Mesteren og utfordreren hans

Hjallis. Hjalmar Andersen. Kanskje vår største idrettshelt gjennom tidene. En av tre norske idrettslegender som er hedret med begravelse på statens regning. Birger Ruud og Grete Waitz. Også n’ Hjallis. Kong Glad. Mannen som fortsatte å være Hjallis seksti år etter at han la opp. Hvordan oppnådde han det?

Det er selvfølgelig flere grunner til at ble så populær og forble populær. Han var sinnssykt god, og han var sinnssykt sjarmerende og vennlig. Og han kom da vi trengte det mest. Tre OL-gull på hjemmebane i 1952 kronet den fantastiske karrieren, som egentlig var ganske kort, men desto mer kompakt. NM, EM og VM i tre sesonger på rad, den siste av sesongene toppet med de tre gullene under OL i Oslo. Jo, Hjalmar Andersen var stor. Større enn noen vi hadde hatt før. Og han var uovervinnelig da han var på topp. Den eneste som felte ham var en norsk fotograf, og selv ikke det var nok. For da han lå langflat på isen med ødelagt skøyte under avslutningsdistansen på EM på Bislett i 1951, bestemte stevneledelsen at han skulle få gå om igjen. Fallet var jo uforskyldt!

I dag kan man saktens stusse over en slik avgjørelse. Det har sågar vært spekulert i om blitsen som skal ha felt ham egentlig virket. Men uansett: Norges mest berømte idrettsbilde er tatt av Dagbladets fotograf Johan Brun under EM på Bislett i 1951. Han har satt opp et eget stativ til ekstrablitzen på indre bane, og formålet er å fange Hjallis’ spesielle ”kick” ut av svingen. Hva er det Hjallis gjør som andre ikke får til? Han skyter jo fart ut på langsidene?

Blitzen    

EM 1951. Hjallis er favoritt som vanlig. Han har nettopp satt verdensrekord på 5000 m i Trondheim. 8.07,3. Han har satt ny pers på 500 m. Han strutter av selvtillitt, selv om han har fått bank av den unge kometen Roald Aas under nyttårsløpene. Men sammenlagt er det få som kan utfordre Hjalmar Andersen fra Falken og Norge. En av dem som kan er nederlenderen Willem van der Voort.

Willem van der Voort, eller Wim, som han kaltes, er jevngammel med Hjallis. Han er født elleve dager etter vår skøytekonge, og på begynnelsen av femtitallet er han verdens raskeste på 1500 meter med skøyter på beina. Han er ikke så verst på de andre distansene heller, og da det stunder mor EM i Oslo 1951 er det Wim van der Voort som er Hjalmar Andersens største utfordrer. Men den må tidlig opp som skal tukte Hjallis på Bislett. Vår mann vinner like godt begge distansene første dag, og folk har allerede innkassert mesterskapet da man gjør seg klar for søndagens to løp. Men på spesialdistansen sin er van der Voort best. Han vinner 1500. I sammendraget ser det likevel håpløst ut for nederlenderen. Hjallis leder med et hav av tid før den avgjørende titusenmeteren. Og det er da det skjer.

De to skal gå i par på den avgjørende distansen. Det er greit det, men det hele er jo allerede avgjort, eller? Van der Voort må slå vår titusenmeterkonge med over en runde for å bli mester! Det er jo ikke mulig! Eller?

Nei, det ser ikke slik ut. Hjallis glir fra Nederlands håp på Bisletts vakre isoval. 25 000 tilskuere, med Kongen i spissen, kranser banen. Alt er som det skal. Hjallis legger utordreren bak seg og glir rundt og rundt på vei mot nok et mesterskap. Så skjer det. I utgangen av søndre sving i den syttende runden. Hjallis forteller i boken Harde løp:

«Da jeg nærmet meg utgangen av svingen hadde jeg fått følelsen av at det satt noen der – akkurat på det mest kritiske sted. Da jeg plutselig fikk en flammende blitz rett fra siden og midt i glaningen, mistet jeg rett og slett synet i noen tidels sekunder. Følte det som en kort famling i mørket, balansen sviktet.»

