Når du er borte

Tor Jonsson (1916-1951) er ingen lettbent dikter. Sentralt står spenningen mellom individet og fellesskapet, spesielt bygdesamfunnet – bygdedyret – og som husmannsgutten opplevde som knugende. Men diktene bærer også i seg dype følelser og lengsler, ofte konkret og ujålete.

Jonsson gikk bort for egen hånd i januar 1951. Han ble funnet av vennene Tarjei Vesaas og Jan-Magnus Bruheim, men livet stod ikke til å redde. Høsten dette året utkom posthumt Jonssons fjerde og siste diktsamling Ei dagbok for mitt hjerte. Boka fikk fort kultstatus og regnes den dag i dag som en av de viktigste blant norsk etterkrigs-lyrikk.

Eget jubileumsmagasin

I anledning jubileet kom i går avisen Hallingdølen – hvor Jonsson en kort tid var redaktør – ut med et eget magasin med tekster av og om Tor Jonsson. Her er det mye gildt å lese. Andreas Hompland har skrevet en utførlig artikkel om Bygdedyret.

Jon Fosse, Arthur Arntzen og Sigrid Sørumgård Botheim har skrevet om «Tor Jonsson og eg». I tillegg har ni andre kulturpersonligheter bidratt med lignende tekster.

Hele magasinet kan du lese her.

Fra den siste samlingen henter vi ett av Tor Jonssons mest kjente dikt, det uendelig vakre og såre Når du er borte:

Nærast er du når du er borte.

Noko blir borte når du er nær.

Dette kallar eg kjærleik –

Eg veit ikkje kva det er.

Før var kveldane fylte

av susing frå vind og foss.

No ligg ein bortgøymd tone

og dirrar imellom oss.

—
Tor Jonsson: Ei dagbok for mitt hjerte (Noregs boklag/Samlaget, 1951)

Foto: Nasjonalbiblioteket.