Den nervøse gullfuglen

Medaljevinnerne i begge bakkene i OL 1964: Veikko Kankkonen, Toralf Engan og Torgeir Brandtzæg.

Han var så nervøs at han kastet opp før han skulle utfor. Men nervøsiteten og konsentrasjonen bar frukter for vår hoppkonge Toralf Engan. Selv om en svær blond finne var akkurat like god.

Toralf Engan. Det står en aura omkring navnet. OL-gull og VM-gull. Holmenkoll-seier og verdens vakreste skihopp. Det var i Falun i 1962. Det er som om han svever der oppe fremdeles. Til 5 x 19,5. Dommerne ga ikke 20 i stil på den tiden. Men det blir ikke vakrere. Engan svever – med strekkbuksene nedi hvite sokker og sokkene nedi beksømstøvlene. Fastspent til de tunge skiene som sitter limt sammen. Toralf Engan svever, med blikket fremover og toppluen over ørene. Svevet er uendelig vakkert, og snart skal han sette et formfullendt telemarknedslag med bøyde knær og full kontroll. Det blir ikke vakrere enn når Toralf Engan gjør et av sine perfekte svev.

En veldig blond finne

Men de hopper på ski i de finske skoger også. Derfra kommer han, denne Veikko Kankkonen, som også hopper bakkene ned med samlede ski og perfekte nedslag. Med sitt usannsynlig blonde hår under toppluen og sensasjonelt svære hvite votter på kraftige finske hender. Og han har allerede skapt mer enn nok trøbbel for vår nervøse landsmann i flere år før de møtes i de to olympiske hopprennene i Innsbruck i 1964.

Kankkonen, født i januar 1940 i Sotkamo, viser seg frem for hoppverden første gang 17 år gammel da han blir beste juniorhopper i Holmenkollen. To år tidligere har Toralf Engan fått samme prisen. Før han fyller nitten tar Kankkonen femteplassen i Hoppukas nyttårshopprenn 1959 og andreplassen i Innsbruck tre dager senere. Men alvorlig trøbbel for Engan lager han første gang under Svenska Skidspelen i Faun i 1961. Det vil si: Han lager trøbbel, men Engan slår ham. For i det avisene dagen etter kaller «Verdens hardeste hoppkonkurranse» ender finnen på fjerde plass, men bare to poeng bak vinneren, Toralf Engan. I sin bok «På toppen» skriver Engan, som ledet etter første gang, hvordan han har det i pausen. «Med det samme 2. omgang startet gikk jeg en tur for meg selv, og så skjedde igjen det uunngåelige: Jeg kastet opp.»

Sånn var det å være Toralf Engan. Så nervøs at han kaster opp, men også en konsentrasjonens mester. For han fortsetter: «Under marsjen opp trappen begynte jeg igjen å bli rolig. Jeg tenkte på alle de store gutta som var med, og glemte faktisk at jeg ledet. Kanskje var det så at jeg ubevisst suggererte meg selv, men iallfall tror jeg det var dette som reddet rennet for meg.»

Ja, Toralf Engan vinner sitt første internasjonale renn der i Falun, men den 21 år gamle finnen Veikko Kankkonen er bare to poeng bak den tre år eldre trønderen. Og de skal møtes igjen.

Tre hopp og to bakker

Falun er på mange måter Toralf Engans lykkearena. Samtidig er Svenska Skidspelen et arnested for utprøving av nye regler. I 1961 er det første gang man hopper tre hopp, hvorav de to beste teller. I 1962 skal en ny poengberegning utprøves. Og om det er Engans lykkearena, så er det også en bakke for Veikko Kankkonen, som ypper seg igjen. Året etter fjerdeplassen blir han nummer tre bak den suverene vinneren Toralf Engan og sin landsmann Eino Kirjonen. Det er faktisk fire finner på plassene bak Engan, men nordmannen er suveren. Denne gangen skriver avisen: «Engans seier er den mest suverene i Skidspelens historie». Han er 16 poeng foran Kirjonen og 17,2 foran Kankkonen.

Engan intervjues etter gullet i Zakopane

Og så er det VM i Zakopane, der det er ufyselige forhold i den minste bakken. Engan faller og slår seg første treningsdag, Hans-Olav Sørensen faller og brekker håndleddet. Fire mann kjøres ut på båre denne første treningsdagen i VM-bakken. Rennet utsettes. Og utsettes.
Det skal for første gang være to hopprenn i VM, og storbakkerennet skal gå avslutningssøndagen. Rennet i den lille 70 metersbakken skal etter planen gå søndagen før. Men det må altså utsettes. Først én dag. Så én til. Men på grunn av forberedelser til rennet i den store bakken, har man satt deadline for avvikling til onsdagen. Da må det kjøres, skal det bli noe renn i den lille bakken.

