Naiv nazist

Anna-Lena Joners Larssons fortelling om sin vei inn i og ut av det svenske nazistmiljøet etterlater leseren med flere spørsmål enn svar.

Førstehåndsfortellinger fra det lille, men standhaftige nazistmiljøet i Skandinavia er ikke dagligdags. Det krever mot – og en plutselig klar tanke – å bryte ut, og enda mer mot å stå frem under fullt navn.

Dette gjelder ikke minst når hele ens nazistiske «karriere», og livet derpå, leves i en by, Bollnäs i Sverige, med knappe 13 000 innbyggere. Der en selv er blitt kalt «nazibruden», og lever i frykt for at barna ens (som for sikkerhets skyld heter Tor og Svea) – unnfanget i arisk tospann med en mann som fremdeles regner seg som en utøvende nasjonalist, og tilsynelatende fortsatt har ansvaret for dem annenhver helg – skal bli kalt «naziungene».

 

«Slutshamet» på skolen

Anna-Lena Joners Larsson skal ha for «guts». Det hun dessverre ikke skal ha for, er denne underlig uinteressante boken. Den forteller oss nemlig nesten ingenting om det vi vil vite om innsiden i det svenske «hvit makt»-musikk- og skinheadmiljøet.

I det som fremstår som en biografi over hele livet hennes – ikke bare den mest bisarre biten – fremstår Joners Larsson som en ganske vanlig jente (og etter hvert kvinne). Hun har en vond opplevelse da hun blir «slutshamet» på skolen, og er over middels glad i fest og musikk (heri opptatt svart soulmusikk, ikke minst den militant svarte Nina Simone). Ellers virker hun livsglad- og dyktig.

 

Forfyllet og ikke-fungerende

Hun jobber i tre år i Egypt. Får seg en egyptisk kjæreste, og lærer seg arabisk. Da hun kommer hjem igjen til Sverige bare skjer det, liksom helt vilkårlig: Hun blir forelsket i en fyr som er vokalist i et «hvit makt musikk»-band.


Anna-Lena Joners Larsson:
Nazibruden

Sakprosa
Oversatt av Mona Berge
HarperC Nordic/Vigmostad & Bjørke
367 sider

Han er i utgangspunktet en håpløs fyr, forfyllet og ikke-fungerende, ute av stand til å spre sitt eget bistre budskap. I sin egen lille verden er han likevel ansett som en aldri så liten stjerne. Joners Larsson ser det, og liker det, men har ikke så mye til overs for de andre medlemmene i denne vesle klubben: Hun ser ned på de svake etterdilterne i nazist- og nasjonalistmiljøet. Forakter dem, egentlig. Samtidig liker hun dårlig at de ikke respekterer henne.

Nazibruden evner i liten grad å gjøre rede for hvordan en rebelsk, men oppegående jente sklir på et bananskall inn i dette triste miljøet. Det nærmeste vi kommer en forklaring, er den gamle klassikeren om at kjærlighet gjør blind.

 

Kjærlighetens fellesprosjekt

Hun hevder å primært ha likt musikken, og ikke ha lyttet så nøye på tekstene. Flere ganger skriver hun at hun ikke følte «noen tilhørighet» med de hun møtte på sin vei («det var mange sinte og ikke så intelligente unge menn som likte Eriks musikk»).

Likevel ble hun selv vokalist i bandet til mannen, kvinnestemmen i de sentimentale, nasjonalistiske «balladene» som paradoksalt nok er så populære i nasjonalistpunk-miljøet. Hun likte å ta kontroll over karrieren hans, som han selv viste liten evne til å skjøtte, og begynte å booke spillejobber og bestille CD-plater. Dette ble kjærlighetens fellesprosjekt. Gradvis ble hun dratt lenger inn i miljøet.

Det hender at hun vemmes, ikke minst når hun synger tekstene til det gamle britiske nazipunkbandet Skrewdriver. Men ikke på noe tidspunkt virker det som om hun stopper opp og reflekterer seriøst rundt hva det hun holder på med. Heller ikke i ettertid virker hun å være i stand til å analysere sin egen historie intellektuelt. Det bare ble sånn, tydeligvis. Og da Eric forlot henne, ville hun ut.

 

Umusikalske setninger

Bokens verdi som et innlegg i en debatt, og/eller et innsyn i en subkultur, svinner fullstendig hen. Store deler av den handler simpelthen om helt vanlige livserfaringer – skole, ungdom, graviditet, trøbbel med NAV – fortalt i et dagbokspråk som føles som en uønsket monolog fra hun der frustrerte i fjerdeetasje, som alltid har noe å klage på.

At spøkelsesforfatteren Jessika Devert skriver umusikalske setninger som «En dag da jeg var i åttende måned, ringte det på døren hjemme, noe det gjorde støtt, så jeg reagerte ikke en gang», hjelper lite.

Vi forstår ikke hvordan det «kunne skje». Vi forstår ikke hva det var som skjedde mens det sto på. Hadde dette vært historien til en tenåringsjente i drift, så kanskje. Men Joners Larsson var i 30-årene da dette begav seg. Da må man kunne forvente at folk tenker seg om. Eller i det minste at de gjør det i ettertid.

Den norske tittelen, direkte overført fra svensk, er for øvrig ikke heldig. Anna-Lena Joners Larsson står aldri brud i løpet av bokens gang, verken med nazister eller andre. En «brud» på svensk er slang, og tilsvarer «ei reim» på norsk, eller, for å bli Club 7sk, «ei rype». På norsk er således tittelen misvisende.

 

MORTEN STÅLE NILSEN

 

 

Trykk her for å se høstkatalogene