Michelle Steinbeck er omgitt av bransjebuzz og lovprisninger, men det mangler noe. Lengde og dybde, kanskje?
Foran og under Tysk-norsk litteraturfestival i Oslo, ble ett navn mumlet oftere enn andres: Michelle Steinbeck. Hun debuterte med en liten roman i 2016 og den er foreløpig ikke oversatt til norsk, men den kan komme til å være høyaktuell i Frankfurt-året. Den er tyskspråklig, tynn (lav oversettelseskostnad) og Steinbeck har allerede vakt oppsikt i Tyskland og Sveits og kan være et navn for fremtiden. Jeg fant det siste eksemplaret i bokhandelen, den engelske versjonen ved navn My father was a man on land and a whale in the water og om man kan driste seg: Isfjellteknikken er i høyeste grad benyttet også i denne romanen.
Michelle Steinbeck:
My father was a man on land
Darf Publishers
97 sider
Jen Calleja
Handlingen er pitchevennlig som få på overflaten: En jente kommer til å drepe et annet barn ved å slippe ut strykejern ut av vinduet i det ellers forlatte barndomshjemmet sitt. Barnet virker dødt og hun putter det i en av farens etterlatte trillekofferter og legger ut på en reise full av bumper og omveier.
Overtydelige signaler
Allerede i det hun griper farens forlatte trillekoffert, kan man ta seg i å tenke på et barn som er alene i denne verden med lite bagasje. Videre er hun sulten, skrubbsulten. overvettes sulten, og dette gjentas nokså ofte, så ofte at jeg mistenker Michelle Steinbeck vil hamre inn i leseren at det ikke bare er kjøtt- og brødsult det er snakk om. Alarmklokken går også når hovedpersonen blir fortalt at hun vil finne faren i et rødt hus i en rød by, det er jo også fare i en slik fargelegging, rødt er en varselfarge. Og slik snubler jenta ut på veien, til spåkoner og andre hun treffer på sin vei. Hun er en omvendt Askeladd, for etter hver hjelper føler hun seg lenger eller like langt fra målet. Romanen har flere av eventyrets grep, og ganske snart rant Cormac McCarthys roman Veien meg i hu, bortsett fra at hos McCartney er apokalypsen på utsiden.
Sørstats-følelsen fra tv
Michelle Steinbecks bok er en forutroligende (sic!) reise blant kirkegårder, menneskerester, overgrodde hager og ikke minst et kobbel Grand danoiser, den tyske nasjonalhunden. Boka gir også assosiasjoner til den distinkte sørstatslitteraturen, eller kanskje den mer bisarre delen av den, som serien True blood, første sesong av True Detective eller som et forelegg til en ny film av brødrene Cohen beregnet på et yngre publikum. Det blir litt enkelt og tydelig av og til og kanskje litt for lite av det som hadde gitt jenta dybde og reisen en enda større mening. Romanen kunne også behøvd litt mer pondus, noe som ville løftet den nærmere isfjellets underside enn det dypet hvaler normalt svømmer på.
Godt nok
Er faren i live? Er faren død? Er jenta i livet? Er dette en vandring i det hinsidige? Marginene er små og det er finurlig og ganske underholdende. Mange lesere, kanskje spesielt unge, vil mene at denne debutanten er god, og noen ganger er det godt nok. Så gjenstår det å se om Michelle Steinbeck blir tatt av noe norsk forlag og hvordan de sjangerbestemmer boka.
VIDAR KVALSHAUG