Rennet går onsdag, fremdeles under ufyselige, men muligens akseptable forhold. Engan vinner. Polakken Laciak tar sølvet til enorm begeistring, og den gamle OL-mester Helmut Recknagel tar bronsen.

I storbakken kopierer Helmut Recknagel seieren fra OL to år tidligere, Engan tar den bitre fjerdeplassen, men er lykkelig likevel. Han er jo verdensmester allerede. Kankkonen har et trist VM. Han blir nummer ti i storbakken. Langt under hans egne forventninger. Men årets høydepunkt ved siden av VM gjenstår: Verken Kankkonen eller Engan har noen gang vunnet i Holmenkollen. Nå er tiden inne.

Kollen

En ung Engan demonstrerer spenst

Engan faller under trening også i Kollen, og nå slår han seg kraftig. Hans første tanke er at han ikke kan hoppe i rennet, men det viser seg heldigvis at skadene ikke er alvorlige. Han er forslått og har fått noen skrubbsår. Men han er klar for rennet. Det er Veikko Kankkonen også. Det er duket for en ny duell de to kamphanene imellom.

Det er en holmenkollsøndag av det gamle, gode slaget. Det er folkefest i Oslo, og folk går mann av huse for å se om verdensmesteren vår kan ta sin første seier på vår nasjonalarena. For mange er en seier her helt i klasse med et VM- eller OL–gull. For både Toralf Engan og Veikko Kankkonen er det slik, men også for østerrikeren Willy Egger, som har hoppet foruroligende bra på trening. Engan frykter ham like mye som han frykter Kankkonen.

Toralf Engan står på toppen av Holmenkollbakken denne marssøndagen i 1962. Han ser utover sletta der tusener på tusener roper navnet hans. Han kjenner etter om parafinvoksen er på plass i bukselommen. Det må den være. Engan er i likhet med mange andre toppidrettsmenn overtroisk. Parafinvoksen hans må ligge i bukselommen når han hopper. Og ja, den er der. Bare rette litt til på lua nå, sjekke bindingene en gang til … Så kan han sette utfor.

Førstehoppet til Engan er bra, men kunne vært bedre. 76,5 meter mot Eggers 78 og Kankkonens 75. Egger leder med litt over to poeng på Engan, mens Kankkonen ligger langt bak etter første omgang.

I andre omgang svever Toralf Engan så høyt og langt at brølet fra de mange titusener på tribunen og sletta løfter ham et par meter ekstra. 78,5 meter, to ganger 19 og 18,5 som tellende. Egger faller, og Kankkonen hopper 77,5 meter. Nå er Engan i føringen foran tredje og siste hopp. Kankkonen slår til med 78,5 meter og 18 -18 -18,5. Egger: 78 meter og 17,5 – 17,5 – 18. Engan gliser. Han vet at han nå kan slippe seg løs. Hans to første hopp er bedre enn de to beste til de hardeste konkurrentene. Han kaster seg utfor og flyr – 80,5 meter. Han vinner suverent. Han er 10,2 poeng foran Egger og Kankkonen, som deler andreplassen.
Samme kveld får Toralf Engan Holmenkollmedaljen under en seremoni i borggården utenfor Oslo rådhus. Han er så stolt så stolt. Holmenkollmedaljen er anerkjennelse. Han er blitt en av Norges skikonger. Men ennå er han tidlig i karrieren. Den største bragden står ennå igjen.

Opp av dvalen

Neste sesong vinner Engan den tysk-østerrikske hoppuka etter seire i de tre første rennene og en fjerdeplass i det siste. Han vinner i Falun også, som vanlig, men i Kollen må han overlate topplassen til en annen nordmann, nemlig Torbjørn Yggeseth. Det viser i alle fall at norsk hoppsport er tilbake i føringen etter mange vonde år på femtitallet. Ja, man har faktisk vært alvorlig bekymret for tilstanden i gamle Norge. Mellom Arnfinn Bergmanns OL-gull i 1952 og Engans VM-gull i 62 har det vært fullstendig håpløst i mesterskapene. Skiforbundet har sågar vært på studietur til Finland for å studere finske hoppbakker i frykt for at det var bakkene her hjemme det var noe galt med.

Det er ikke det. Bakkene viser seg å være ganske like. Og bakkene i de to landene har i hvert fall fostret de to beste hopperne i verden akkurat nå. I 1964 skal de møtes i de to olympiske bakkene i Innsbruck.

