Min mor har en saks i ryggen

I går kåret vi Unni Lindell til Norges mest drapsglade krimforfatter. I dag kan du lese hennes utmerkede krimnovelle, "Min mor har en saks i ryggen".

Min mors stemme var skarp og på bristepunktet av hysteri. – Nå er det virkelig nok, ropte hun. – Få av deg den sommerkjolen, det er jul nå. Det feiler deg noe i hodet. Du er ikke som andre. Og idet hun tok tak i haka mi på den måten og vred ansiktet mitt mot seg, så var hun i tankene mine allerede død. Hun dro oljelampen nærmere, trykket meg ned i en stol, viklet opp flettene jeg hadde laget, i harde rykk, kastet spennene fra seg på sybordet og tok opp den store, sorte skreddersaksen. Så klippet hun håret mitt, snauet det langs pannen og over ørene, klippet det helt kort. Håret falt i store dotter og ble liggende på gulvet. Hvor lang tid ville det ta før det vokste ut igjen? Lyden fra saksens grove jernkjeve skar seg inn i den tynne sjelen min. Jeg bestemte meg da, akkurat da; om et år, neste julaften, skulle jeg drepe min mor.
Vi befant oss inne i det dunkle syrommet med det ovale speilet på veggen. Jeg så på saksen hennes og tenkte: Det er den jeg skal bruke! Syrommet lå ved inngangsdøren, i den ene enden av den store og mørke leiligheten vår, som ligger i første etasje her i Kristiania. På trottoaret utenfor gikk folk forbi arm i arm, på vei til gudstjeneste i Johanneskirken. De halvferdige kjolene hang på stativet. Vinterfukten satt i veggene og tapetet krøllet seg oppe langs taket. Det hadde vært et hardt år, året 1889.
Jeg snudde meg vekk, hørte mormor knakke på døren, gløtte på den og spørre hva som foregikk, men hun ble hauset ut igjen. Min mor rev den himmelblå småblomstrete kjolen av meg og kastet noe annet tøy på meg, som om jeg var en straffange. – Jeg finner meg ikke i dette, sa hun med sammenknepne lepper.
Og ja, jeg forsto, hun så meg dessverre litt for godt, selv om det måtte være lov å pynte seg. Selv om jeg syntes jeg var fin. Jentene i gata hadde sånne kjoler, slike som den himmelblå.
Jeg tenkte på mormor, hun hadde sikkert gått inn på kammerset sitt igjen. Og snart skulle vi spise julemiddag, vi fem. Du mangler fett rundt sjelen, du, vennen min, sånn har du vært fra du var liten, pleier mormor å si til meg. Jeg er glad i mormoren min.
Det min mor ikke vet, er at hun har gjort seg fortjent til hatet mitt nå. Jeg er langsint og vet at jeg vil vokse fort; bare spis mye, sier mormor, så kan det skje mirakler, om man bare tror på en sak og er tålmodig. Det står det trykket på julekortet på peishylla også. «Mirakel». Det er bilde av to sølvengler som holder en rød tråd over Jesusbarnet. Da min mor hadde forlatt rommet, tok jeg saksen hennes. Så snek jeg meg ut hoveddøra, gjennom portrommet, inn i bakgården og ned i kjelleren. Der gjemte jeg saksen, rullet den inn i avisen jeg har tatt vare på og la den tilbake bak bjelken i murveggen, der også to kriminalromaner lå. En av Mauritz Hansen, blant annet. Jeg liker å lese om drap. Det er befriende. Jeg er der nede ganske ofte. Har et lite rom jeg kan gjemme meg i. Jeg bestemte meg for å drepe min mor julaften, om et år. Det er en ufravikelig tanke. Tiden går fort. Jeg skal gjennomføre det. Da jeg gikk inn igjen til mine søsken, min mormor og min mor for å spise julemiddagen, rant sneen som lys fra den sorte himmelen og la seg på hodet mitt.

