Minneord om Tor Sandsdalen

Det var med sorg og vemod jeg mottok meldingen om at Tor er død. Han ringte meg for et par uker siden, vi hadde en god samtale, han var glad for å være hjemme hos Lise og vi skulle snart sees igjen. Ikke noe tydet på at dette skulle bli vår siste samtale.

Jeg var blant de heldige som fikk et nært forhold til Tor. Da jeg som forlegger kom til Forlagshuset Mortensen i 1990, var det Tor som ønsket meg velkommen og som orienterte meg om forlagets historie.  Han hadde et stort, internasjonalt, nettverk og det var litteraturens mange kontaktpunkter som bandt oss sammen fra første stund. Skjebnen ville det slik at vi reiste på mange messeturer sammen, til Göteborg, Frankfurt, Bologna og ikke minst London, som han elsket så høyt.

Ute i verden var Tor i sitt ess, han likte å se på seg selv som internasjonal, hans verden var uten grenser, og han slo raskt an tonen i hvilket som helst selskap. Tors tilstedeværelse var en garanti for den gode stemningen. For Tor mestret kommunikasjon nærmest som en kunst. Selv om han var uhøytidelig og spøkefull,  var det ingen som var mer elegant og diplomatisk i måten å omgås mennesker enn ham. Tor var en mester i engelsk humor, hans selvironi overgikk alt. Han brukte av seg selv for å glede sine venner, og han lykkes. Det er mange som har uforlignelige gode minner om Tors muntre og treffende replikker. Selv når han tråkket feil greide han å gjøre en situasjon morsom. Jeg husker spesielt en episode ved en mottakelse i den norske ambassade i London da Tor hilste på personen i døren med spørsmålet: ”Er du vaktmesteren? ”Ambassadøren tok spørsmålet som det han var blitt vant til – engelsk humor på sitt beste.

Tor var et følelsesmenneske og rørende familiekjær, han snakket alltid om jentene sine hjemme, Lise, Kaja og Marianne. Han var raus med å vise den kjærligheten han følte til sine nærmeste, det var viktig og naturlig for ham.

Det var aldri et kjedelig øyeblikk sammen med Tor. Han var en gledesspreder som fikk frem latteren og smilet, uansett situasjon. Selv etter at han ble syk.  Slik vil vi for alltid minnes Tor i takknemlighet.

JAN S. HERVIG