Ifølge seg selv er han bare nummer tre på listen over Norges lateste forfattere, men kanskje innehar han topplassen når det gjelder Norges største nålevende? I dag fyller han 80. Gratulerer med dagen, Dag Solstad.
Det var litteraturfestival på Lillehammer, og Dag Solstad skulle egentlig fortelle om vennen Jon Michelet, som nylig hadde forlatt oss, da han for en liten forsamling på Breiseth Hotell lanserte listen over Norges lateste forfattere.
Forsamlingen på rom 316 satt med hakeslepp og lurte på hva som kom. Og det kom – etter hvert.
Men ikke før Solstad hadde lest fra VM-bøkene sine om den «høykapable negeren John Barnes» og franskmenn som spilte «frøkenfotball».
Hakeslepp 2. Men mannen som er født i Sandefjord for åtti år siden i dag skulle ha seg frabedt at dagens språksensorer tuklet med språket hans. Han kom til å fortsette å bruke ord som regnes som diskriminerende i dag. – Jeg er motstander av at vi ikke lenger får bruke disse ordene. Det er en del av språket, sa Solstad.
Men hvem er så de to norske forfatterne som er enda latere enn ham? Vi kommer til det etter hvert.
Og når sant skal sies: Han har ikke vært så lat, Dag Solstad. Han har godt over 30 utgivelser bak seg, hvorav, ifølge ham selv, 19 romaner (hvis jeg har telt riktig).
16.07.41
Fødselsdagen hans, 16.07.41 er tittelen på en av disse romanene. Og på et quizlag når litteraturquizzere samles. Men altså først og fremst bursdagen til Norges største nålevende forfatter.
Noen vil kanskje hevde at Norges største forfatter er født 7. juni 1944 i Sauda? Eller kanskje 30. september 1929 i Mandal?
Det kan vi diskutere senere. Nå går vi for Dag Solstad. Det er ham det handler om i dag. Mannen fra Sandefjord, som har skrevet én roman om Aker og fem bøker om fotball-VM. Og altså 18 andre romaner ifølge seg selv, hvorav én med tittelen 16.07.41.
Den begynner slik: «Denne gangen skal jeg ut og fly», med fotnote etter. Fotnoten er på tre sider og handler om personen som flyr, altså «jeg, Dag Solstad». Første del er preget av byvandringer i Berlin, mens bokens andre del handler mest om både lille og store Dag i hjembyen Sandefjord. Sjelden kommer vi nærmere den store forfatteren enn her.
Det er en vakker og litt sår bok, men når man kaller opp en bok etter fødselsdagen sin må vi ta det veldig alvorlig. Som alt annet Dag Solstad har gitt oss siden tekstsamlingen Spiraler i 1965 og debutromanen Irr! Grønt! i 1969.
Historie
Debutromanen gikk meg forbi den gangen. Det gjorde også Arild Asnes 1970 året etter. Men ikke SVIK – Førkrigsår fra 1977 og de to påfølgende krigsbøkene hans. Fra da av var det alvor mellom Solstad og denne skribent. Fra da av slukte jeg alt. Også de tidligere verkene hans. Og etterpå har det vært en vakker reise å følge fotballelskeren og dikteren frem mot 80.
Dag Solstad har mange forklaringer på hvorfor han skrev trilogien Svik, Krig og Brød og Våpen om arbeidsfolk og krigen, men for oss som verken delte politisk ståsted eller krigens nærhet er i hvert fall én grunn lett å få øye på: Historieinteressen.
Og den finner vi igjen i mange av Dag Solstads bøker. Hele Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land er skrevet av en historiefortellende historiker. I likhet med Roman 1987 og bedriftshistorien til Aker, Medaljens forside, som han selv kaller en roman. Og mange av de andre bøkene i 80-åringens bibliografi.
Broccoli
Men historien er naturligvis befolket. Og for noen typer vi blir kjent med forfatterskapet: «Singer led av en særegen form for skamfølelse …» skriver han i åpningen av T. Singer. Den som ikke leser videre, er ikke født.
Men Singer er bare én. Det vrimler av minneverdige figurer i Solstads univers: Hva med journalisten Fjord, som i Roman 87 oppdager grønnsaken broccoli første dag på jobb og lager en sak (med mellomtittel) på det? Eller professor Andersen som i Professor Andersens natt ser et drap og unnlater å varsle om det?
Kanskje er det Elias Rukla som tar kaka? Han som i Genanse og verdighet ikke får opp paraplyen sin og går helt fra konseptene. Eller den revolusjonære legen og pistolskytteren Nina Skåtøy i Gymnaslærer Pedersen som tar livet sitt i fortvilelse over revisjonismens inntog?
Kemnern på Konsberg
Men det er mange flere: De legendariske skibrødrene Birger, Asbjørn og Sigmund Ruud fra Kongsberg hadde en far som var høyt og lavt for guttene sine. Pappa Ruud var kemner på Kongsberg (eller i Kongsberg ville vi kanskje sagt i dag), og «Kemnern på Kongsberg» var et begrep den gangen Ruud-brødrene herjet. I Ellevte roman, bok atten lanserer Dag Solstad sin egen kemner på Kongsberg. Mannen er Bjørn Hansen, som sliter med det meste (sønnen inkludert) og setter seg frivillig i rullestol. Og Bjørn Hansen har vært med videre i forfatterskapet. Helt til foreløpig siste roman, Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen, som kom i 2019.