Fallet

Så faller Hjallis. I utgangspunktet ingen katastrofe. Han har et hav av tid til gode på van der Voort, som kommer glidende forbi der Hjallis prøver å komme seg på beina og i gang igjen. Så viser det seg altså at skøyten er ødelagt. Det er ikke mulig å gå på den. Folk flokker seg om den gryende nasjonalhelten og forsøker å rette ut den høyre skøyten, men til ingen nytte. Et fullsatt Bislett. Kongen. Hundretusener ved radioapparatene. Alle er preget av stundens alvor der Kong Glad stavrer seg rundt på isen i forsøket på å fullføre, helt til ledelsen tar ham ut av løpet. Hjallis tenker at det var det. Van der Voort er mester. Det gjelder å holde seg på beina.

Så er det ledelsen kommer med et ”hull” i regelverket, noe om at hvis en er uten skyld i et uhell …

Ja, Hjallis får gå om igjen. En kontroversiell avgjørelse, som mange mener er uriktig. Hjallis’ ektefelle Gerd er blant dem som mener han skal la være å gripe muligheten arrangørene gir ham: – Et fall er et fall, sier hun til sin mann, men Hjallis vil gå. Selvfølgelig vil han gå. Arrangørene gir ham en times pause før han må gå en ny titusen. Kong Haakon, som må på et annet arrangement, spør skøytestjernen hvor lang pause han trenger før han går om igjen, og Hjallis sier at han går straks. Og det gjør han. Alene. Med 25 000 ringside går han i gang igjen. Det blir hans livs hardeste løp. Etter seks-syv runder er han fullstendig kjørt. Han går på autopilot. Ser nesten ikke, hører nesten ikke. Bare går og går og går. Da de 25 rundene er gjennomført kreker han seg over mål. Tiden: 17.28,6. Det holder til seier, ikke bare i sammendraget, men også på titusen. Van der Voort er en av dem som støtter europamesteren inn i garderoben etterpå.

Kontroversiell avgjørelse

Det blir naturligvis bråk. Svenske aviser er ute og kritiserer avgjørelsen om at han skulle få gå om igjen. Hjallis skriver i boken sin at alle norske aviser, bortsett fra idrettsbladet Innsats og ”visstnok et par vestlandsaviser” er enige om at avgjørelsen var riktig. Hva Willem van der Voort tenker vet han bare selv. Han er i alle fall med og hyller den fantastiske europamesteren. Og han vet at om bare litt over et år skal de møtes igjen på Bislett. Da skal det kjempes om olympiske medaljer, og ingen i verden er bedre til å løpe 1500 meter på skøyter enn ham. Neste år skulle de få se. Neste år …

Etter EM i Oslo kommer VM, i Davos denne gangen. Med svært ulike forhold, ettersom isen blir til sørpe utpå dagen og umulig å gå på for løperne i de senere par. De største favoritten går imidlertid tidlig, og Hjalmar Andersen drar hjem gullet igjen. Foran en britisk sensasjon, Johnny Cronshey og ungareren Kornel Pajor, som har hoppet av fra sitt tidligere hjemland og konkurrerer på egen hånd under flagget til det internasjonale skøyteforbundet. Wim van der Voort vinner 1500, 1,7 sekunder foran Hjallis. Og snart er det OL-sesong.

Spesialisten

Wim van der Voort er spesialist på én distanse. I dag hadde han hatt muligheter i verdenscup og VM i enkeltdistanser, men tidlig på femtitallet var det allround som gjaldt. Bortsett fra hvert fjerde år. OL i Oslo er karrierens store mål for Willem van der Voort. Han vet han er i stand til å slå alle på den distansen, og han gjør det også. Ofte. Det gjelder å ha marginene med seg når dette ene løpet skal gå. Han sørger i hvert fall for at treningsgrunnlaget er det aller beste. Wim van der Voort trener og trener med det ene løpet for øyet. Han skal vinne 1500 meteren i Oslo, koste hva det koste vil.

For Hjallis er et eventuelt OL-gull på 1500 meter ren bonus. Han trener for å vinne 5 000 og 10 000. Og han er storfavoritt. Den argeste konkurrenten på de lange distansene er sannsynligvis en annen nederlender, nemlig Kees Broekman. Men før OL er det mange stevner, og unge Roald Aas fra Oslo begynner virkelig å yppe seg, spesielt på 1500 meter. Under det internasjonale stevnet i Oslo i januar 1952 vinner Roald Aas 1500 med nesten halvannet sekund på Wim van der Voort og 2,5 sekund på Hjallis.

