Lyrisk: Ønskereprise på 17. mai: Ole Paus og «Mitt lille land».
Så er den her, nasjonaldagen. All honnør til Eidsvollsmennene som klarte bli ferdige til 17. mai. Hadde de brukt en dag til, ville 18. mai vært festdag. Det ville ikke blitt det samme.
Jens Bjørneboe hevdet at den norske nasjonalsangen burde være «Og mannen ville fra Nissen flytte». Selv skulle jeg ønsket at Alf Prøysen hadde skrevet en nasjonalsang, men de fleste ville kanskje valgt «Mitt lille land» – skulle de velge seg et alternativ til «Ja vi elsker».
Det er et halvt år siden Ole (1947-2023) forlot oss. Var han Norges Bob Dylan? I fall til tider. Begge diktere av rang, og veien fra poesi til sang er ikke lang.
Med krigene i Ukraina og Gaza som bakteppe får sangen gjerne en ekstra dimensjon, også i år.
Gratulerer med dagen!
Mitt lille land
Et lite sted, en håndfull fred
slengt ut blant vidder og fjord
Mitt lille land
Der høye fjell står plantet
mellom hus og mennesker og ord
Og der stillhet og drømmer gror
Som et ekko i karrig jord
Mitt lille land
Der havet stryker mildt og mykt
som kjærtegn fra kyst til kyst
Mitt lille land
Der stjerner glir forbi
og blir et landskap når det blir lyst
mens natten står blek og tyst
Ole Paus, 1994
(foto: Kagge Forlag)
