Mørkets gjerninger

–Jeg ble helt nummen da jeg så det, forteller Ingar Johnsrud. I helgen var VGs eksterne anmelder var så begeistret for debutkrimmen fra Aschehoug at han gjorde noe få debutanter opplever: rullet en sekser på terningen.

Det har gått noen dager siden den gode anmeldelsen, og lovordene har rukket å synke litt mer inn for den ferske debutanten og journalisten.

–Det første man som forfatter drømmer om er at et forlag skal vise interesse for teksten din. Så drømmer du om at du gir ut bok, og at den får en god mottakelse. Jeg hadde på følelsen at jeg hadde levert en god tekst, men jeg ventet meg ikke dette, og er glad og takknemlig overfor forlaget som har hjulpet meg hit. Nå er jeg veldig spent på hva andre skriver, forteller Johnsrud.

Massakre i Maridalen

Wienerbrorskapet starter med en likvidering på fremmed jord. Så flytter handlingen seg til Norge hvor politiet må etterforske en massakre hos en religiøs sekt i Maridalen. På åstedet finner politiet blant annet et underjordisk laboratorium. Det skal snart vise seg at saken har forgreininger til raseforskningen før og under 2. verdenskrig.

–Ideen til boken kom i 2011. Jeg hadde lyst til å jobbe med tekst på en annen måte enn som journalist, og jeg bestemte meg for å skrive en krim fordi det er der interessen min ligger. Sommeren 2011 tilbrakte jeg, min kone og barna fem uker på Korsika, før jeg gikk ut i pappapermisjon, og da skrev jeg plottet, forklarer Johnsrud.

Skrev etter Netflix-metoden

Handlingen i boken modellerte han etter Netflix-metoden: –Jeg synes krigshistorie er spennende og liker gode politihistorier. Jeg er også veldig glad i tv-serier som Borgen og The Wire som leker med flere lag, og hvor politikk også spiller en viktig rolle. Jeg har selv jobbet mye med politikk i VG. I tillegg ville jeg ha med et element av vår tids trusler – terrorisme. Så blandet jeg sammen alt dette og forsøkte å se om jeg klarte å lage en god historie ut av det. Høsten og vinteren 2012 tok jeg meg fri og hadde en intensiv skriveperiode, forteller han. Våren 2013 gikk Johnsrud til Aschehoug. De så potensial i manuset, og resten er krimhistorie.

Angstfylt politietterforsker

I kjernen av Wienerbrorskapet befinner Fredrik Beier seg, politietterforsker og bokens hovedkarakter. En mann som var forholdsvis lykkelig gift med tre barn og en god karriere før sønnen hans døde, og tilværelsen hans falt fullstendig sammen. Nå sliter Beier med angst og holder ironisk nok til i Sorgenfrigata i Oslo, hvor han har seg med både kjæresten og ekskonen.

–Jeg visste at boken skulle handle om en politimann, ikke en journalist. Det er fint å ha litt avstand til det du skriver om. Skriver du om noe du driver med, kan du lett bli litt for opptatt av at alt skal være riktig, og det kan bli for teknisk og overforklarende. Vi møter også en journalist i boken, men han er ikke hovedkarakteren, og dermed lettere å skildre med litt avstand, forklarer Johnsrud.

–Hva med privatlivet til Beier? Er det ikke litt klisje at helten i en krim alltid må ha et trøblete privatliv?

–Hva er alternativet? Hvis du går ut på Youngstorget og stopper hvem som helst over 20 år så har alle en historie. Alle har vi opplevd ting som har formet oss. Det er klart at det er en klisje, men alternativet er ganske kjedelig og ville gitt en lite troverdig karakter, mener Johnsrud.

Realistisk

Beiers leilighet fant han hos Finn.no:

–Jeg visste at han skulle bo midt i byen, og jeg syntes Sorgenfrigata var litt fin slapstick for en mann som sliter med angst. Da jeg søkte gjennom eiendomsbasen hos Finn og fant leiligheten falt alle brikkene på plass, forklarer Johnsrud.

