepper for det, men du kan ikke godta liksom: Jammen leserne dine, du må tenke på dine, Tomas. Hva slags bøker blir det ut av det, da? Uten sammenlikning for øvrig, men hvis jeg skulle gå rundt til for eksempel Joyce. Du, den Ulysses den, du burde ha skrevet en annen bok for det er noen lesere der ute. Hvis det kravet hadde blitt stilt til norsk litteratur, slik de maser på meg, så ville jeg sagt: Legg ned hele dritten. Folk leser dessverre de feile bøkene. Så finnes det selvfølgelig noen lesere du blir glad for, men det er ikke så veldig mange.
Espedal hevder han vil være såre fornøyd med å sitte igjen med sitt trofaste gamle kjernepublikum:
–Jeg hadde 800 lesere, helt opp til den jævlige Gå-boken. Jeg solgte bare 800 bøker, men så solgte Gå-boken 17.000 eksemplarer. Og da kom jo hele den greia, du har jo 17.000 lesere. Men nei, det har jeg faktisk ikke. Hovedsaken for meg er å komme tilbake til de 800 leserne og bli kvitt de 17000. Ja, alvorlig. De har jo ikke vært der i 25 år, og så plutselig så skal forlag ha meg til å skrive bøker som skal selge til 17.000. Men nå går det nedover.
Om kulturkuker og kulturkjerringer
–Jeg fikk et tips: Hvis du i media beskyldes for å ha sagt noe galt, så skal du si noe som er enda verre. Det tenkte jeg var bra, så takk for det. Så skulle jeg til Stavanger og skulle intervjues av NRK. Det er direktesending. Lokalradio riktignok, men likevel. Så setter jeg meg ned i stolen, og så sier han: Ja, Tomas Espedal, hvordan er det å være i Stavanger? Og jeg svarer: jo, det er en av de beste litteraturfestivalene. Og så snakket vi om det vi skulle, forteller Espedal og fortsetter:
–Men så sa han: «Før vi gir oss. Du er jo involvert i en fryktelig debatt om disse her kulturkjerringene …» Ja, nei, det begrepet kjenner jeg ikke, det har ikke jeg brukt. Men hvis du vil ha et begrep av meg, så har jeg ett. Og det er nemlig kulturkuk, for det har jeg funnet ut … Og kulturkukene liker kulturkjerringene, og det verste av det hele er at jeg tror kulturkjerringene liker kulturkukene også. Og da sto han bare å så på meg. Etter det har aldri noen spurt meg offentlig om noe.
