Boken om Grünerløkkagründeren Jan Vardøen kunne trengt noen ekstra strøk lakk.
Jan Vardøen er et bevis på at et menneske ikke trenger å være millionær fra barnsbein av for å sette solide spor etter seg i et bybilde.
Det er bare en mild overdrivelse å hevde at renessansemannen, som har norsk mor, og vokste opp i Irland og England, har omskapt en hel bydel – Grünerløkka i Oslo – i sitt bilde. I 2020 har han for lengst begynt å eksportere sine lidenskaper til mer avsidesliggende landsbyer også, så som Bergen og Frogner.
Fyren er et vandrende stikk av dårlig samvittighet for oss vanlige dødelige, med våre tidsklemmer og våre urealiserte drømmer. Før vi har fått på oss sokkene om morgenen, har Jan Vardøen snekret sammen en restaurant eller en bar, laget en plate eller en film. Mannen renner over av gjennomføringskraft. I en alder av ungdommelige 58 er det lite som tyder på at han skal bli mett av dage med det første.
Det finnes med andre ord en bok å skrive om Jan Vardøen. Om dette er den boken, er en annen sak.
Jan Vardøen:
Veien til Paradiso – en gründers reise
Cappelen Damm
176 sider
Veien til Paradiso – en gründers reise er, som tittelen røper, primært historien om restaurantgründeren Vardøen, og i særdeleshet historien om hans mest kommersielt vellykkede konsept: Pizzarestaurantkjeden Villa Paradiso (som den rastløse mannen allerede har solgt seg delvis ut av).
Fokuset er forståelig – Villa Paradiso er den eneste «pengemaskinen» Vardøen (og makker Trond Haug) har stått bak. Men det er likefullt en smule beklagelig, all den tid han har gjort så mye annet spennende også.
Boken byr på endel biografisk mat, men for lite til at en blir mett. Vi får vite en del om oppveksten og faren (en livstrett reiselivsjournalist som Vardøen hadde et elendig forhold til). Om trebåtbyggerne i slekten på morssiden, nærmere bestemt i Risør, og hans egen opplæring i faget. Om ungdomstiden som anarkist og husokkupant i London og tiden som omflakkende kjøkkenarbeider i Miami, Toronto og Barcelona.
Man blir sittende og vente på hovedretten. Vardøen er en mann som sier «ja» snarere enn «nei», og «kaster seg ut i det» der andre blir stående på bryggen, ja vel. Men vi blir ikke veldig godt kjent med mennesket, og som «bok til inspirasjon for leserne» – som dette også er – blir det for lett, og også ganske svulstig. Om Vardøens forhold til tid, eventuelt mangelen på den: «Jeg er gerilja bak de møtebesattes linjer, som en fisk i tidens hav, svømmer rundt, og hugger til der jeg har lyst».
Anekdote-tilfanget er ikke all verden. Det er gøy å få vite at Vardøen har servert Bob Dylan (som han syntes var «døv») og at man i Bar Bocas tidlige dager pleide å gjemme dagens omsetning på et «lurt» sted i lokalet, snarere enn å sette dem inn i banken. Men det forekommer meg at Vardøen har levd et mer spennende liv enn Veien til Paradiso – en gründers reise synliggjør.
Refleksjoner rundt det faktum at Vardøen var heldig, og traff en trend i sin tid – hipsterens lengsel etter det antatt «genuine» – uteblir, likeså en diskusjon om gründerens seismiske innflytelse på bydelen i hans hjerte, Grünerløkka.
Store prosjekter – Grünerløkka Brygghus, Smelteverket, The Nighthawk Diner – nevnes knapt, og Vardøens hittil siste kraftanstrengelse, renoveringen av Frogner Kino i Oslo, ikke i det hele tatt. Vi får vite at han har laget plater og kinofilm, men lite, egentlig ingenting om disse.
Til å handle om en mann som etter eget utsagn dyrker kvalitet og ting som varer – alltid syv lag lakk på treverket, slik at stedene skal leve i 100 år – føles Veien til Paradiso – en gründers reise harelabbaktig.
MORTEN STÅLE NILSEN
(Hovedfoto: Utsnitt fra omslaget til Veien til Paradiso – en gründers reise, 2020, Cappelen Damm)