Under NM på Gjøvik uken etter møtes Hjallis og Roald Aas i par på 1500 m, og Hjallis slår tilbake. Veteranen mot oppkomlingen. Hjallis 2.18,4. Aas 2.19,2. De gamle er fortsatt eldst, men det er klart for alle at Roald Aas kan slå hvem som helst på spesialdistansen sin. Senere på dagen setter Hjallis like godt verdensrekord på titusen. 16.51,4 lyder den nye rekorden på. Favorittstempelet før OL blir bare  kraftigere og kraftigere.

16.32,6

Stevnene kommer tett som hagl før det braker løs i Oslo. Under EM i Östersund uken etter NM er van der Voort tilbake og vinner spesialdistansen sin, ni tideler foran Hjallis, som tar mesterskapet – sin vane tro. Og så er det straks OL. Men vent litt! Det er plass til en landskamp mellom Norge og ”resten av verden” på Hamar først. Hjallis, som har følt seg litt skranten og utkjørt av litt for mange løp på alt for kort tid, stiller likevel opp på de to lengste distansene. På 5000 meter slår han Broekman forholdsvis knepent, men 10 000 meteren på Hamar skal gå inn i skøytehistorien. Hamar har alltid bra is, om det er kaldt nok til at den fryser. Hamar er også reservearena for de kommende olympiske lekene, dersom isen i Oslo skulle svikte. Den legendariske banemesteren Alf ”Jønna” Ingvaldsen preparerer sin is som om den er et kjært barn. Han fordeler lunkent vann utover isflaten med tepper, og får frem en helt spesiell gli når forholdene ligger til rette. Det gjør de 10. februar 1952. Det var bare 14 dager siden verdensrekorden på Gjøvik, men denne dagen klaffer absolutt alt. Da Hjallis går i mål viser klokkene 16.32,6. Den nye rekorden skulle stå i åtte år. Nå kan OL bare komme.

Oslo

Og OL kommer. Allerede fem dager etter 16.32,6 bærer Hjalmar Andersen det norske flagget inn på Bislett under åpningsseremonien. Det er en stolt Hjallis som har fått æren av å være flaggbærer for landet sitt. Han har også fått høre at han kan få gå 500 meteren hvis han vil, men det bare fnyser han av.

Hjallis bor ikke sammen med de andre utøverne. Mediepresset er rett og slett blitt for stort. Alle skal ha en bit Hjallis. Han flytter inn hos vennen Eimar Lillerud og familien hans på Jar i Bærum og bor der så lenge lekene varer. Og Hjallis sier fra seg plassen på 500 meter. Når 500 meteren går på Bislett er Hjallis på Norefjell og ser utforrennet.

Men Wim van der Voort går 500 meter. På 45,3. Det holder til en delt 19. plass. Ikke så veldig mye å rope hurra for. Amerikaneren Ken Henry vinner på 43,2. Arne Johansen tar bronse med 44,0.

Så kommer dagen da Hjallis skal i aksjon første gang. Det er søndag 17. februar 1952. Klokken er 1600, og 35 skøyteløpere fra 13 land gjør seg klare. Kornel Pajor er ikke blant dem. Han har sagt fra seg sitt ungarske statsborgerskap og får ikke være med. Det er synd. Verdensmesteren fra 1949, den siste før Hjallis-epoken satte inn, har satt farge på skøytesporten i en årrekke. Men reglene nekter den statsløse adgang til OL. Så Kornel Pajor, som også har hatt verdensrekorden på femtusen, er ikke på Bislett denne søndagen. Men Wim van der Voort er. Han skal gå i par med Hjallis, men det er altså en landsmann av ham som regnes som den største utfordreren til vår Kong Glad. Kees Broekman. Wim van der Voort skal få sin sjanse på 1500 meter dagen etter, men nå er han lagspiller på Nederland. Han har fått i oppgave å stresse Hjallis, slik at Broekman kan ta ham fra et senere par. Blant annet skal han gå ut i et forrykende tempo. Og så skal han tjuvstarte. Den legendariske radioreporteren Per Chr. Andersen har fått høre om planene av sine nederlandske kolleger, og han bestemmer seg for å gi informasjonen videre til Hjallis.

Hjallis skriver at da han fikk informasjonen om nederlendernes taktikk bestemte han seg for å endre taktikk selv. I stedet for å gå ut i moderat tempo som han hadde planlagt, vil han nå kjøre på fra start og parkere van der Voort før han rekker å stresse noen som helst.

