Jørn Lier Horst: «Nordic Noir» under Indias sol

Det føles helt naturlig å spørre: Hva gjør jeg her? Hva gjør bøkene mine her? skriver Jørn Lier Horst fra sitt kafébord i Jaipur.

Jeg sitter ved et bord på et enkelt kaffehus i Jaipur i India med et mylder av biler, tuktuker, hellige kuer, løshunder, innpåslitne selgere og mennesker i fargesprakende klær i gaten. Lydene og luktene er overveldende. Det føles helt naturlig å spørre: Hva gjør jeg her? Hva gjør bøkene mine her?

 

Mysteriet

Jaipur Literature Festival er bare ett av stoppestedene mine våren 2014, der temaet er nordisk kriminallitteratur. Det faktum at denne sjangeren har fått så stor gjennomslagskraft, må kunne sies å være et paradoks. At Norden, et av verdens desidert fredeligste og tryggeste områder å bo i, har fostret forfattere som har bergtatt lesere verden over med sine beskrivelser av brutalitet og mord. Det er flere enn meg som undres over hvordan det kunne skje. Hva er hemmeligheten bak Nordic Noir?

 

Jørn Lier Horst indisk TV beskåret

Den indiske statskanalen Doordarshan med innslag om Nordic Noir til sine 900 millioner seere.

 

I mine etter hvert mange møter med utenlandske krimlesere tror jeg at jeg har kommet litt nærmere svaret på gåten. Nordiske kriminalromaner oppleves gjerne som mer sofistikerte enn for eksempel amerikanske spenningsbøker, og leserne forteller om hvordan de har oppdaget at krim kan være mer enn bare en fortelling om en forbrytelse. Forfatterne har høye ambisjoner og tilfører sjangeren en egen form for vitalitet og kvalitet. Blant leserne finnes det en betydelig fascinasjon for «det nordiske tungsinnet», skapt av vintermørke, midnattssol og store, øde landskap. De fåmælte, litt innesluttede nordiske krimheltene har en egen mørk nimbus, de er ensomme ulver, i en gold og kald del av verden, stadig på kompromissløs jakt etter sannhet og oppklaring. Og hele tanken om det tapte paradis står sterkt i forståelsen av nordisk krim: Det sosialdemokratiske, velfungerende samfunnet som angripes innenfra, av vold, korrupsjon og drap.

 

Språket – Helten – Miljøet

Det er tre elementer i den nordiske krimmen som gjerne blir fremhevet av leserne: Språket, helten og miljøet.

Sjangerens oppbygging av forventet spenning fordrer en enkel, direkte skrivemåte. I de nordiske kriminalromanene finner leserne likevel et mer variert og mindre forutsigelig språkbilde. Riktignok er den effektive og nøkterne prosaen også her fremtredende, men stadig oftere leser man kriminalromaner der språket har en helt klar egenverdi. Forfattere som Karin Fossum, Håkan Nesser og Gunnar Staalesen har tydelig bestrebet seg på å heve seg over den jevne maratonprosaen; man finner sterke litterære bilder, fortettede dialoger og en språklig sensitivitet som beriker den litterære opplevelsen.

Når det gjelder de nordiske krimheltene, tror jeg de primært skiller seg ut ved sin kompromissløshet og sitt opprør mot autoriteter. De nordiske landene er egalitære samfunn, der det relativt sett er liten forskjell på høy og lav, og samfunnsstrukturen er mindre hierarkisk enn andre steder. Dermed har våre helter, enten de er etterforskere, advokater eller journalister, rom for en viss grad av egenrådighet. De kan motsi sjefen på møter, de kan ta selvstendige beslutninger, og selv om de færreste i virkeligheten ville gå så langt i sin opposisjon som Harry Hole eller Kurt Wallander, finnes det en sterk tradisjon for autoritetsskepsis. Heltenes integritet og deres rettferdighetssans, kombinert med deres menneskelige svakheter og drømmer, gjør dem til mennesker leserne identifiserer seg med og ønsker det best for.

