Mungo? Jeg?

Nei, Douglas Stuart er ikke Unge Mungo. Han er heller ikke Shuggie Bain. Men begge er litt av ham, og av alle som vokste opp i Glasgows tøffeste strøk på åtti- og nittitallet.

– Det er egentlig litt av meg selv i alle karakterene mine. Også i Agnes, sier den utflyttede skotske suksessforfatteren, og henviser til Shuggie Bains vakre, gjennomalkoholiserte mor, som tross alt søker skjønnhet og drømmer om en ørliten dose glamour, og i alle fall forsøker å ha en snev av selvrespekt.

Beinhard by

New York-baserte Douglas Stuart (46) er på turné. Etter å ha jobbet som klesdesigner hele livet, nyter han brå braksuksess som forfatter, og reiser rundt og møter lesere over halve kloden. Han har vært på farten i ganske nøyaktig to måneder da vi møter ham, og han lengter hjem til storbyen, der han skal sette seg ned og jobbe videre med sin tredje roman. Trolig vil han kretse rundt de samme temaene som i de to suksessromanene sine, som begge er satt til fødebyen Glasgow på slutten av forrige århundre, og handler om en homofil gutt i en dysfunksjonell familie. Både Shuggie og Mungo vokser opp i et segregert, beinhardt Glasgow under og etter elleve år med Thatcher. Det er ikke for pyser.

– Men igjen: Selv om oppveksten min ligner, så er altså verken Mungo eller Shuggie meg. Shuggie er skrevet av en førti år gammel mann i New York. En førti år gammel mann som skriver om en åtte år gammel gutt. Det gir en viss distanse. Da jeg var åtte hadde jeg ikke den selvbevisstheten Shuggie faktisk har. Jeg leste ikke en bok før jeg var 17-18 år gammel.

Jeg har alltid tenkt at den første boken min ikke bare er en historie om en ung gutt, det er historien om et samfunn, et samfunn der også Hamilton-familien i Unge Mungo er til stede. Shuggie og Mungo møtes jo i den andre boken, selv om de ikke kjenner hverandre. Den unge mannen Mungo støter på hos pantelåneren er Shuggie. Om du ikke hadde oppfattet det, smiler Douglas Stuart.

«Den unge mannen var høy og knoklete, kroppen druknet i en altfor stor svart militærjakke. Det svarte håret var litt for langt, men han hadde en pen midtskill. Det lå liksom en bekymring i munnvikene hans.» (Unge Mungo s. 295)

Begynte sent

Nei, oppveksten i Glasgows tøffere strøk side trigget ikke akkurat leseinteressen. – Arbeiderklassen engasjerer seg ikke i slikt. Litteratur var en ting de drev med sørpå. Et privilegium.

Så Douglas Stuart begynte sent. Først med lesing og så med skriving. Han var over 30 da han så smått begynte å skrive, og han var 42 da han debuterte.

– Jeg hadde en annen karriere å ta hensyn til. Da jeg oppdaget gleden ved lesing var det egentlig for sent å begynne med akademia. Jeg lå altfor langt etter. Jeg kunne strikke jeg. Jeg kunne veve, jeg kunne tradisjonell skotsk kleskunst. Interessen min hadde vært moter og design, og jeg var allerede i gang med den utdannelsen.

Slik fikk Stuart en bemerkelsesverdig karriere som klesdesigner i de største motehusene. En karriere han har pleiet helt til nå, da han har tatt steget over i heltidforfatternes rekker.

– Mine venner i bransjen var misunnelige på meg som jobbet for de store amerikanske motehusene, men selv var jeg aldri helt fornøyd. Jeg har nok alltid villet skrive. Begynte med det da jeg var 30-32, sakte, sakte. Jeg skrev i ti år mens jeg jobbet med klær. Begge disse romanene er skrevet på si, mens jeg jobbet som designer.

Skrev i smug

Så han skrev i det stille og fortalte ingen andre enn ektemannen om hva han holdt på med.

– Jeg ville ikke dømmes. Jeg våget ikke. Og det tok ti år, fordi jeg jobbet på heltid med klærne. Livet mitt er snudd opp ned nå. Jeg er heltidsforfatter og det er ganske ferskt. Jeg er fremdeles litt usikker på hvordan dette blir.

