Ny bok om Magne Furuholmen

For riffet er altså det karakteristiske som er å høre i a-has «Take On Me»,

– Jeg tror en bok som dette må handle om sidesprangene. De er nøkkelen til å forstå alt dette. «Take on Me» var jo faktisk et sidesprang, men har kanskje blitt det mest definerende i mitt liv. Men det var jo faktisk et sidesprang som kom ut av et behov for å lage noe helt annet enn det vi holdt på å havne innpå, sier Furuholmen.

Han sikter til a-has forgjenger, kjellerbandet Bridges.

A-ha prøvde på noen konserter på 90-tallet å la være å spille «Take On Me» på konsertene.

– Det er en kjip ting å gjøre, medgir Furuholmen i dag ifølge boken.

Verden bestemmer

«Livslinjer», som er tittelen, er skrevet av Ørjan Nilsson. Han forteller til NTB at samtalene blant annet tok utgangspunkt i hvordan «Take On Me»-riffet forandret livet til Furuholmen – og hvordan det er å leve hele livet med noe man skapte så ung.

– Han har levd med det parallelt, uansett hva han ellers har gjort. Koker du ned gruppen til en liten buljongterning, er det kanskje akkurat dette riffet som står igjen for mange, sier Nilsson:

– Du kan prøve å påvirke verden til å vite mer om deg, men det er likevel verden som bestemmer hva som blir stående.

Mest skeptisk

Forfatteren og journalisten står bak bøkene «Tårer fra en stein» om Pål Waaktar Savoy i 2017 og «Hjemkomsten» om Morten Harket i 2019. Det var ifølge Nilsson aldri planen at dette skulle bli den store trilogien, men underveis ble det likevel slik.

Magne Furuholmen er sistemann ut av a-ha-trioen som lar seg intervjue – og også den som var mest skeptisk i utgangspunktet.

– Men så åpnet han seg opp og var en veldig fin fyr å samtale med. Han snakket fritt og åpent og lot meg skrive boken slik jeg ville.

Mer enn musikk

Nilsson har ikke bare snakket musikk med Norges tre internasjonale pophelter. Han ville også se på hva som påvirket dem, hvilke liv de levde, da de skrev de ulike låtene.

Det mener han gir «et par ekstra lag» til a-ha-fansen, og hvordan de lytter til låtene.

– Jeg ville se hva jeg som lå bak sangene for å prøve å forstå hvorfor musikken de tre laget traff meg så sterkt, og fortsatt gjør det, sier journalisten og forfatteren – som selv er a-ha-fan.

Sammen med faren tilhørte han et mannlig mindretall i konsertpublikummet på sin aller første a-ha-konsert – i 1987.

– Jeg har hørt på dette siden jeg var fire år gammel og var på den første konserten da jeg var seks år.

Plate på vent

Med Furuholmen åpnet det seg nye vinduer for Nilsson, til tross for at han har vært den mest tilstedeværende i offentligheten av trioen.

– Som at han har vært opptatt av asiatisk filosofi og buddhisme, sier Nilsson, som beskriver Furuholmen som nysgjerrig og søkende. Det er krukker og trykk, det er vinflasker – og alltid mange baller i luften.

Men i boken røper Furuholmen at han har mindre og mindre energi til å «pushe tingene sine ut», noe som har kommet de siste årene.

– Jeg har seriøst tenkt på om jeg vil holde flere utstillinger eller gjøre flere show. Er det noen vits, liksom. Jeg har også laget en ny soloplate, og vanligvis hadde jeg vært supergiret på å få den ut, men nå vet jeg ikke. Jeg vil lage interessante ting for dem som er veldig interessert, sier Furuholmen i boken.

Håndklær på gulvet

Etter å ha snakket med alle tre i a-ha, konstaterer Nilsson at trioen lever popstjernelivet litt forskjellig.

– Magne går litt inn og ut av det – og tar på seg solbriller når han skal være popstjerne. Etterpå kalibrerer han seg tilbake til hverdagslivet. En av uvanene han nevner, er at han fremdeles legger håndkleet på gulvet fordi han har bodd så mye på hoteller, uansett hvor mange ganger kona sier det til ham!

I boken kaller Furuholmen Heidi for «en motvekt til narsissismen som ikke bare ligger i bunn hos meg, men som også dyrkes av omverdenen», og at det er «nesten umulig» å forberede seg på verdensberømmelse.

– Med tanke på hva de har opplevd – som å spille foran 195.000 publikummere i Rio, så står alle tre godt i hverdagslivet med alt det bærer med seg, lyder Nilssons observasjon.