1964

Kankkonen innleder OL-sesongen med å vinne hoppuka. Han mislykkes i Oberstdorf, men vinner i Garmisch Partenkirchen og Innsbruck. Og avslutter med å bli nummer to i Bischofshofen.

Engan står over hoppuka for å forberede seg til OL, akkurat som han gjorde før VM i 62. Og det funket så det holdt den gangen. Den sesongen vant Toralf Engan 22 av de 26 rennene han stilte i. Det skal godt gjøres å kopiere den bragden.

Det gjør han heller ikke, for Veikko Kankkonen er betraktelig bedre i 1963/64 enn han var i 1961/62. Og han vinner altså generalprøven i Bergisel der det olympiske storbakkerennet skal gå en måned etter hoppuka.

Og så er det OL.

De tre store 1964: Brandtzæg, Kankkonen og Engan

Toralf Engan fikk ikke være med til Squaw Valley i 1960, selv om han var på vei inn i verdenseliten. Etter Squaw Valley-OL ble han nummer 2 i Holmenkollen, slått med bare et halvt poeng av olympiamester Helmut Recknagel. Han vet det ikke da han reiser til Innsbruck i slutten av januar 1964, men dette skal faktisk bli hans eneste OL. Men med ganske bra uttelling, for å si det pent.

Veikko Kankkonen var med i Squaw Valley, men mest som læregutt. Det ble bare en beskjeden 40. plass på tyveåringen. Til Innsbruck er det en voksen mann som reiser. En voksen mann i kjempeform og med gull i blikket.

På det norske laget er også 22-åring fra Ogndalen utenfor Steinkjer. Han er blitt manges favoritt fordi han er så dristig. Når denne Torgeir Brandtzæg kaster seg ut fra hoppkanten er det med hodet nesten mellom skiene. Dristigheten hans er allerede sagnomsust, og landets mødre syntes lite om at sønnene forsøker å kopiere akkurat denne hopperen. Når Torgeir Brandtzæg satser er det med livet som innsats.

Torgeir Brandtzæg skal ta to medaljer i OL 1964, og sesongen etter skal han vinne hoppuka. Men dessverre for norsk hoppsport og Torgeir Brandtzæg skal han senere den sesongen falle stygt under åpningen av en ny bakke i Pitkävuori i Finland og skade seg for livet. Fem brudd i leggen invalidiserer den da 23 år gamle elskede og ganske gærne hopperen. Friskusen fra Ogndalens dristighet feller ham for godt i mars 1965. Han kommer aldri tilbake i hoppbakken.

Men dette vet selvfølgelig verken Torgeir Brandtzæg, Veikko Kankkonen eller Toralf Engan der de står på toppen av Toni Seloos Olympiaschanze i Seefeld 31. januar 1964.
Engan er nervøs – som han alltid er. Men han har også bange anelser. Han har trent og hoppet veldig bra i Odnesbakken i dagene før avreise til Østerrike. Men under trening i normalbakken der nede har han ikke fått noen ting til å klaffe. Ting «låser seg» på en måte. Først på selve renndagen løsner det. Igjen er det en tankeprosess han må gjennom. Han innbiller seg at han er på et lavere nivå enn han egentlig er. At han ikke har noe å tape. Og det funker! Nervøsiteten genereres til noe positivt, og Engan kliner til med hele 79 meter i første omgang. Det er to meter lenger enn Kankkonen, og hele seks meter lenger enn Brandtzæg. Men én meter bak tsjekkeren Josef Matous, som overrasker alle ved å hoppe 80,5 meter i første omgang og ta ledelsen.

Seierherren: Kankkonen feirer gullet i normalbakken

I andre omgang hopper Engan 78,5 meter, Brandtzæg 79, mens Kankkonen kliner til med 80 meter og 18,0-18,5-18,5 fra dommerne. Konkurransens beste hopp, så langt, men det er en omgang igjen. Matous faller litt tilbake med sine 77 meter.

Tredje omgang: Brandtzæg 78 meter, Engan og Kankkonen 79. Kankkonen vinner rennet med 229,9 poeng, men vi tar to medaljer. Sølv til Engan med 226,2 og bronse til Brandtzæg med 222,9. Matous tar fjerdeplassen. Deretter følger østtyskerne Neuendorf og Recknagel. Hans-Olav Sørensen blir nummer 8 i den lille bakken.

Engan og Brandtzægs medaljer er de første norske i hopp siden OL på hjemmebane i 1952. De betyr enormt for skinasjonen Norge, og nå kan alt skje i storbakken nede i selve OL-byen. Halvannen uke senere er det duket for dramaets del to.