I de nordiske kriminalromanene får også hovedpersonens privatliv stor plass. Man blir kjent med dem fra en annen side enn den rent profesjonelle. Og privatlivet reflekterer selvsagt hvordan vi lever med hverandre her i Norden. Noen er skilt, de er kanskje aleneforsørgere for små barn, og de mannlige hovedpersonene er betydelig mer likestilte enn dem man finner i krimlitteratur fra andre land. I seriekrimlitteraturen kan leserne følge heltene sine gjennom ulike livsfaser, de aldres og endres, og heltene er gitt troverdighet og dybde slik kravet er til personskildringer i annen skjønnlitteratur.

Nordiske kriminalfortellingene har ofte en sterk tilknytning til stedet, både Gunnar Staalesens Bergen og Henning Mankells Ystad har blitt turistmagneter. De mange nordiske småbyene som er blitt gjort til åsted for litterære drap, danner kanskje ingen opplagt ramme for en kriminalfortelling. Den vakre nordiske naturen med den lange kystlinjen, en rik skjærgård og snødekte høye fjell gir grunnlag for pittoreske og lokkende naturbeskrivelser. Men kanskje er det nettopp kontrasten mellom det fredelige småbysamfunnet og den vakre naturen og de brutale og voldsomme handlingene som utføres der, som fascinerer ved bøkene.

 

Samfunnsspeilet

Den nordiske kriminallitteraturen er skrevet av forfattere med et sterkt engasjement for samfunnets tapere. Den setter på særegent vis søkelyset på et sosialt system som gir løfter om å være beskyttende og inkluderende, men som likevel svikter så mange av sine innbyggere. Krimromanen har vist seg å være et utmerket redskap for å avsløre råttenskap i samfunnet, maktmisbruk og grådighet, og den er derfor godt egnet til samfunnskritikk. De beste nordiske krimforfatterne evner å skape en ny politisk bevissthet hos leserne. Historiene river oss ut av forestillingen om vår egen og samfunnets fortreffelighet og planter en uro i oss.. En uro som gjør det vanskelig å slå seg til ro med tingenes tilstand, og som får oss til stadig å måtte nyansere vårt syn på hvem som blir kriminelle; hvorfor de blir det og hva som driver dem.

Dette særtrekket ved de nordiske kriminalromanene gir dem en egen seriøsitet. Det skiller dem fra annen underholdningslitteratur og bidrar til at leserne ikke glemmer bokas innhold etter at siste side er lest.

 

De fire store

Begrepet Nordic Noir er nytt, men den nordiske måten å fortelle en kriminalhistorie på er nesten femti år gammel. Med bøkene om politimannen Martin Beck skapte forfatterparet Maj Sjöwall og Per Wahlöö på midten av 60-tallet en egen sjanger som ble starten på et verdensomspennende, litterært eventyr.

Bøkene brøt med normen om å levere ren underholdning. Samfunnskritikk og eksistensielle problemer ble innarbeidet i krimformelen, og sjangeren distanserte seg fra annen masseprodusert formellitteratur. Skillet mellom såkalt «høy» og «lav» litteratur ble diffust, og kriminalromanen fikk innpass på samme marked som annen seriøs skjønnlitteratur.

I 1991 skrev Henning Mankell den første boken om Kurt Wallander, en romanserie som fremdeles går sin seiersgang verden rundt. Drøye ti år senere ble verden kjent med Lisbeth Salander og Mikael Blomkvist gjennom Stieg Larssons enestående Millenium-trilogi. Den engelske utgaven av Menn som hater kvinner er solgt i mer enn 2,2 millioner eksemplarer i England, hvilket plasserer den på trettende plass over de mest solgte bøkene i landet noensinne. Så ble det hele fullbyrdet med Jo Nesbøs formidable gjennombrudd med millioner av solgte bøker i nærmere 50 land.

