Katten, krigen og faren til Haruki Murakami, er mest til fansen.
Faren min var en dårlig kattedreper. Første gang tok han med kullet i en sekk og prøvde senke dem umerkelig i sjøen mens vi dro garn, men jeg oppdaget skrikene. Da vi kom opp, festet han dem på eksospotta på bilen og startet motoren, men striesekken gjorde at gassene sev ut. Det ble ikke orden på sakene før onkel Jan kom med hagla. Og i disse personlige minnene, leser jeg en slags ømhet som finnes et sted i min far.
Haruki Murakami opplever noe av det samme med sin far og den som husker den japanske overraskelsesromanen Katten av Takashi Hiraide fra fem år tilbake,
Hauki Murakami:
Å forlate en katt
Pax
64 sider
Oversatt av Ika Kaminka
forbauses neppe over at katten står sterkt i familiene også der. Faren til Haruki Murakami tok med seg både sønn og katt for å forlate den ene på stranden en gang på femtitallet. Katten skulle bli igjen. Den gangen var det ikke så uvanlig å hensette uønskede dyr i naturen. Men katten skal ende opp med å bli en elsket, og kanskje er kattehistorien i dette vesle essayet et bilde på forholdet mellom far og sønn – som er Murakamis ærende denne gangen.
Teksten er balansert, nøye overveiet og reflekterer det distanserte, smått kjølige i relasjonen. Det er når faren er døde i 2008 at de finner tilbake i en slags forsoning, men i mellomtiden har Haruki Murakami rukket å få noen merker av sin far, denne skikkelse man ikke forlater uten.
Fars fortelling om den brutale halshoggingen etset seg naturligvis inn i mitt unge barnesinn. Ikke bare som bilde, men som noe jeg selv hadde opplevd, et nedarvet minne. Sagt på en annen måte, dette som tynget far i så mange år – det man i dag ville kalle et traume – ble delvis overført til meg som hans sønn.
Murakami har hele 20 bøker oversatt på Pax siden 1993, men det er få private ærender som løpes i dem. Når han endelig skriver delvis biografisk, vies det en egen bok til noe som i utgangspunktet er et kort essay, men som er dratt ut til 64 sider med illustrasjoner av Yan Gao. Det sier litt om Muakamis posisjon.
Normalt når forfattere griper slikt stoff an, gis det nøkler til både forfatterskapet og synet på kunsten. Murakami holder tilbake. Det er et forsiktig og várt forsøk og det er flott nok. Ikke mer. Fansen må ha den, vi andre kan lese romanene og novellene.
VIDAR KVALSHAUG