Hulda Ekman vasset gjennom snøslapset med knappestøvlene stramt rundt de kraftige leggene. Hun måtte kjøpe ny saks. Det var forskrekkelig at hun ikke fant den gamle, den var rett og slett forsvunnet, for en måned siden. Hun hadde fått låne en av nabodamen, men hun måtte selvsagt ha den tilbake. Kanskje en kunde hadde sett sitt snitt til å putte skreddersaksen hennes i vesken? Kundene var fra middelklassen, mange kristianiaborgere hadde dårlig råd, men klær måtte de dog ha.
Hulda bodde i første etasje i Magistratgården sammen med sin aldrende mor og sine tre barn, Harriet, Agnes og Sven Holger. Mannen hennes døde for halvannet år siden. Det var noe merkelig med det dødsfallet. Han ble funnet der nede i kjelleren, som om han hadde blitt slått med et jernrør eller noe lignende. Det manglet noe slikt fra gelenderet i trappenedgangen. Men siden ingen hadde sett noen, ble saken med tiden lagt hen av politikorpset. Han hadde jobbet med dampbåtbygging i de kjølige lokalene til Akers mekaniske verksted. Barna hadde vært knust, i alle fall to av dem, selv savnet hun ham ikke nevneverdig. Systua drev hun hjemme i leiligheten, sammen med sin mor, som hadde lang erfaring med søm. At de hadde klart å kjøpe den Singer-symaskinen var fabelaktig. Det summet fra den som om den var et kjæledyr. Men hun begynte å bli langsom, moren. Men barna elsket henne, alle tre.
Hulda sydde om, laget ballkjoler og spesialkjoler til damer i alle aldre. Skjønt skredder likte hun ikke å bli kalt. Det var et mannhaftig ord. Syerske var bedre. Hun var fingernem og hadde god smak, selv om hun kanskje var elendig til å kle seg selv, slik døtrene anklaget henne for. Men tidene var forandret. Selv skjønte hun seg ikke på de nymotens kjolene. Noen var for korte, sluttet litt over anklene, og andre var posete. De verste var de som var altfor dypt ringet ut og fulle av glitter.

Far kom over meg i kjelleren da jeg holdt på med mitt, så han måtte dø. Det kunne ikke gjenopprettes det han hadde sett. Om han fortalte det til min mor, ville min tid i dette hjemmet være over. Jeg vet jeg ville bli kjørt direkte opp til Gaustad sykehus. Det var blitt truet med det før. Det sto om min fars dødsfall i avisen. Den avisen jeg har gjemt her nede i kjelleren. Jeg har et hemmelig rom her nede, bak boden med alle syltetøyglassene. Avisen ligger i en nisje i veggen. Det er en utgave av Dagbladet. Mye av forsiden handler om kvinnene ved Brym og Grønvolds fyrstikkfabrikker. De fremsatte krav om fast arbeidstid fra klokka 7 til klokka 21. Kvinnene krevde garantert betaling, 7 øre per gross for ramme, og 6,5 øre for skuffpakking. Bjørnstjerne Bjørnson hadde talt til kvinnenes fordel, men det var ikke den artikkelen som interesserte meg mest. Heller ikke var det det som sto skrevet om henrettelsen av den amerikanske presidenten, Benjamin Harrison. Det er artikkelen om Jack the Ripper som gjør at jeg har tatt vare på den, ikke dødsannonsen til min far. Jeg leser den om og om igjen. «London, 1888. Sent om sommeren og tidlig om høsten.»

Hulda Ekman gikk inn i butikken for å kjøpe en ny saks. Harriet og Agnes skulle få nye kjoler. Hun skulle kjøpe stoff også, siden hun allikevel var her. Harriet var ikke det største problemet, hun skikket seg, til tross for at hun bare var seksten og hadde gått i tog gjennom gatene sammen med noen sluskete kvinner fra Fyrstikkfabrikken. Agnes var yngre og for bare to dager siden var hun blitt satt i husarrest hos en venninne, Fru Mahler, som hadde lovet å forsøke å oppdra henne. Ingen lett oppgave. Hulda hadde før jul fått mistanker om at Agnes, sin unge alder til tross, hadde pleid omgang med skomakerens sønn, nede i kjelleren, i matboden. Det var en følelse hun hadde, at det barnet agerte på farlig vis. Sven Holger gikk på Folkeskolen. Han var mye hjemme etter skoletid. Han hadde vært sin fars stolthet, men hun følte at han burde støtte henne mer. Uten ham hadde det vært et kvinnehus. Det var ingen lett oppgave for henne. Og verre ville det bli i årene som kom.