Og så er det jo den tidlige Arild Asnes som blir kommunist, ikke på grunn av Mao, men på grunn av det kinesiske postbudet Chao Ching-chuan, som setter sin ære i å bringe posten til den rette adressaten, i folkets tjeneste. Og ikke bare vanlig post, men også «døde» brev, altså brev med elendig adressering. Chao gir alt for å gjøre de døde brevene levende og få posten frem. Det griper Arild Asnes sterkt. Leseren også.
AKPs vekst og fall
Så er det selvfølgelig gymnaslæreren himself, nemlig gymnaslærer Pedersen, som personifiserer AKP-(ml)s vekst og fall. Herregud så mange ganger jeg leste den boken. Den er hylende vittig og dødsens alvorlig, og den har alt det Solstad-ske ved seg. Her er en mann som står på en jernbanestasjon i en liten norsk by for å ta fatt på sin livsgjerning. For så å bli grepet av «den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land». Og hvilke bifigurer! Som den ovenfor nevnte Nina Skåtøy naturligvis, men også arbeideren Jan Klåstad som synes plastblomster er vakre fordi de er praktiske. Og selvfølgelig den intellektuelle arbeideren Werner Ludal som setter i gang en dundrende ulovlig streik ved Elkem-Rockwool, men som siden blir sosialdemokrat.
For noen typer! For en bok! Og for noen scener! Som der Gymnaslærer Pedersen tar Nina Skåtøy bakfra opp mot et tre i de svenske skoger med replikken: «Detta ville Mao ha likt!»
«Rummenigge skal inn»
Eller hva med de levende fotballspillerne han skildrer? Som Karl-Heinz Rummenigge. Halvskadet, men livsfarlig skal han byttes inn midt i første ekstraomgang i semifinalen mellom Vest-Tyskland og Frankrike i 1982: «Det går et sus over tribunen av forventning – og av redsel. Rummenigge skal inn! Det er midt i første ekstraomgang og Frankrike leder 3-1.» skriver Solstad.
Redsel? Javisst. Det er så bra observert. Den halvskadde, blonde tyskeren skremmer livet av franskmennene og alle som holder med dem ved sitt blotte nærvær. Kampen ender 3-3 og tyskerne vinner (selvfølgelig) straffekonkurransen.
Og slik kan vi fortsette i Solstads persongalleri: Stein Johansen (med den strikse kona Jorunn), som en ettermiddag i mars det herrens år 1938 flytter fra Rathkesgate 11 til en splitter ny leilighet på Sinsen med en ordentlig dass som minner om en svane …
Eller fortelleren Fjord i Roman 1987 som slutter som journalist på dagen etter at han på kveldsvakt griper seg i å håpe at en ung, døende motorsyklist skal dø før deadline, så han får det med.
God tid
Og vi følger Dag Solstad videre. Selvfølgelig gjør vi det. Kanskje mistet han noen trofaste lesere med Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591–1896, som han insisterer på er en roman, akkurat som han insisterte på at bedriftshistorien til Aker, Medaljens forside, var en roman. Med Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen, som altså kom for to år siden, er han oppe i 19. Til nå.
Hvor mange flere kan en høykapabel 80-åring regne med å skrive? Jeg mener å huske at den selvoppnevnte latsabben for noen år siden selv sa at han hadde én eller to romaner igjen. Vel …
Han som var den største norske, uansett levende eller død, han som var født 4. august 1859 og døde i 1952, skrev sin siste da han var 90. Hovedpersonen i 16.07.41 har heldigvis god tid igjen til det. Og han er ikke så lat.
Men hvem er så de to lateste norske forfatterne, der Solstad ifølge seg selv innehar tredjeplassen?
På førsteplass og suverent latest: – Henrik Ibsen. På sytti år skrev han en håndfull skuespill, hver av dem på lengde med en novelle, hø hø.
Nest latest: – Min gode venn Kjell Askildsen.
Og på tredje: Mannen som er 80 i dag. Måtte han få en lat og fin bursdag. Gratulerer med dagen, Dag Solstad.
***
Dag Solstad
Født 16. juli 1941 i Sandefjord.
Debuterte med novellesamlingen Spiraler i 1965.
Solstad mottok i 1989 mottok Nordisk Råds litteraturpris for Roman 1987. Han har også mottatt blant annet Svenska Akademiens nordiske pris, Doblougprisen, Språklig samlings litteraturpris, Aschehougprisen, Gyldendalprisen, Brageprisen og Brages hederspris. Han har fått Kritikerprisen tre ganger. I 2011 ble Dag Solstad tildelt Statens æreslønn for sitt forfatterskap.
Romanene hans er oversatt til en rekke språk.
***
PS.
16. juli 1941: Dag Solstad
7. juni 1944: Kjartan Fløgstad
30. september 1929: Kjell Askildsen
29. september 1959: Jon Fosse
20. mai 1882: Sigrid Undset
4. august 1859: Knut Hamsun