Fallene i Bergisel

Det er forholdsvis lang tid mellom de to hoppkonkurransene, og god tid til å få nye nerver. Og det er det som skjer med Toralf Engan. På renndagen slår nervene hans fullstendig klikk igjen. Han klarer ikke å spise og i bussen på vei til bakken ønsker han seg bare hjem. Bort fra alt sammen.

I rennets første omgang er han for tidlig ute i satsen, men likevel går det ifølge ham selv «bortimot bra». 93,5 meter. Men Kankkonen straffer ham med et to meter lenger svev. 95,5 meter. Tangering av bakkerekorden. Brandtzæg hopper 92 meter.

I andre omgang hopper Brandtzæg først 90 meter. Engan hopper halvmeteren lenger. Det gjør Kankkonen også. Men noe skjer etter finnens landing. Han er ustø. Veldig ustø. Er han nedi? Eller er han ikke det? Dommerne er i tvil. Han får 9 av én dommer, 18,5 av en annen. 18 av den tredje og 17 av den fjerde. Den finske dommeren Hannu Koskivuori gir sin landsmann 15 i stil. «Litt» fall altså. Adresseavisen skriver følgende om hendelsen: «Svært mange som sto godt plassert hevder at Kankkonen regulært støttet seg med hånden i nedslaget for ikke å falle, andre at han ikke var ned i med hånden. En ting er i hvert fall hevet over tvil, og det er at han var meget nær ved å falle og at han var nesten ute av balanse».

I alle fall legger Kankkonen seg med det bak Engan etter to omganger. 228,9 poeng mot Engans 230,7.

Så skal det hele avgjøres. Brandtzæg er først av de tre. Farten er satt ned og friskusen fra Ogndalen hopper 87 meter. De to siste hoppene hans er dermed de beste og gir ham poengsummen 227,2. Bronsen er sikker. Så er det Engan. Forholdene er blitt riktig ille. Tåke og fønvind. Han føler at han får en vindkule som gjør at han nesten blir stående på hoppet. Svevet er totalt mislykket, og han lander på 73 meter. Altså er de to første hoppene tellende. Det betyr at Kankkonen bare skal cruise ned til 87-88 meter og ha ca.17 i stil, så er et nytt gull sikret.

På sletta står Toralf Engan og venter. Han var nervøs før rennet, men nå er det helt forferdelig. Han orker ikke se på. Han er sikret et nytt sølv, men …

Så kommer Kankkonen. Han treffer bra på hoppkanten, han svever … langt. 88 meter. Vakkert nedslag som vanlig. Han har full kontroll. Men så: Nedslaget er dypt, plutselig mister han balansen. Han må ta seg for med hånden igjen, og denne gangen er det ingen tvil. Det er fall! Alle ser det. Og dommerne gjør jobben sin. Det dømmes fall fra alle.

Dermed blir også Veikko Kankkonens to første hopp tellende, og da holder det ikke. Toralf Engan er olympisk mester. Og det på en helt middels dag. Han har vunnet med 1,8 poeng på Kankkonen, som igjen er 1,7 foran Brandtzæg.

Sannheten går opp for folk. Også for finnene. Mindre enn to poeng! Det betyr at om deres landsmann i dommertårnet hadde gitt 17 og ikke 15 for andrehoppet hadde Kankkonen vært vinner. På en andre siden: Hadde en av de andre dommerne gitt to poeng mindre hadde Torgeir Brandtzæg tatt sølv.

Den norske leiren feirer. Engan er olympiske mester. I stor bakke. Det er sånn det skal gjøres. Han er helt utladet. Han er fullstendig kjørt. Men det er sant. Gull og sølv. Det samme til Veikko Kankkonen, som smiler tappert. Og fra bronseplassen på pallen vinker Torgeir Brandtzæg for andre gang på en drøy uke. Norsk hoppsport er tilbake i toppen.

Medaljevinnerne: Veikko Kankkonen, Toralf Engan og Torgeir Brandtzæg

Kankkonen slår tilbake

Men dette er Veikko Kankkonens store sesong, og nå har han noe å hevne. Holmenkollen gjenstår. Det rennet skal han bare vinne.