Jeg trekker frem avisen og leser: Jack the Ripper var en skyggeaktig mannsperson. Han dukket opp, ingensteds fra – en smygende skapning med en kniv, som lusket omkring på Londons østkant. Som oppsøkte snuskete kneiper i Whitechapel og Spitalfields. Ingen visste hvor han kom fra, eller hvem han var. Men han brakte død med seg. Døden med kniv. Seks ganger slo den knivende personen til og flerret opp struper og kropper. Alltid kvinner; luddere og tøser. Syvende august var datoen for det første mordet. Noen fant kroppen hennes, med 39 knivstikk. Motbydelig! Så 31. august, et nytt offer. Og 8. september, igjen! Morderen var en fagmann. Skar vekk visse deler av kroppene. Var han en slakter? En galskapens vitenskapsmann? En sinnssyk som hadde rømt fra et asyl? Eller en ondskapens politibetjent? Og den 30. september, to nye kvinner drept. Og brevet til politiet sto gjengitt: Jeg er ingen slakter, ikke jiddisch. Ei heller utenlandsk skipper. Jeg er en trofast venn. Deres ærbødige – Jack the Ripper.

Agnes Ekman kunne ikke tro at moren ville plassere henne i lang tid hos den forferdelige fru Mahler, venninnen med det stramme håret. Agnes skurte og vasket det lysegrønne kjøkkenet. Hun bakte og vasket opp. Hun stekte kjøtt og kokte poteter, ryddet rom og vasket tøy. Måtte legge seg tidlig inne på det smale pikekammerset bak kjøkkenet. Hun ville ikke bli en annen, det kunne bare aldri skje at hun skulle endre seg. Kroppen hennes var som den var; en trang, liten sprekk der lårene møttes. Myke kinn og våt munn. Og det kraftige håret. Det morens venninne ikke hadde tenkt på, var at hun måtte ut i bakgården med søppel. Der ventet Edgar, skomakerens sønn.

Harriet var mørk. Og stille. Eller ikke egentlig stille, ikke når hun var ute sammen med venninnene, ikke da hun hadde marsjert i streiketog. Moren befalte henne å oppføre seg, siden hun var eldst. Da faren døde, følte hun seg på en måte befridd. Det var en merkelig følelse, å gå i streiketog og være rasende mot overmakta, skrike høyt, slik at ropet kjentes som et sår i halsen etterpå. Men hun møtte ikke venninnene så ofte, for de jobbet bestandig. Selv jobbet hun i bakeriet ved Rådhuset, solgte brød og kaker. Om kveldene gikk hun på arrangementer. Moren trodde hun besøkte fyrstikkvenninnene. Og Harriet lot henne tro det. Hun sa at de gikk i kirken, i Johanneskirken. Men det var ikke der hun møtte de menneskene. Hun møtte dem i private leiligheter. Hun var blitt trukket inn i det Teosofiske samfunnet. Det var der hun møtte unge Gabriel. Han var høy, smal i ansiktet, hadde briller og brunt kort hår. De leste Dogme et Rituel de Haute Magie av Eliphas Levi. Gabriel kunne fransk. Det ble dannet en losje, der de påkalte en praktisk tilnærming til magi. Inspirert av Det gylne daggry, i England.

Sven Holger satt i finstuen, i den brune toseterssofaen under det store maleriet. På veggen hang klokken og slo. Mormoren hadde sagt det i morges; han døde en unaturlig død, faren din. Den gamle så ikke så godt lenger, det var ulempen ved å eldes, sa hun. Men hun klarte de ørsmå stingene fortsatt, om hun satt i stolen sin ved vinduet, inne på kammerset med kjolen i fanget. Vinduet vendte mot bakgården. Men hun foretrakk ofte å lukke øynene, så hun hengte opp en kappe som skydd. For det skjedde ting hele tiden, sa hun, som hun ikke ville se. Hun var stum. Sven Holger tenkte på søstrene. Moren hadde sagt at Agnes snart skulle få komme hjem igjen. Når det ble forsommer.