En annen viktig karakter er den kvinnelige PST-etterforskeren Kafa Iqbal, men Johnsrud understreker at han ikke har tatt med en kvinne med innvandrerbakgrunn fordi han vil være politisk korrekt:

–Jeg skriver om Norge slik det er i dag. I min andre jobb som journalist, møter jeg på folk med ulik bakgrunn hele tiden. Noen har foreldre fra Røros, andre fra Stockholm eller Islamabad. Men boken er ikke et politisk prosjekt fra min side. Kafa er med fordi det er sånn Norge er, ikke fordi det er politisk korrekt å ha henne med, sier han.

Rasebiologi

Boken kretser rundt det såkalte Wienerbrorskapet, en gruppe vitenskapsmenn og -kvinner som bedrev avansert raseforskning på 1920- og 30-tallet.

–Det ble stiftet et eget selskap for rasebiologi i Wien på 1920-tallet, men brorskapet i boken har jeg funnet på. Jeg har også lest tekstene til norske Jon Alfred Mjøen, som opprettet og drev Vinderen Biologiske Laboratorium på begynnelsen av 1900-tallet. Han og andre opererte med skremmende og uvirkelige regnestykker over befolkningsutviklingen de så for seg utover 1900-tallet, og lagde på bakgrunn av dem kunstige argumenter for å bevare det arvematerialet de anså som verdig. Dette fikk forferdelige konsekvenser, forklarer Johnsrud.

Historiske ugjerninger

Det er mørke gjerninger han skriver om. Handlinger som kan være vanskelig å forstå i dag.

– 2. verdenskrig var et resultat av ideologier som gikk helt bananas. Hvordan kunne tilsynelatende gode familiefedre og ektemenn gå ut og begå den typen systematisk onde gjerninger? Jo, de gjorde det fordi de trodde at de gjorde noe riktig. Vi har lenge dyrket heltehistoriene fra krigen, og det kulminerte kanskje med kinofilmen om Max Manus som er det ultimate helteeposet. Nå har veldig mange av dem som sto bak ugjerninger i krigsårene dødd, og det skaper en avstand som gjør at det blir lettere å snakke om disse tingene. Det kommer litteratur som tør å ta opp de vonde sidene av den norske krigshistorien, mener Johnsrud.

–Hva tror du er bakgrunnen for at 2. verdenskrig har blitt så fremtredende i plottene til mange norske krimromaner i dag?

–Det er den siste ekstremt dramatiske delen i norsk historie, og det er veldig lett å bruke den som utgangspunkt. Det ble gjort ting under krigen som er uvirkelig og grusomt, og ufattelig for oss å forstå. Handlinger som minner oss på hvor nær vi er dyret i oss, og det er troverdig fordi det er sant. Det er ingenting som er så grusomt som virkeligheten, sier Johnsrud.
Religiøs ondskap

Sekt-tematikken har interessert ham helt siden han dekket Knutby-saken i Sverige i 2004.

–Dette er ikke en bok om Knutby, men jeg satt under to rettssaker og hørte alle medlemmene i menigheten forklare seg, og jeg har tatt med meg det jeg lærte om lukkede miljøer inn i boken. I min bok er det mennesker som begår onde gjerninger av religiøse årsaker, fordi de tror at Gud har befalt dem det. De opplever selv at de bare utfører Guds vilje, forklarer Johnsrud.

Han er ikke redd for hva leserne vil tenke om det han skriver:

–Jeg skriver tøff politikrim, og må skrive med knyttneven. Med en gang jeg begynner å reflektere over hva folk kommer til å tenke om meg når de leser det jeg har skrevet, skriver jeg dårlig. Jeg må bare kline til

Forventningspress

Den ferske krimforfatteren har akkurat startet arbeidet med bok to i det som foreløpig er tenkt å bli en serie på tre bøker. Kanskje flere.

–Hvordan føles det å skulle komme med en andrebok etter den mottakelsen du så langt har fått?

–Jeg er livredd, men må nok på et tidspunkt bare legge de tankene bort. Det ville vært tullete av meg å se på den gode mottakelsen som noe annet enn noe utelukkende positivt. Nå vil boken få oppmerksomhet den kanskje ellers ikke ville fått, og jeg skriver jo fordi jeg vil at folk skal lese det jeg skriver.

(Foto: Aschehoug)