Holmenkolldagen opprinner. Det er igjen en holmenkollsøndag av de klassiske. Strålende sol fra skyfri himmel og full folkefest. Tusener og atter tusener flokker seg rundt hesteskoen og i ringer utover så langt det er mulig. Og det skal bli et renn å minnes. Selv om én mangler. Torgeir Brandtzæg har vært frempå igjen. Under treningen har han fått til tidenes skihopp. Han har truffet så sinnssykt på hoppkanten at han nesten aldri landet. Bakkerekorden er 84,5 meter. Torgeir Brandtzæg hoppet 97 meter og landet langt ute på sletta. Det gikk med en god nordtrøndersk hæl av beste merke den kvelden, men Brandtzæg sier til avisene at det er bedre å hoppe veldig langt å falle enn å hoppe veldig kort og stå. Skaden setter ham utenfor resten av sesongen og utover våren.

Kankkonen 1967

Men de to gullvinnerne fra Innsbruck er med. Og publikum skal sannelig få valuta for pengene. Allerede i første omgang sletter Kankkonen Torbjørn Yggeseths bakkerekord med et hopp på 85 meter. I andre omgang slår han til med 87. Enda en bakkerekord og relativt klar ledese på Toralf Engan.

Men så – i det tredje hoppet slår Engan til igjen. Ikke like langt som Kankkonens andre, men dagens vakreste og beste hopp. To ganger 19,5 og tre ganger 19 i stil. Men det holder ikke. Veikko Kankkonen vinner på vår nasjonalarena, og det er egentlig helt greit. Engan vant i fjor, de to har delt broderlig gjennom sesongen, og ser man tilbake på den har vel egentlig Veikko Kankkonen vært best tross alt.
Når Kankkonen får Holmenkoll-medaljen er han en virkelig verdig mottaker. Holmenkoll-publikummet vet å sette pris på slike.

Golf og trenergjerning

Det ble Toralf Engans siste store sesong, selv om han var med et par til. Etter hvert ble han i stedet trener for landslagshopperne våre, og så trakk han seg tilbake fra toppidretten.
Veikko Kankkonen var med i flere sesonger til og vant hoppuka igjen i 1965/66. I Lahti vant han for fjerde og femte gang i 1967 og 68, og han fikk også opplevde sitt tredje OL i Grenoble 1968, dog uten å imponere. Etter hvert måtte også han vike plass for fremadstormende yngre krefter, og i likhet med flere andre tidligere storfugler drev han også andre idretter. Etter hoppkarieren ble han veldig god i golf, og var på helt topp nasjonalt nivå. I likhet med Toralf Engan ble også Veikko Kankkonen trener en periode, men golfinteressen tok mer og mer tid. Sønnen hans, Anssi Kankonen er den eneste finnen som har vunnet en turnering på PGAs europatour. Anssi Kankkonen var også en svært habil skihopper.

Norske og finske tidligere hoppere møtes fremdeles til golfturneringen Ryder Cup Noray-Finland og Veikko Kankkonen er ivrig deltaker for Finland sammen med blant andre Nilo Halonen og Jari Puikonen. Norge stiller med blant andre Bjørn Wirkola, Per Bergerud og Lars Grini. Toralf Engan er ikke med.

Engan nyter pensjonisttilværelsen i Trondheim uten golf og skihopping. Han følger naturlig nok med på det som rører seg i hoppsporten fremdeles, mest via fjernsynet.
Men når folk som elsker skisport samles er Toralf Engans navn aldri langt unna. Høyt der oppe svever han fremdeles i våre minner. Høyt over Holmenkollen, Falun, Zakopane og Innsbruck. Med samlede ski og hendene på baklomma. Det er uendelig vakkert. 19,5-19,5-19,5.

 

***

Toralf Engan

Født 1. oktober 1936, fra Hølonda i Melhus
OL-gull i hopp, stor bakke i 1964, sølv i normal bakke samme år
Verdensmester i hopp, normal bakke i 1962
Vinner av hoppuka 1962/63
Vinner i Holmenkollen 1964 og i Falun tre ganger.
Tildelt Holmenkollmedaljen, Morgenbladets gullmedalje, Sportsjournalistenes statuett og Fearnleys olympiske ærespris.
Ga ut På toppen (1962) sammen med Victor Johansen.

 

Esa Veikko Antero Kankkonen

Født 5. januar 1940 i Sotkamo, Finland
Olympisk mester i hopp, normal bakke i 1964, sølv i stor bakke
Vinner av tysk-østerriksk hoppuke 1963/64 og 1965/66
Vinner i Holmenkollen 1964 og fem ganger i Lahti.
Tildelt Holmenollmedaljen

 

 

Artikkelen er hentet fra boken Norske idrettsdueller av Atle Nielsen (Vega Forlag 2013)

 

(Foto: Wikimedia Commons)

 

 

-- annonse --