Agnes kledde av skomakerens sønn inne i det lille kammerset. Morens venninne, fru Mahler, var ute et ærend, så hun la seg på ryggen på den kalde, smale sengen. Det var spennende, og hun fikk ham ut før fru Mahler kom hjem. Om få uker skulle hun uansett hjem til Magistratgården igjen. Et halvår vekk fikk holde, mente mormoren, som hadde overtalt moren til å la henne komme hjem igjen. Broren Sven Holger hadde kommet med det budet forleden. Så hun var glad.

 

 

Da hun var ung, pleide hun å stå foran speilet og se på seg selv. Når hun så på speilbildet sitt i dag, begrep hun ikke hva som var skjedd. Hun var blitt byttet ut med seg selv, med dette innhule og rynkete fjeset. Og da hjalp ikke kjoler. Den gamle hadde skapet fullt av gamle kjoler. Barnebarna fikk prøve dem. Låne dem og gå med dem. Agnes smatt inn i alle sammen. Harriet var større, men hun ga ikke opp, tvang seg inn i en og annen, som hun ville at moren skulle sy om, legge ut eller skifte knapper i. Slik ble man av å jobbe med kaker. Hun tok godsaker med seg hjem fra Hansens bakeri; syltede ribs, bakkels og vidunderskjønn marsipankage. Og så maltekstrakt.

Det var stadig kunder ut og inn i leiligheten. En kjole var forsvunnet. Hulda hadde tatt det opp med barna. Hun følte sterkt at det var Agnes som hadde tatt den og solgt den. Etter at hun kom hjem igjen, forsvant det ting. En hatt var også forsvunnet, en med store fiolette blomster. Hun nevnte det for Harriet, som sa at moren måtte slutte å anklage Agnes for alt mulig. Men Harriet kunne også ha tatt den selv, tenkte Hulda. Harriet flanerte fortsatt i salongene og losjene rundt omkring i byen. Og hun ble ikke atten før etter jul. Den nye saksen var skarpere enn den gamle, men Hulda savnet likevel den opprinnelige, det var noe med at den lå bedre i hånden. At den hadde tilpasset seg formen på hånden hennes. Men det hadde den jo ikke, det var mer en følelse. Jern var ikke formbart.

Sven Holger sto borte i den lange entréen og så på damene som kom og gikk. Det var blitt mai. Moren hadde bedt ham hjelpe henne med Agnes, etter at hun kom hjem. Han skulle vokte over henne, følge med på hva hun foretok seg. Du er mannen i huset, hadde moren sagt. Men han var ingen mann, bare en gutt. Han elsket lyden av symaskinen. Det var en trygghet i den lyden. Ofte snek han seg bort og kikket på damene gjennom nøkkelhullet. Det luktet pudder etter dem. Men om moren fikk nyss om at han kikket, ble hun rasende og tok ham for seg etterpå, ropte at det ikke tok seg ut, at hun kunne miste kunder og inntekt og at han måtte ha seg vekk. Så han hadde seg vekk og gikk inn til mormoren. De matte glassrutene i døren klirret da han lukket den. – Jaaah, sa hun. – Kom inn, du, vennen min. Og så nynnet hun og snudde seg en annen vei og fortsatte med broderiet. – Jeg er redd, mormor, sa han. Agnes gikk over bakgården så han under kappen i vinduet. Hun hadde vært et sted, men kom ikke inn. Sven Holger sukket og gikk ut, gjennom bakgården og bort til kjellertrappa. Og ned.