Flere tjuvstarter

Van der Voort går til oppgaven med stor iver. Han tjuvstarter flere ganger, han gjør flere krumspring for å sette nordmannen ut av balanse. Men det virker ikke. For nå har Hjallis en ny plan. Han raser av gårde fra start. Van der Voort er ristet av etter bare et par runder. Hjallis skriver i boken Siste runde:

«Du kan trøste deg med at du gjorde ditt beste, Wim. Det var ikke din feil at det ikke hadde den virkningen dere hadde håpet på. Til slutt ble jeg jo litt ergerlig over alle fiksfakseriene, men det gjorde meg bare mer innbitt og mer oppsatt på å yte mitt beste.»

Tiden til Hjallis: 8.10,4. Kampen om gullet er i realiteten avgjort. Ingen har slått Hjalmar Andersen på 5000 meter siden 1949. Ingen kommer til å gjøre det denne dagen heller. Van der Voort kommer i mål en halv runde bak på tiden 8.30,6, som skal vise seg å holde til en femteplass på distansen. Og Kees Broekman innser tidlig at han ikke kan måle seg med Hjalmar Andersen. Han må faktisk slite for å holde Sverre Haugli bak seg i kampen om sølvet. Broekman: 8.21,6, Haugli: 8.22,4. Gull og bronse til Norge. Alt har gått etter den norske planen så langt.

Outsideren Aas

Dagen etter er det klart for den mest åpne distansen. 1500 meter. Tre og tre kvart runde. Ikke sprint, ikke langdistanse. Ikke full speed hele veien. Krefter må spares. Men ikke for mye. Alle kjenner den vanskelige tredjerunden. Den har felt mang en sprinter.

Det er mandag 18. februar. Oppe i Holmenkollen går 18 kilometeren, som også er en del av kombinert. Utrolig nok vinner Simon Slåttvik kombinert og Hallgeir Brenden 18 kilometeren nesten samtidig. Nasjonen er i lykkerus. Kan Hjallis eller Roald Aas følge opp nede i byen?

25 år gamle Roald Aas regnes pr. 18. februar 1952 som Norges beste 1500 meterløper. Han får velge startpulje først. Resten av livet skal han angre på det han gjør. Nervøs som han er orker han ikke tanken på å måtte starte i første par og møte folkehavet som førstemann og han skulle trekke det, så han velger andre pulje. Han trekker niende par. Rutinerte Hjallis takker og bukker og velger første pulje. Det gjør van der Voort også. Hjallis trekker første par, det som Aas var så redd for. Isen er glimrende, været er fint, og slagplanen er å gå ut for fullt fra start. Parkameraten, briten Hearn, faller tidlig i løpet, men Hjallis klarer seg fint alene. Han åpner på 28, ett foran skjema, og klarer å holde tempoet oppe helt til det er én runde igjen, til tross for at han er helt utkjørt.

I boken Siste runde skriver han at han tror han må ha holdt pusten de siste hundre meterne. Han husker ingen ting og han føler at han vakler i mål på 2.20,4. Han er ikke fornøyd med tiden, men vet han har gitt alt.

Snø … 

Så begynner det å snø. Ikke mye til å begynne med, men det snør når Wim van der Voort gjør seg klar. Lette snøflak, som banemannskapene klarer å hanskes med. Stort sett. De er ikke til stort hinder for den nederlandske favoritten. Han åpner på 29, og det er bra til van der Voort å være. Han har sin styrke på slutten av løpet. Hjallis stønner. Han vet hvor sterke avslutninger van der Voort har. Hjallis’ sisterunde er helt opp mot 40, og han regner med at van der Voort skal ta dette lett.

Men nederlenderen ligger bak gjennom hele løpet. Da klokken ringer er han 1,5 sekund etter Hjallis, og til tross for en fantastisk sisterunde viser stoppeklokkene 2.20,6 ved målgang. To tideler. Han er to tideler for sent ute. Har snøen tatt fra van der Voort to tideler? Ingen vet, men den suverene 1500 meterløperen de siste sesongene er slått av Hjallis på spesialdistansen sin. Og etterpå skal kometen Roald Aas gå.

… og mere snø

Så blir det bare verre og verre. Snøværet pakker inn Bislett Stadion, som om det vil sementere resultatene slik de nå står. Stakkars, stakkars Roald Aas, som har valgt andre pulje og må gå med snøen liggende på banen. For det snør plutselig så tett at banemannskapene ikke har sjanse til å få alt vekk mens løperne gå. Roald Aas kjemper seg inn på 2.21,6 og tar bronse. Trolig er løpet hans så godt at det hadde holdt til gull med like forhold. Men Hjallis skjønner plutselig at han har tatt et nytt gull, Norges tredje den dagen. Han jubler. Han er så glad. Femtenhundre! Han har tatt gull på den åpne distansen også!