– «Shuggie Bain» slutter med et slags håp om at det skal gå bra for gutten. Mange lesere hadde kanskje trodd at du skulle følge ham videre i den neste romanen?

– Vel … jeg har heller valgt å dvele ved denne tiden i den byen jeg vokste opp. Min neste roman kan godt bli om det samme temaet også, smiler han før han sier at han ikke kan eller vil si noe om sin neste roman før den er klar. – Da vil magien forsvinne, smiler Douglas Stuart.

Thatcher  

Tilbake til Glasgow, arbeidsløshet, bandekriger, protestanter mot katolikker, alkohol, vold og fortvilelse. Margaret Thatcher blir nevnt. Er det Thatchers skyld at det ble slik.

– Det er nok mer nyansert enn som så, men … Industrien i de skotske byene i vest var allerede i ferd med å forfalle. Glasgow var bygget på tungindustri. Kull, stål, skipsbygging. Thatcher trakk all offentlig støtte til tungindustrien uten å tilby en annen løsning eller en plan for fremtiden. Samfunnene som var knyttet til denne industrien kollapset på få år. Familier som min egen hadde ingen alternativ. Mistet du jobben i skipsindustrien, kunne du ikke begynne å jobbe i kull eller stål. Det var ingen steder å gå. Så jo, hun kan klandres. Hun turnerte dette ekstremt dårlig. Slik ødela hun også selvtilliten til store folkegrupper. De satt igjen med en følelse av å være fullstendig oversett. Husk at dette var industriene som hadde bygget Storbritannia. Så sier regjerningen: «That’s it. Nå er det over … Og så snur den ryggen til de rammede. Det gjorde enorm skade.

Samtidig tjente mange seg søkkrike under Thatcher, fordi lønnsomme virksomheter plutselig var blitt privatiserte. Det ble jappetid. Men ikke i Glasgows East End. Der ble den forventede levealderen for menn redusert med elleve år. Hun kan kanskje ikke klandres alene for skaden, men hun gjorde ingenting for å begrense den.

Og nå: fotball

– Det er mye fotball i bøkene dine. Eller egentlig mer tilhørighet til de store fotballklubbene i Glasgow. Protestantiske Rangers mot katolske Celtic. Hvor står du selv i dette?

– Jeg har ikke noe nært forhold til fotball. Ikke det at jeg ikke liker det, men jeg deltok aldri selv. Jeg var en smule isolert fra de andre guttene allerede fra jeg var seks-syv år gammel, og var egentlig litt redd for fotballen. Jeg vokste opp i en Rangers-område, men i en Celtic-familie. Mors familie var katolsk. Det lyder kanskje litt forvirrende, men vi følte det ikke sånn da. Det var først da jeg flyttet til New York og begynte å se tilbake på oppveksten i Glasgow at jeg så det underlige i det.

New York, New York

Og nå er det altså hjem til New York igjen, der han har bodd siden han var 24. Og der han nå skal være forfatter på heltid. Hvordan blir det?

– Jeg jobber med saken. Husk at jeg er en fersking. Som skrev litt om ettermiddagene mens jeg jobbet fulltid med klær. Så vinner jeg Booker …. he he. Nei, jeg har ikke etablert praksis ennå og oppdager nye ting ved å skrive på heltid. Jeg forsøker å finne en rytme. Og jeg liker å ha andre ting å gjøre også, så jeg skal forsøke å finne en mal, som sikkert involvere litt smådesign på si.

– Jeg antar livet i New York skiller seg fra livet i Glasgow på flere måter? 

– Vi lever storbylivet og tar for oss av det metropolen kan by på. Det blir lite fjellturer, smiler han. – Jeg kan heller ikke gå på ski, og er en elendig golfer. Men vi går på utstillinger, kino, teater og konserter. Nyter bylivet. Vi bor jo i New York.

– Men du kjenner den skotske nasjonalsporten altså?

– Vel … som jeg sa, jeg er en elendig golfer. Og må si meg enig med Sean Connery: «Golf is a good walk ruined.»

 

 

 

0 Delinger