Det ble juni. Leiligheten var tung av innestengt solvarme. Agnes visste først ikke hva blodet som kom fra underlivet var, men mormoren forklarte og beroliget. – Ikke fortell dette til din mor, ba hun. – Ikke ennå. Det blir innskrenkelser. Du vet! Etter at din far døde, og alt sammen. Det blir for mye for Hulda. Hun vil så gjerne at dere alle tre skal bli fine folk. Ja, Agnes visste det. Mormoren var klok. Hun ga henne heklede bind, harde i konsistensen etter gjentatte kokinger. – Det er dette vi har, sa hun. Og Agnes kokte dem om natten, når alle sov.

Jeg føler at tiden går sakte. Det er med angst jeg tenker på det jeg skal gjennomføre. For det skal jeg. Jeg er nede i kjelleren og holder saksen i hånden med jevne mellomrom. Den er tung, som et våpen. Den ligger på samme sted. Inni avisen. Ingen har ennå funnet ut hvem Jack the Ripper er. Men ingen flere kvinner er drept. Det er synd.

Harriet hadde en smal, mystisk munn. Hun var opptatt av døden. Livet lignet noe hun hadde sett før, men lyset var annerledes; klarere, skarpere. Da det ble høst, trakk hun Gabriel med seg i losjen. Faren hans hadde dødd, og Harriet mente at Gabriel kunne treffe ham igjen. Slikt var ikke så merkelig egentlig. Men Gabriel likte seg ikke i losjen, det var tydelig. Han kom ikke godt overens med de andre der. Og han ønsket ikke å møte igjen faren sin.

I kjelleren spydde Agnes inne i matboden. Sven Holger kom ned kjellertrappa og spurte hva hun gjorde. Hun ba ham gå. Og ikke si noe. Så han gikk opp igjen, slik han alltid gjorde. Og han sa ikke noe. Ikke til mormoren heller. Og to måneder senere, i oktober, fødte Agnes et barn på det kalde gulvet der nede, dødfødt og lite. Men et barn. Hun hadde tvunget en jernstang inn i seg igjen og igjen. Sven Holger bar alt sammen bort for henne, i en lerretspose. Bortover gata og ned til havnen. Og ut i vannet. Etterpå gikk han hjem igjen. Han våknet samme natt av en lyd fra kjøkkenet. Han sto opp og gikk barføtt bort og stilte seg i døråpningen. Agnes sto på kjøkkenet og kokte noe i en stor jernkjele, den blodige kjolen sin. Pysjamasen hang løst rundt ham. – Du skal ikke fortelle mine hemmeligheter til mor, sa Agnes. – Jeg hater mor. Det vet du. Han nikket. – Sov godt, da, kjære bror, sa hun da han gikk.

Året 1890 gikk over i november. Hulda Ekman hadde fire uker igjen å leve. Nå sto hun ved stuevinduet og frøs. Det var stille utenfor, på gaten. Hun var sint, som alltid, sto med skuldrene heist opp, hodet litt frem og hendene knyttet sammen foran. Den gamles nynning inne fra kammerset gikk henne på nervene. Harriet kikket fortsatt litt for dypt i Bibelen. Den eldste datteren hadde hatt med seg Gabriel hjem. Han hadde fridd til Harriet nå. Så hadde hun takket nei. Den dumme gåsa. Hun sa hun måtte realisere noe først. Jenter av i dag visste ikke å være ydmyke. Ting var ikke bra, selv om det alltid sto kaker i kjøkkenskapet. Agnes var blitt barnepike i et fornemt hjem ute på Gjønnes. Hun var bare hjemme i helgene, og da løp hun videre på noe fjas. Hulda visste at hun hadde en venn. Sven Holger var inne hos mormoren, alltid med døren igjen. Han hjalp ikke moren med jentene i det hele tatt. Agnes var ikke mer enn femten. Harriet var sytten. Sven Holger tretten. Moren var åttien. Selv var hun førtini. Hulda orket snart ikke mer. Hun sydde og sydde. Stillheten i leiligheten ble nesten plagsom nå som Agnes var ute. Hun lot blikket gli over veggene. Hva kom det av at barna var så kalde mot henne? De elsket jo den gamle moren hennes, var der inne mye, alle tre, men hver for seg. Irriterende nok hadde den gamle kommet seg igjen, hun var kvikkere nå enn sist vinter. Harriet sa det kom av at hun la hendene på den gamle. Men Hulda visste bedre, litt håndspåleggelse var ikke nok; de skulle alle forfalle, forgå, visne og dø. Først moren, så hun, så barna. Hun var sliten.