På vei opp til garderoben treffer Hjallis på Wim van der Voort og gratulerer ham med sølvet. Men van der Voort er så sint og skuffet at han ikke engang svarer sin overmann. Senere på kvelden, under medaljeseremonien, er han imidlertid sitt gamle jeg igjen og gratulerer og snakker med de to andre nordmennene på pallen. To tideler. Så bittert for ham som kom bak. Hjallis skriver at han tror det var nervepresset som felte nederlenderen. «Hans egne nerver hadde slått ham ut«, skriver han i Siste runde.

Tre norske gull på én dag. I et OL med 22 øvelser. Lille Norge tar fullstendig av, naturlig nok, og det skal faktisk bli nesten enda verre. For dagen etter er Hjallis der igjen. Gullet på 10 000 meter er helt suverent. Han slår Kees Broekman med 24,8 sekunder. Vim van der Voort går ikke titusenmeteren.

Natt til 19. februar, dagen Hjallis vinner sitt tredje gull, dør dikteren Knut Hamsun i sitt hjem på Nørholm. Hamsun er ikke spesielt godt likt i landet lenger, hans flørting med nazismen og tyskvennlighet har skapt en uoverstigelig avstand mellom dikteren og de fleste av hans landsmenn. Men Knut Hamsun er likevel noe av det største lille Norge har frembrakt. Men ingen aviser får med seg dikterens dødsfall 19. februar. Førstesidene i avisene er viet de tre gullene fra dagen før. Største dag i norsk idretts historie, står det på førstesidene. I Aftenpostens aftenutgave har de imidlertid fått med seg Hamsuns død, men dikteren er forvist til en tospalter. Resten av førstesiden tar Hjallis’ tredje gull. Så stor var Hjallis.

Etterpå

Hjalmar Andersen la opp etter OL-sesongen, men ikke før han hadde tatt hjem VM-tittelen også. Året etter gjorde han ingen ting, men i 1954 forsøkte han seg igjen. Det ble litt så som så. Russerne hadde begynt å konkurrere utenfor Sovjet også, og etter hvert skulle de tapetserte seierspallene, for å bruke et litt mer moderne uttrykk.

Men i EM 1953 blir det dobbelt nederlandsk. Hjallis har lagt opp og er hjemme. Broekman blir den første nederlandsk europamester noensinne. Han vinner foran Wim van der Voort. I VM samme år er russerne med. Tittel til Gontsjarenko og sølv til Sjilkov. Bronsen? Wim van der Voort. Den evige toer og treer ville gått helt til topps om ikke russerne hadde stilt. Så bittert, så bittert. Igjen.

Hjallis er med i OL i 1956 også, men svært halvhjertet. Han tar sjetteplassen på 10 000 meter. Og så er det slutt. På den aktive karrieren. Men utenfor banen skal han fortsette å glede det norske folk i nesten seksti år til.

Hjalmar Andersen døde i mars 2013, noen uker etter sin 90 årsdag.

Wim van der Voort ga seg etter 1953-sesongen. Han vant aldri noen internsjonal tittel, men var sannsynligvis verdens beste femtenhundreløper gjennom flere år. Wim vn der Voort døde i oktober 2016, 93 år gammel.

***

Hjalmar Johan ”Hjallis” Andersen

Født 12. mars 1923 på Rødøy i Nordland, død 27 mars 2013 i Oslo.

VM gull på skøyter allround 1950, 51 og 52, EM gull skøyter allround 1950, 51 og 52, OL gull på 1500, 5000 og 10 000 m 1952, fire NM gull.

Tildelt Egebergs Ærespris, Fearnleys olympiske ærespris, Olavstatuetten og Idrettsgallaens hederspris.

Willem ”Wim” van der Voort

Født 24. mars 1923 i ’s-Gravenzande, Nederland, Død 23. oktober 2016 i Delft.

Bronse VM allround 1953, Sølv EM allround 1951 og 53, Sølv på 1500 m OL 1952.

(Fra boken Norske idrettsdueller av Atle Nielsen (Vega Forlag 2013))

(Foto: Wikimedia Commons)