Sjöwall & Wahlöö, Mankell, Larsson og Nesbø er forfattere som over tid og til ulike tider har skrevet usedvanlig gode bøker og på den måten åpnet dørene til resten av verden for nordisk krim. Forfattere som Arnaldur Indriðason, Håkan Nesser, Anne Holt, Gunnar Staalesen, Karin Fossum, Jussi Adler-Olsen og Liza Marklund har fulgt etter og er blant dem som har satt Norden på det litterære kartet.

 

Film og TV

Noen mørke, danske tv-serier har ytterligere åpnet øynene til et internasjonalt publikum for nordiske kriminalfortellinger. I 2007 rullet danskene ut 20 episoder av Forbrytelsen. Et kvalitetsmessig håndverksarbeid som ble lagt merke til. Da første episode ble sendt på britisk TV, samlet den over 400 000 seere. Også den svensk-danske krimserien Broen ble svært populær. Begge seriene har fått sine engelskspråklige utgaver i The Killing og The Bridge. Det samme har skjedd med TV-serien om Kurt Wallander, og i 2011 kom Stieg Larssons bok Jenta som lekte med ilden i en amerikansk filmversjon.

Innblikket i nordisk forbryterverden har økt leselysten. Suksessen på skjerm og lerret har avlet en voksene etterspørsel etter nordisk kriminallitteratur. I går fortalte en indisk litteraturkritiker meg at Bollywood er i ferd med å lage en re-make av Forbrytelsen på hindi. Russiske og tyrkiske filmselskaper skal ha planer om det sammen.

 

Forbrytelsen

1,2 milliarder indere kan snart få møte Bollywood-utgaven av Sara Lund og hennes kolleger.

 

Svaret

Betraktet samlet er de nordiske kriminalromanene svært ulike når det gjelder miljøskildringer, karakterer, språk, plot og handling. Likevel oppleves de altså som relativt ensartete av lesere ute i verden. Så har vi da også som landområde en felles historie og tradisjon, og noen ytre fellestrekk når det gjelder samfunnsstruktur, velferd, politisk system og verdier.

Som nevnt finnes det både psykologiske og sosiologiske forklaringer på hvorfor de nordiske kriminalromanene har slått så kraftig igjennom på verdensbasis. Men vi vet også at utenlandske lesere og forleggere gjennom de siste femti år gradvis har blitt presentert for denne måten å fortelle historier på. Mange og ulike aktører har bidratt til det: Forfattere, forleggere, litterære agenter, anmeldere, entusiaster og et massivt markedsføringsapparat har skapt økt interesse for krimlitteraturen fra Norden og bidratt til at Nordic Noir er blitt et begrep. Men alle som jobber med bøker vet at entusiasme og romslige markedsføringsbudsjetter ikke i seg selv skaper de store bestselgerne. For at noe skal bli et verdensomspennende fenomen, må hver enkelt leser bli begeistret. De må anbefale boka til tanta si, til naboen, til en kollega på jobben. Og for at de skal gjøre det, må leseopplevelsen være noe mer enn ren underholdning. Jeg tror det er her den nordiske krimmen befinner seg i en særstilling. På sitt beste har disse bøkene evne til å imitere levende liv med originalitet og eleganse, med språklig presisjon og psykologisk dybde. De er fulle av gruoppvekkende forbrytelser og intens spenning, og samtidig inneholder de en dyp lengsel. En lengsel etter et tapt paradis, etter «folkhemmet», etter visjonen om velferdssamfunnet, som stadig trues fra nye kanter.

 

Utenfor kafevinduet tråkler en mann med turban og sandaler seg gjennom trafikken med en rickshaw på slep. Jeg ser for meg at det kan bli varmt for kriminalkommissær Sarah Lund å løpe rundt her i strikkegenser, men like fullt kan hun altså være på vei til 1,2 milliarder indere, sammen med stabler av norske og nordiske krimbøker.

 

 

 

-- annonse --