Om bare mannen hadde levd, tross alt. Han hadde styrt familien slik en mann skulle. Han hadde tvunget barna inn på riktige spor. Sven Holger hadde begynt på latinkurs. Han gikk i ring rundt på kjøkkenet og inn i stuen, med en åpen bok i hendene. Hvor ble det av Agnes nå? Hva holdt hun på med der ute i byen?

Bak matboden ligger det lille hemmelige kjellerrommet mitt. Her har jeg de kjolene min mor ikke vil at jeg skal bruke. Også de mormor har gitt meg. De henger pent etter hverandre på stativet. Hattene ligger på kommoden. Og i veggen ligger saksen, rullet inn i avisen. Jack har ikke drept flere borte i London. Han er klok. Han vil aldri bli tatt. Jeg må heller ikke bli tatt. Jeg lukker øynene og kjenner hvordan tårene presser på. For min mor skal snart dø.

Det var julaften, og treet i stuen var pyntet. Det luktet nyvasket, og baksten sto i skapet. I ovnen sto steken. Hulda var inne på rommet sitt og kledte seg. Agnes rørte i sausen. Harriet dekket bordet. Sven Holger la mer ved i ovnen. Den gamle satt i stolen sin og fomlet med et bånd som hun viklet rundt et lite stykke papp. Hun laget de vanlige lydene med tunga. Smattingen hadde tiltatt. Hun var nøysom, samlet på bånd og blonder. Hadde fått en dram inne på kammerset sitt. Hun tenkte at dette ville bli en fin kveld, ikke som den i fjor, da datteren fikk raserianfall inne på syrommet. Hun reiste seg og stavret til speilet. Hun var en meget gammel dame nå, men et sted langt inni henne raslet det en spøkelsesvind, en utflytende figur i en lett silkekjole. Den raslet med livslenken sin og gjorde henne til tider gal av sorg over tankene på hva som kunne komme. For det var noe som ikke stemte. Og det kunne ikke gå upåaktet hen.

Gabriel er også her. Han ble aller nådigst invitert. Jeg ser liksom meg selv ovenfra, i denne stuen, sammen med søsknene mine, Gabriel, min mormor. Og min mor. Jeg ønsker fortsatt at hun skal dø, selv om vi har det hyggelig akkurat nå. Hun serverer en saftig stek. Og tilbehøret er perfekt. Vi får litt vin i glassene. Men snart må jeg gjøre det jeg har planlagt, slik at jeg slipper å gjøre meg selv mindre enn den jeg er.

Hulda Ekman var sliten. Nå satt de her, rundt bordet. Sven Holger hjalp den gamle med å skjære opp steken. Førjulstiden hadde vært travel, symaskinen hadde gått i ett. På kjolene kunne man lese hvem folk var. Selv hadde hun alltid vært nøktern, ikke ønsket å fjase seg til. Men Agnes var ikke god, hun kledte seg utfordrende, og hun lo for høyt. Nå forsynte hun seg grådig med poteter. Harriet var elegant og fjern. Mutt, kanskje egentlig arrogant. Hun jobbet i en blomsterhandler nå. Hun hadde sagt ja til Gabriel. De skulle giftes til sommeren. Men han var en tam og merkelig mann. Og den svarte hemmeligheten forsøkte hun å skyve vekk. Ting kunne bedre seg, gå over av seg selv.

Jeg er nede i kjellerrommet nå. Ingen har ennå funnet ut hvem Jack the Ripper er. Det spiller heller ingen rolle. Jeg blir min egen Ripper snart. Saksen holder jeg i hånden. Jeg er langsint, men på et vis tålmodig. Det kommer til å skje i natt, etter at de andre har lagt seg. Jack the Ripper er fortsatt fri. Han var lur, drepte ikke flere enn de fem. Dermed kommer han til å klare seg. Jeg må også klare meg. Jeg skal gå opp og legge saksen i senga mi nå, under tekket. Så skal jeg hjelpe til med å rydde vekk og vaske opp. Når min mor sover, skal jeg gå inn til henne.

