"Feliz Navidad" er en anti-juleroman om en familie på juleferie i Spania - der mangelen på kålrabistappe til pinnekjøttet blir det aller, aller minste problemet.
Se for deg dette scenarioet: Moren din nærmer seg 80 år. Samtidig nærmer hun seg også demensens kjerne, med alt det medfører av absurditeter – og hun kjenner ikke lenger igjen stemmen din når du ringer til henne. Moren din – som du alltid har kunnet søke hjelp, trøst og lindring hos. Nå er hun på vei inn i en fremmed virkelighet der det ikke er en selvfølgelig plass til deg. Det gjør forbaska vondt!
Dette er Saga Nordenhoffs virkelighet. Hun fylte 50 år i sommer. Middelmådig freelance teaterregissør, og i 20 år har hun vært gift med stabile Knut som alltid har fikset og ordnet livet rundt henne og barna deres. Nå er det snart jul, og Saga har bestemt (for det er Saga som bestemmer i familien) at de alle, inkludert hennes mor og far, skal tilbringe høytiden i huset deres i den lille byen i Valencia i Spania. For kanskje er det morens siste jul, i alle fall er det den siste julen hun vil huske noe fra – og Saga vil gjerne vise henne hvor vakker solnedgangen er fra terrassen i huset i Spania. Moren, som i 43 år har tatt bilder av solnedgangen i huset der hun bor.
En mann å regne med
For en som ikke liker konflikter, er denne ferien en dårlig idé. Jeg, leseren, kjenner nervene i magen allerede på flyplassen i Alicante, der det er blitt tull med bestillingen av leiebilen. Men Knut ordner til slutt en sjuseter, og det er han som kjører dem trygt frem til huset også. For Knut er en mann å regne med. Det er ekstra godt å vite nå når Saga betrakter morens undergang, som i tillegg til hennes absurde innfall, som å mate fotografiene på pianoet, også viser seg i den grå etterveksten i håret hennes. Det er en detalj som setter seg – og det er mange slike i denne romanen. Detaljer som gjør vondt.
Selma Lønning Aarø:
Feliz Navidad
Cappelen Damm
272 sider
Jo, Knut er stabiliteten selv, men har han ikke vært litt amper i det siste? Og nå, når familien skal være sammen, er det plutselig blitt så viktig for ham å ta daglige løpeturer til nabobyen Benidorm. Hm.
Feliz Navidad er en jeg-roman, og det er Saga som fører ordet. Det er gjennom hennes blikk og følelser at denne julen blir et helvete. Ikke bare på grunn av sorgen over moras demens. Heller ikke fordi tenåringsbarna, Alva og Aslak, stort sett glor ned i mobilene, eller fordi eldstesønnen, Hjalmar, ruser seg på mer enn alkohol – men fordi det snart viser seg at trygge-Knut har knullet kollegaen sin, Ester, i over ett år. Og så Ester, da! Med bulldogkjaker, blålig hud og misfargede tenner. Saga kjenner dessuten Ester godt. De tre var jo sammen i Dublin i sommer. Og da hun og Knut feiret bryllupsdag, bakte Ester en Dajmkake. Forstå det den som kan!
Ja, det er vanskelig å forstå at Knut – på julefamilieferien i Spania – nærmest motstandsløst lar Saga lese kjærlighetsmonologen som Ester har skrevet til ham. Og deretter sier at de må vente med å snakke om utroskapen til de kommer hjem. Men så irrasjonelle er kanskje menneskene? Var det en lettelse for ham å få betroelsen overstått? Dette er muligens romanens egentlige midtpunkt.
En stund i lesingen synes jeg at utroskapshistorien feide til side fortellingen om morens demens, som romanen først la til grunn at den skulle handle om. Så brøt Knuts forhold til Ester seg inn i kjøkkenet der den demente moren til Saga rydder meningsløst i skuffene – og ble et forstyrrende sidespor. Men innvendingen falt etter hvert som Knut og Sagas ekteskap begynte å ligne de visne oleanderne som vokser utenfor huset, og da mora begynte å snakke om en fremmed dame i sengen. Gjennom sitt forvirrende slør, er hun kanskje likevel den som aner at noe er veldig galt i denne familien. Og den store gåten og mysteriet i romanen blir Knut. For hva vil han egentlig? Pose og sekk er en vanskelig kombinasjon når det kommer til kone og elskerinne. Det er noe alle vet. Og hvorfor overgir han seg akkurat nå?
- annonse -
Toppede teskjeer
Kanskje skal jeg ikke være så pirkete – men likevel: Her er opplagte svakheter som burde vært ordnet underveis i manusprosessen. Unøyaktigheter. For eksempel: Det står to ganger rett etter hverandre at Aslak fotograferer til skoleoppgaven (s. 145). Og om moren står det: «Hun virker desorientert.» (s. 212). Ja, det har hun jo vært siden romanens begynnelse. På side 222 har det rent ribbefett ut av søppelposen. Men de har jo spist pinnekjøtt (med søtpotetstappe). Ikke ribbe, så vidt meg bekjent. Her er rare kommaer, og mangel på kommaer, og en del setninger kunne også med hell ha vært strøket – særlig der Saga forteller med toppede teskjeer. Det er eksempler på at hun forklarer for meg det som forfatteren kanskje burde latt bli i underteksten (det klassiske «show, don’t tell»). Jeg forstår gjennom handlinger og dialog hva Saga føler. Hun trenger ikke å si det. Her er også flere nokså like krangelscener mellom Saga og Knut. Alle disse trengs ikke for å følge par-kollapsen.
Sånt gir tilløp til irritasjon, og da jeg hadde lest ferdig, gikk jeg på kafé og tenkte igjennom romanen. Kjernen, konfliktene, karakterene. Dialogene. Hvorfor har Selma Lønning Aarø valgt å gi Saga en så overtydelig fortellerstemme? Hvorfor har hun ikke lagt mer av spenningen i underteksten, mon tro? Hvor bevisst er det?
Et smørhjerte
De beste partiene er der Saga ser på moren, der sorgen over å miste henne blir uutholdelig. Det beskyttende skilpaddeskallet som moren har utstyrt henne med, krakelerer, og Saga står der helt naken. Det er nå smørhjertet må hardnes. Det er også her flere av de fine detaljene gjør seg gjeldende. Sukkerskålen fra mormor – og det hundre år gamle Jesusbarnet. Kaktusnissen som snakker. Den tomme dammen. De døde tårnseilerne. Den som leser, forstår hva jeg mener.
Kanskje planlegger Selma Lønning Aarø å skrive en oppfølger til Feliz Navidad? For hvordan gikk det med denne familien etter hjemkomsten? Skjønte Saga noen gang at datteren Alva kunne ha litt rett i at hun bare tenker på seg selv? Og hva med Hjalmar (Sagas eldste sønn)? Han som er blitt god for 50 millioner gjennom kryptovaluta. Det ligger mye spennende romanstoff i denne familien.
Men husk: Det heter ikke tårnsvaler, men tårnseilere (Apus apus). Og de tilhører slett ikke arten svaler. Men seilere. Det visste moren til Saga. Men nå har hun glemt det.
MIA BULL GUNDERSEN
- annonse -