DEBATT: - Nå må forfatterorganisasjonene og Forleggerforeningen pinadø snart se å bli enige om en ny, modernisert normalkontrakt, skape ro i bransjen, og ved det gjøre det mulig for oss som skriver å konsentrere oss om det som i lengden er det eneste som betyr noe: - Å skrive gode bøker som folk vil lese, og tjene sånn passe anstendig på dét.
«Slik skal (Petter) Stordalen endevende bokbransjen» var DNs overskrift i 2018. Hotellmannen og propellmotoren ville bli forlegger, som, intet mindre, skulle revolusjonere bokindustrien. I månedene som fulgte var han på noe som nærmest liknet en turné, sammen med sine våpendragere, for å overtale bestselgere i flere nordiske land til å joine dette eventyret. I månedene som fulgte kom det stadige forsikringer om at dette fantastiske, nye forlaget skulle komme med nye plattformer, nye navn; ALT skulle settes på hodet i en stivnet, arkaisk bransje.
Jeg var blant dem som heiet. Er det noe bokverdenen trenger, er det nytt blod, nye tanker. Aller helst nye, gode forfattere, men også nytenking i hvordan bøker skal markedsføres og presenteres. Dette kunne sette litt fart i bakenden på de etablerte.
Ble det en revolusjon? Nei. Tvert imot. Woa-woa-woaaaa.
Gründerne innså at forlagsbransjen nok er en tanke traust av gode grunner. Forleggeri er ingen high way to the big bucks, og etter relativt kort tid gikk de lei. Det skjønte vel de fleste av oss skuffende tidlig at kom til å skje. Mitt håp var at de i alle fall skulle oppfylle en siste slant av løftet sitt med noe sprekt i avviklingen/salget/fusjonen. At det ble et forfatterstyrt forlag, for eksempel.
Men nei. Hele greia ble overtatt av eldgamle, svenske penger. Av Nordens største og mektigste forlag. Gründerne kunne glede seg over å få godt betalt for drømmene sine, ved å la dem gå i grus i møte med storkapitalen. Greit for meg, men kanskje litt skuffende at hele kampanjen da Strawberry skulle storme parnasset viste seg å ha vært brusing med fjør i en hønsegård brushanene ikke kjente særlig godt.
Det finnes to metoder for et forlag å vokse på. De kan gå den lange veien, prøve og feile. Satse på gode redaksjonelle miljøer, dyrke fram talenter og jobbe hardt med disse mens de håper det beste. Eller de kan snuse rundt etter allerede etablerte inntjenere, og lokke dem til seg. Den første metoden er dyr. Den andre metoden er lukrativ. Begge er lovlige. Strawberry-føniksen Bonnier har så å si utelukkende satset på den siste formen for vekst. I stadig større grad.
Det skal slås fast umiddelbart: Forfattere er frie vesener som gjør nett hva de vil. Å skifte forlag er dessuten ikke uvanlig lenger (da jeg gjorde det i 2004 ble jeg direkteintervjuet på Dagsrevyen!), og en viss redsel for å miste sine bestselgere har forlagene dessuten bare godt av. (En VISS redsel; av og til synes jeg de virker i overkant desperate ved tanken, men det lar jeg ligge her.)
Når jeg skriver om dette, er det fordi jeg er dypt bekymret for normalkontrakten i denne utviklingen. Nå kan det virke litt kjedelig for dem som ikke skriver bøker, men hyggelig om du holder ut enda et par minutter:
Normalkontrakten er en kontrakt alle medlemmer av Forleggerforeningen har forpliktet seg til å følge. Den sikrer at alle forfattere får den samme biten av bokkrona, uavhengig av hvor mye de selger. En smal lyriker har samme avtale som en fetert (eller fet!) krimforfatter.
Normalkontrakten er under stort press. Forfatterorganisasjonene og forleggerne har diskutert en ny utforming av den i flere år, uten å bli enige. Det betyr at vi fortsatt opererer med en ganske utdatert kontrakt, laget på en tid der man skrev manus på skrivemaskin.
Det har allerede kommet fram at selv medlemmer av Forleggerforeningen snor seg rundt avtaleverket. Det legges inn tolkningsmonn som stiller forlagene «friere», for eksempel til å kunne gi dårligere vilkår dersom forfatteren selv er uorganisert. Selv direktør i trauste, gamle Gyldendal, Arne Magnus, svarte ganske ullent på spørsmål om normalkontrakten til Klassekampen tidligere denne måneden. (Aschehougs konserndirektør Mads Nygaard var heldigvis langt mer prinsipiell og klar i samme oppslag).
Nå har jeg selvsagt ingen grunn til å tro at Bonnier ikke følger normalkontrakten. Det gjør nok de fleste medlemsforlag fortsatt. Det som gir grunn til bekymring, er likevel at det finnes andre ytelser man kan lokke forfattere med. Det kan opereres med alt fra lett kamuflerte «sign on fees» etter modell av fotballen, til løfter om store markedsføringskampanjer. Dette er faktisk noe jeg VET.
Og hva er så galt med det? Ingenting, sånn isolert sett. Vi har avtalefrihet her til lands, og forfattere er akkurat som andre folk: de vil svært gjerne tjene penger.
Poenget er: I en tid der nye plattformer og nye historieuttrykk både har kommet og vil komme, presses normalkontrakten ytterligere. En kontrakt som er skapt for å sikre mangfold og likebehandling og ivaretakelse av norsk litteratur, er i ferd med å bli innhentet av sin egen utdaterthet. Den var fin så lenge det ikke var comme il faut å «stjele» forfattere, og der bøker i all hovedsak kom på papir mellom to permer. Nå er den i ferd med å bli en liten hump i veien de mest aggressive forlagene lett kommer seg rundt.
I mange år har jeg avstått fra å mene noe om bokpolitikk offentlig, ettersom jeg er gift med en forlegger. Jeg skal derfor også her være forsiktig i konklusjonen. For meg personlig, og bøkene jeg SKRIVER, ville jeg etter alle solemerker dessuten tjene på at det norske bokrammeverket falt, og bøker kunne selges som enhver annen ketchup. For bøkene jeg LESER, derimot, ville en slik kollaps være katastrofal. Mange av dem ville aldri se annet enn innsiden av sin forfatters skrivebordsskuff.
Derfor er min appell: Nå må forfatterorganisasjonene og Forleggerforeningen pinadø snart se å bli enige om en ny, modernisert normalkontrakt, skape ro i bransjen, og ved det gjøre det mulig for oss som skriver å konsentrere oss om det som i lengden er det eneste som betyr noe:
Å skrive gode bøker som folk vil lese, og tjene sånn passe anstendig på dét.
ANNE HOLT
