Militær voksenopplæring

Neste gang jeg treffer Kristoffer Egeberg skal jeg hente fram kunnskap fra befalsskolen og gå opp i rett.

 

Med ekstra bakgrunn som tidligere FN-soldat i Libanon og NATO-offiser i Bosnia og Kosovo, har Kristoffer Egeberg skrevet en bok om moderne norsk forsvarshistorie som er en general verdig. Boka til den tidligere Dagblad-journalisten og nåværende Faktisk.no-redaktøren bør bli pensum på Forsvarets høgskole.

Etter 2. verdenskrig ble det lagt mye vekt på forsvaret av landet. Om dette hersket det bred politisk enighet. Etter Norges inntreden i NATO og med stor økonomisk og materiell støtte fra USA, ble Forsvaret modernisert og effektivisert. Verneplikten var viktig del av forsvarsmakten, og alle forsvarsplaner var rettet mot trusselen fra østblokken.


Kristoffer Egeberg:
Fredsnasjonen Norge

sakprosa
Kagge
720 sider

Da muren faller og Warszawapakten opphører i 1991, befinner Forsvaret seg plutselig i en identitetskrise. Hvordan skal forsvaret organiseres, og hvem er nå fienden? Det er her Egebergs bok tar sitt utgangspunkt: Skal Forsvaret i større grad kunne brukes i fredsbevarende operasjoner i utlandet, eller bør vi ha mest å ha fokus på invasjonsforsvaret her hjemme?

Medrivende og veldokumentert

Forfatteren hadde først til hensikt å skrive historien til soldatene i utenlandstokt, men forstod raskt at han også måtte utforske historien til lederne som hadde valgt å sende norske soldater til konflikter på fremmed jord. Egeberg har således hatt lange samtaler med hver eneste norsk forsvarsminister og utenriksminister de to siste tiår.  Likeledes har han intervjuet forsvarssjefer, høytstående offiserer, men også vanlige soldater fra samme epoke. Resultatet er blitt en medrivende, men også veldokumentert, fortelling om politikkens mange uvirkelige irrganger. Nederst på stigen finner vi selvsagt soldaten kjempende for liv og helse i et helt fremmed habitat – langt borte fra skrivebordskonfliktene i Oslo.

Oslo-konflikter

Med «Forsvaret» går gjerne tankene til militære hovedkvarter og leire som på Skjold, Andøya, Haakonsvern og Jåtta. Boka dokumenterer imidlertid at det meste av Forsvaret dreier seg om konflikter i Oslo. Toppoffiserene i Forsvarets Overkommando ligger i konflikt med Forsvarsdepartementet, som igjen konkurrerer med Utenriksdepartementet. Alle disse tre har igjen problem med Finansdepartementet og Riksrevisjonen. Og over vannet svever alltid en statsminister med markeringsbehov, ikke minst utenlands – og da helst mot Det hvite hus og USA.

På klisterføre i Mogadishu

Mot dette byråkratiske bakteppet beskriver Egebergs de dramatiske hendelsene og de livstruende situasjoner som den enkelte soldat samtidig utsettes for. Den første store satsingen – bortsett fra FN-oppdraget i Libanon, kommer lille julaften, 1992 da man uten behandling i Stortinget sender 30 soldater med vinterutrustning – inkludert 25 kilo skismøring – til Somalias hovedstad Mogadishu og hvor gradestokken kryper opp mot 50 varmegrader.

Og slik fortsetter det under skiftende forsvarsministere fra ulike sosialdemokratiske, eller borgerlige regjeringer. Vi sender stryker til Libanon, Bosnia, Makedonia, Kosovo, Afghanistan, Irak, Sudan, Libya og Jordan. Mange konkrete og illustrerende historier var verd å nevne, men spesielt opprørende er den i 2007 – alvorlige mangelen på sanitet for fremskutte norske bakkestyrker i Afghanistan, et faktum som bevisst og kynisk oversees av de ansvarlige her hjemme.

En annen sak er den lemfeldige beslutningen om å bombe Libya i 2011.  En liten gruppe «høytstående» møtes hjemme hos statsminister Stoltenberg hvor hans datter samtidig avholder russefest. På Stoltenbergs arbeidsværelse vedtar man å delta i den internasjonale styrken mot Libyas diktator Gaddafi, hvorpå norske jagerfly i betydelig grad bidro til ødeleggelsene av landet.

Boka avsluttes med en rørende liste: «Til dem som ikke kom hjem». De to siste tiårene teller listen over 20 personer. I tillegg kommer de skadede og som i tilfeller har måttet gå til sak mot staten for å få sin rettmessige økonomiske erstatning.

Viktig og nyskapende sakprosa

Kristoffer Egeberg makter på imponerende vis å håndtere de innfløkte forsvars- og sikkerhetspolitiske variablene han presenterer over 700 sider. Han er hjulpet av et spesielt godt og likefremt språk, noe som gjør boka til en fryd å lese.

Nå er det igjen krise i Forsvaret. Budsjettene rekker ikke til. Utstyr er utdatert. Norge kan i liten grad bidra med sin styrkeandel, hverken til NATO-operasjoner, eller via FN. I tillegg kommer Donald Trumps krav om at Europa må stå for større andel av sitt eget forsvar. Om kort tid er det valg. I tid til valget har vi med boka Fredsnasjonen Norge fått viktig og nyskapende sakprosa som grunnlag for klok debatt om sentrale forsvarspolitiske spørsmål. La oss håpe at politikere og journalister bruker referanseverket til viktig refleksjon og samtale under valgkampen.

 

ANDERS NERAAL

Trykk her for å se høstkatalogene