Hulda Ekman lå i sengen. Hun hadde nattkjolen med blomstene på seg. Hun kjente seg tilfreds. Julaften var over, og det hadde gått fint. Nå skulle hun sove, og så ble det sen frokost i morgen. Jentene hadde lovet å lage den. Hun lot den lille nattlampen lyse. Så snudde hun seg rundt på siden og lukket øynene.

Jeg har vært nede og skiftet til en grønn silkekjole, mitt yndlingsplagg. Gabriel har gått. Alle sover. Jeg stopper, holder hodet høyt og lytter. Ingenting å høre. Jeg kniper hånden om saksen og åpner min mors soveromsdør. Hun sover på magen, det passer fint. Det lille lyset skinner på henne. Jeg åpner saksen prøvende. Den er en jernkjeft. Jeg hugger det ene bladet inn i halsen hennes, der huden er tynn. Hun rykker til, prøver å snu seg, men faller fremover. For jeg hugger igjen, og en gang til. Putevaret hennes blir rødt. Snart forandrer pusten hennes seg og hun surkler. Jeg løfter saksen og setter den ned i ryggen på henne. Den fester seg i kjøttet. Jeg trekker meg ørlite tilbake. Hun snur ansiktet til siden. Huden er blek. Så åpner hun munnen. Blikket er stivt, hun ser meg, og øynene hennes er redde. Hun åpner munnen. Kjevene hjelper luften inn i lungene hennes i noen siste, rallende trekk. Så dør hun. Hjertet hennes slutter å slå.
Jeg kikker ned på henne. Min mor har en saks i ryggen. Blodet renner fortsatt, men blir sugd opp av stoffet i nattkjolen hennes, trukket inn i det. Fukten drar seg forbi knappene og helt ut under den ene armen. Mønsteret i stoffet fremstår som et helt annet nå; ikke hvitt med røde blomster, men rødt med røde blomster. Jeg tar smykkeskrinet hennes og løper ut, gjennom portrommet og ned i kjelleren med det. Så gjemmer jeg det i det hemmelige rommet mitt. 

Når jeg kommer opp igjen, finner jeg en kniv på kjøkkenet og skraper litt i treverket ved smijernslåsen på entrédøren. Så lar jeg døren stå på klem. En innbruddstyv har vært her, har kommet seg inn mens vi sover. Han har drept vår mor. Og tatt smykkene hennes. Jeg legger kniven tilbake i skuffen og går inn til mormor. Hun har lagt seg, men sover ikke. Et stearinlys brenner på nattbordet hennes. På hodet har hun den pene nattluen.
– Mormor, sier jeg. – Det har vært en innbruddstyv her.
Gamle mormor ser på meg. Jeg hører pusten hennes, og smattingen, uvanen hun har lagt seg til når hun konsentrerer seg.
– Min mor har en saks i ryggen.
– Ja vel, Sven Holger, sier den gamle, og jeg kjenner varmen fra henne, som alltid. Slik som i julen i fjor, da jeg løp gråtende inn til henne etter at min mor klippet av meg håret. Den gamle har aldri sladret når hun har sett meg i bakgården på vei ned til det hemmelige rommet mitt. Hun vet nok at jeg drepte min far også, at han kom over meg der nede. Jeg slo ham med den metalldelen fra gelenderet. Jeg vil bruke kjoler når jeg vil. Det er slik jeg blir levende. Min far er død nå, mor også. Jeg behøver ikke lenger å forsvinne. Jeg er her nå.

 

 

 

(Fra Unni Lindells novellesamling Min mor har en saks i ryggen. Gjengitt med tillatelse fra Aschehoug Forlag. Illustrasjon: Terese Moe Leiner.)

 

 

Trykk her for å se høstkatalogene